HR-1990-406-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-06 |
| Publisert: | HR-1990-00406k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 406 K/1990, jnr 258/1990 |
| Parter: | A (advokat G. Berg-Rolness og Bernh Halvorsen) mot B (advokat Odd Enevold). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981) §38, §18, §40 |
A og B ble separert 16. november 1989. 12. mars 1990 reiste A sak ved Senja herredsrett mot B med krav om daglig omsorg for fellesbarna, C født xx.xx.1975 og D født xx.xx.1983. Han fremsatte samtidig begjæring om midlertidig avgjørelse i omsorgsspørsmålet i medhold av barneloven §38.
Senja herredsrett avsa 17. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises fra Senja herredsrett."
A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som avsa kjennelse 5. juni 1990 med slik slutning:
"1. Saken fremmes for Senja herredsrett for så vidt gjelder D, født xx.xx.1983.
2. Senja herredsretts kjennelse stadfestes for så vidt gjelder C, født xx.xx.1975.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Kjennelsen ble avsagt under dissens.
Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2 og 3, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at C ikke kan anses å ha bopel i X på en slik måte at dette er bestemmende for hennes hjemting. Under enhver omstendighet må hun anses for også å ha bopel i Y, slik at hun også har hjemting der. For øvrig vises til uttalelsene fra mindretallet i lagmannsretten. Det vises også til at påvirkning fra morens side utelukker at Veronica har foretatt et fritt valg.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes for Senja herredsrett også forsåvidt angår C, født xx.xx.1975.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett."
Tilsvar fra B er ikke innkommet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og at utvalgets kompetanse er begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404.
Dette innebærer b.l.a at kjæremålsutvalget ikke kan prøve den konkrete lovanvendelsen, men bare selve lovtolkingen.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten bygger på en uriktig tolking av barneloven §40 jf. tvistemålsloven §18. Lagmannsretten har etter en konket vurdering funnet at C ved saksanlegget ikke lenger hadde bopel i Y. Denne vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Kjæremålsmotparten har ikke krevd saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.