HR-1990-439-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-13 |
| Publisert: | HR-1990-00439k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 439 K/1990, jnr 240/1990 |
| Parter: | Bolig Invest A/S (advokat Lars E. Christoffersen) mot I/S Fr. Nansensplass 7 (advokat Carl A. Christiansen) v/OPAK A/S. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, §49, Domstolloven (1915) §163a, §3, Husleieloven (1939) §39, LOV-1985-10-11-1810-§7 |
I prosesskrift 31. august 1989 fremsatte I/S Fr. Nansens plass 7 v/OPAK A/S begjæring om utkastelse av Bolig Invest A/S fra forretningslokale i saksøkers eiendom Fr. Nansens plass 7.
Oslo Namsrett avsa 9. januar 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Bolig Invest A/S, Tordenskjoldsgt. 2, 0160 Oslo 1 kastes ut fra forretningslokaler i saksøkers eiendom Fr. Nansens plass 7.
2. Bolig Invest A/S betaler 2.600,- - totusensekshundre - kroner til I/S Fr. Nansens plass 7 v/OPAK A/S, Postboks 128 Skøyen, 0212 Oslo 2".
Bolig Invest A/S påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 10. mai 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Bolig Invest A/S å betale til I/S Fr. Nansensplass 7 v/Opak A/S 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Bolig Invest A/S har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er fra den kjærende parts side i hovedsak anført følgende:
I/S Fr. Nansens plass mangler rettslig interesse i utkastelsessaken. Rettslig interesse har ikke vært til stede på noe tidspunkt av sakens gang. Det har hele tiden vært på det rene at de faktiske besittere av lokalet, fremleierne, fortsatt skulle besitte det, enten i henhold til avtale med den kjærende part eller kjæremålsmotparten. Når det ikke skal gjøres noen endring i denne tilstand, foreligger ikke rettslig interesse i utkastelsesaken.
Subsidiært anføres at den kjærende part også etter fullbyrdelse har rettslig interesse i kjæremålet, jf. Rt-1979-1347.
Beløpet kr. 91.081,25 gjelder husleieforholdet. Husleie er dermed betalt frem til påkravstidspunktet og lengere enn det. Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at nevnte beløp ikke er å regne som husleie.
Det vises til at det i lagmannsrettens kjennelse side 5 er uttalt følgende:
"Hvorvidt fremleietageren har innbetalt etter 30. januar 1990 det beløp huseieren mener er skyldig i husleie finnes å være uten betydning i saken".
Den kjærende part mener at det her gis uttrykk for en tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §234, sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9 og husleieloven §39, som åpenbart må være feil.
Det er tenkelig at den siterte uttalelse i kjennelsen er uttrykk for en bevisvurdering. I tilfelle må det konstateres saksbehandlingsfeil, idet innsigelser mot utkastelse ikke er drøftet i kjennelsen. For lagmannsretten gjorde den kjærende part gjeldende at utleieren mottok betaling under omstendigheter som innebar at retten til å få leieren utkastet var eller ble oppgitt.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Saken avvises fra namsretten i Oslo.
Subsidiært:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 10. mai 1990 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling der.
I begge tilfelle:
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i saken."
I/S Fr. Nansens plass 7 gjør prinsipalt gjeldende at kjæremålet er for sent fremsatt. Kjennelsen fra Eidsivating lagmannsrett er datert 10 mai og skal i følge lagmannsretten være forkynt 15. mai.
Subsidiært gjøres gjeldende at kjæremålet ikke faller under kjæremålsutvalgets begrensede prøvingsrett etter tvistemålsloven §404. Det opprinnelige kjæremål inneholder kun en anførsel om at et beløp innbetalt ved leiekontraktens inngåelse ikke av retten er betraktet som "a conto Leie". Anførselen gjelder bevisbedømmelse som ikke kan prøves av kjæremålsutvalget.
Kjæremålsmotparten har videre påpekt at det hverken i kjæremålet eller i tidligere prosesskrift er angitt noen rettslig eller faktisk begrunnelse for at det skulle foreligge etterfølgende forhold som medfører at utkastelsesretten er gått tapt. At lagmannsretten ikke har innlatt seg på en teoretisk drøftelse av problemstillingen kan vanskelig sees som en saksbehandlingsfeil.
Det henvises for øvrig til at utkastelse har funnet sted den 9. februar 1990. Det fremgår ikke av de innsendte dokumenter at den kjærende part etter fullbyrdelsen har hatt rettslig interesse i å få en avgjørelse av en overordnet domstol. Klageretten antas etter dette bortfallt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §49 første ledd samt Rt-1979-1347.
I/S Fr. Nansens plass 7 har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet blir å forkaste. I/S Fr. Nansensplass 7 V/Opak AS tilkjennes saksomkostninger for Utvalget med kr. 2.400,-"
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennele ble forkynt for den kjærende part ved rekommandert brev, jf. domstolsloven §163a. Forkynnelsesdagen var satt til 18. mai 1990, jf. forskrift om postforkynning §7. Kjæremål ble erklært innen kjæremålsfristen, men sendt Høyesterett istedenfor Oslo namsrett. Kjæremålet er mottatt av Høyesteretts kontor 1. juni 1990 og må anses rettidig selv om det ble sendt til uriktig domstol.
Den kjærende part hevder at I/S Fr. Nansens plass 7 ikke på noe tidspunkt har hatt rettslig interesse i å fremme utkastelsesforretningen, mens I/S Fr Nansens plass 7 hevder at den kjærende part ikke har noen rettslig interesse i kjæremålet fordi utkastelse ble gjennomført den 9. februar 1990. Disse spørsmål må sees på bakgrunn av at den kjærende part ikke hadde den fysiske besittelse av lokalene da utkastelsesbegjæringen ble inngitt. Lokalene, som var utleiet til en fremleier, har hele tiden vært i dennes besittelse, og utkastelsesforretningen den 9. februar 1990 omfattet ikke fremleieren.
Kjæremålsutvalget finner at det verken er grunnlag for å avvise utkastelsessaken i sin helhet eller kjæremålet. I/S Fr. Nansens plass 7 hadde interesse i få fremmet utkastelsen for å oppnå at fremleietakerens fortsatte bruk av lokalene skulle være avhengig av avtale med interessentskapet. Den kjærende part har på sin side interesse i få fastslått at det ikke er grunnlag for utkastelse. Siden samme bruker er i lokalene, vil det ikke bli spørsmål om noen fysisk restitusjon, men bare om hvem brukeren må avtale med.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Dette innebærer at det som kan overprøves, bare er lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovbestemmelser. Den konkrete rettsanvendelse og lagmannsrettens bevisbedømmelse kan ikke prøves.
Lagmannsretten har funnet at den innbetaling på kr. 91.081,25 som ble foretatt i forbindelse med leiekontraktens inngåelse, ikke kan anses som forskuddbetalt husleie. Denne bevisbedømmelse er utvalget bundet av.
Den kjærende part hevder at lagmannsretten bygger på en uriktig lovforståelse når det bemerkes at det finnes å være uten betydning om den kjærende part har innbetalt skyldig husleie etter 30. januar 1990. Lagmannsrettens premisser er på dette punkt knappe, men det kan ikke antas at lagmannsretten har ment at det ikke kan følge av omstendighetene omkring en slik innbetaling at utkastelse frafalles. Etter sammenhengen må lagmannsrettens bemerkning forstås slik at retten til utkastelse ikke bortfaller om leietaker betaler etter utløpet av påkravsfristen, og at det her ikke er grunnlag for å anta at utkastelsen er frafalt. En slik lovforståelse er riktig, og bevisbedømmelsen kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Motpartens påstand om saksomkostninger må tas til følge. Omkostningene settes til kroner 2.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Bolig Invest A/S til I/S Fr. Nansens plass 7 2.500,- - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.