HR-1990-475-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-27 |
| Publisert: | HR-1990-00475k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 475 K/1990, jnr 259/1990 |
| Parter: | FilmNet A/S (advokat Kjell Torkildsen) mot Microtexal A/S (advokat Per Faye-Lund) Torbjørn Homelien). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, §180, §2 |
Ved begjæring om midlertidig forføyning av 1. mars 1990 krevde FilmNet A/S at Microtexal A/S og Torbjørn Homelien skulle forbys å produsere og selge dekodere som bryter koden Filmnet bruker i sin betalings-TV-kanal. Saksøkeren hevdet at produksjonen og salget var i strid med bestemmelsene i markedsføringsloven, straffeloven og åndverksloven. Den 13. februar 1990 tok FilmNet ut forliksklage mot Microtexal og Homelien med krav om erstatning som følge av brudd på overnevnte bestemmeler. Asker og Bærum namsrett avsa 23. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Microtexal A/S og Torbjørn Homelien har forbod - inntil hovudsaka er rettskraftig avgjort - mot å produsere og marknadsføre dekodarar som bryt koden FilmNet A/S nytter i sin betalings-TV-kanal.
2. Kvar av partane dekkjer sine sakskostnader."
Microtexal A/S og Torbjørn Homelien påkjærte namsrettens kjennelse til lagmannsretten, og Eidsivating lagmannsrett avsa 14. juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"Microtexal A/S og Torbjørn Homelien frifinnes. Partene bærer hver sine saksomkostninger for begge retter."
Lagmannsretten kom i motsetning til namsretten til at det ikke forelå noen forføyningsgrunn, og at tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 derfor ikke var anvendelig.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
FilmNet A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet saksbehandlingsfeil og uriktig lovtolking. Det hevdes å være en saksbehandlingsfeil at et prosesskrift fra kjæremålsmotpartene av 7. juni 1990 som den kjærende part mener inneholdt opplysninger og anførsler som det var av stor betydning å imøtegå, ikke ble oversendt ham før lagmannsrettens kjennelse av 14. juni 1990 forelå. Feilen har etter den kjærende parts mening ført til at saken ikke har vært tilstrekkelig opplyst for lagmannsretten, som derved har lagt et uriktig saksforhold til grunn for sin avgjørelse.
Den kjærende part hevder også at lagmannsrettens tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §262 er uriktig når den har funnet det unødvendig å ta stilling til kravets berettigelse. Lagmansretten har i tillegg lagt til grunn en for streng forståelse av vesentlighetskravet i ovennevnte bestemmelse. Lagmannsretten har videre unnlatt å vurdere saken etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 1, noe som må være uriktig når kjæremålsmotpartene har gitt klart uttrykk for at den skadelige virksomheten vil fortsette. Kjæremålet er supplert av prosesskrift av 30. august 1990. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
2. FilmNet A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som for denne begjæring utgjør kr 7.500,-."
Microtexal A/S og Torbjørn Homelien har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Etter kjæremålsmotpartenes mening foreligger det neppe noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side, og langt mindre noen feil som kan ha hatt betydning for saken utfall. Under enhver omstendighet har den kjærende part hatt mulighet til å imøtegå anførslene i kjæremålet i sitt tilsvar til lagmannsretten. Slik kjæremålsmotpartene ser det, har lagmannsretten lagt et riktig faktum til grunn for sin avgjørelse.
Når det gjelder lagmannsrettens lovtolking, mener kjæremålsmotpartene at lagmannsrettens lovforståelse er riktig. Når lagmannsretten kom til at det ikke er sannsynliggjort en forføyningsgrunn, var det ikke nødvendig å ta nærmere standpunkt til forføyningskravet. Kjæremålsmotparten mener at lagmannsrettens tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 er korrekt. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke prøve. Kjæremålsmotpartene har tilbudt seg å avstå fra å produsere og selge dekodere inntil den foreligger en endelig rettslig avgjørelse om lovligheten av produksjon og salg mot at den kjærende part avsto fra enhver videre forføyning og ethvert annet krav, men en slik løsning har ikke den kjærende part villet gå med på. Tvangsfullbyrdelsesloven §262 kommer derfor ikke til anvendelse i nærværende sak. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Den kjærende part pålegges å betale sakens omkostninger for Høyesterett, som utgjør kr 8.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Kjæremålet over saksbehandlingen retter seg mot det forhold at den kjærende part ikke fikk anledning til å imøtegå motpartenes prosesskrift av 7. juni 1990.
Det er særlig anført at lagmannsretten dermed har hatt et utilstrekkelig grunnlag for det som i rettens avgjørelse er uttalt om FilmNet A/S' abonnenttall. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil, og peker å at kjæremål regelmessig forutsettes å bli avgjort raskt. Det kan ikke sees at prosesskriftet av 7. juni 1990 inneholdt nye faktiske opplysninger eller nye anførsler som er tillagt betydning for lagmannsrettens avgjørelse. De anførsler om abonnenttallet som lagmannsretten har bygget på, fremkom allerede i kjæremålserklæringen til lagmannsretten. FilmNet A/S kunne således ha fremlagt dokumentasjon vedrørende dette spørsmål i kjæremålstilsvaret. Lagmannsretten antas på denne bakgrunn å ha hatt et tilstrekkelig grunnlag for sin avgjørelse, slik at det her ikke foreligger en saksbehanldingsfeil som bør føre til opphevelse av kjennelsen.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at det foreligger noen uriktig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 1 ved at lagmannsretten har lagt til grunn at bestemmelsen ikke var anvendlig når den midlertidige forføyning ville innebære en oppfylling av det som reelt er hovedkravet i saken.
Det er heller ingen feil at lagmannsretten ikke tok standpunkt til kravets berettigelse, når lagmannsretten fant at forføyningsgrunnen etter §262 nr. 2 - vesentlig skade eller ulempe - ikke forelå. Det kan heller ikke ses at lagmannsretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av hva som kreves for at en skade eller ulempe skal være vesentlig. Lagmannsrettens konkrete anvendelse av loven kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt påstand om saksomkostninger, og kravet må tas til følge etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. Kravet settes til kr. 4.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler FilmnNet A/S til Microtexal A/S og Torbjørn Homelien til sammen 4.000,- - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.