Hopp til innhold

HR-1990-479-K

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1990-09-27
Publisert: HR-1990-00479k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Lnr 479 K/1990, jnr 281/1990
Parter: A (advokat Per Flatabø) mot B (advokat Ketil Brønner).
Forfatter: Christiansen, Halvorsen, Dolva
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §180, §375


B reiste ved stevning 22. oktober 1985 sak for Strømmen herredsrett mot A med krav om erstatning for skade som følge av mishandling i samboerforhold.

Strømmen herredsrett avsa dom i saken 31. oktober 1988. Det var oppnevnt to medisinsk sakkyndige for herredsretten, psykiatrisk overlege dr.med. Ole Bratfos og nevrologisk overlege dr.med. Håvard Skre, begge ved Sentralsykehuset i Akershus. De sakkyndige avga separate erklæringer og fulgte begge hovedforhandlingen. Under hovedforhandlingen kom det frem opplysninger om Bs tidligere helsetilstand som foranlediget overlege Bratfos til å be innhentet trygdedokumentene i denne forbindelse for perioden 1972 til 1982. Hovedforhandlingen ble utsatt i tre uker, og overlege Bratfos avga i mellomtiden tilleggserklæring datert 5. oktober 1988, etter å ha gjennomgått samtlige trygdedokumenter for 1972-1982 og 1983-1988, samt ytterligere et par sykehusrapporter.

Herredsrettens dom ble påanket av begge parter til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten satte frist etter tvistemålsloven §375 til 27. april 1989. I prosesskrift 9. mai 1989 ba A om å få gjennomgå de nevnte trygdedokumentene. B motsatte seg dette. I prosesskrift 12. mars 1990 krevde A så at retten ved kjennelse skulle pålegge B å fremlegge kopi av trygdedokumentene.

Forberedende dommer i lagmannsretten besluttet 2. juli 1990 å nekte A innsyn i trygdedokumentene. Dette ble begrunnet med at B hadde rimelig grunn til å motsette seg As bevistilbud, som var fremsatt for sent, jf. tvistemålsloven §375 annet ledd.

Lagmannsrettens beslutning er i rett tid påkjært av A til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at hensynet til sakens opplysning tilsier at trygdedokumentene fremlegges. Det vises til at fremleggelse ble krevet 9. mai 1989, tidlig under ankeforberedelsen. Det er senere forhandlet skriftlig mellom partene b.l.a om dette spørsmål. Ankeforberedelsen var altså på ingen måte avsluttet.

Det anføres videre at den sakkyndiges gjennomgang har avdekket at B har en meget lang sykehistorie som aktualiserer spørsmålet om årsakssammenheng mellom As handling og de symptomer B har. På denne bakgrunn anses det forkjært å argumentere med at fristen etter tvistemålsloven §375 utløp 27. april 1989.

Subsidiært gjøres gjeldende at B ikke har rimelig grunn til å motsette seg bevistilbudet, noe som ikke er drøftet av lagmannsretten.

Det anføres at det ikke er tilstrekkelig at en av de sakkyndige har gjennomgått de aktuelle trygdedokumenter. De må gjøres tilgjengelige som bevisstoff på vanlig måte. B har nå kunnet fremlegge de medisinske dokumenter det har passet henne å fremlegge, og således klart kunnet påvirke den skikkelse saken fremstår i.

A har nedlagt slik påstand:

"1. B pålegges å fremlegge de trygdedokumenter hun har i sin besittelse i ankesak nr. 162/89 for Eidsivating lagmannsrett.

2. A tilkjennes saksomkostninger med kr. 900,-, samt kjæremålsutvalgets behandlingsgebyr."

I tilsvaret har B anført at reelle hensyn ikke tilsier at trygdedokumentene fremlegges. Det vises til at trygdedokumentene er gjennomgått av overlege Bratfos som har avgitt tilleggserklæring i anledning denne gjennomgangen.

Det anføres videre at kravet om fremleggelse er for sent fremsatt, og at partene ikke senere har forhandlet om dette. Etter utløpet av fristen etter §375 er det ikke kommet frem nye forhold som gir grunnlag for fremleggelseskravet.

Når det gjelder spørsmålet om B hadde rimelig grunn til å motsette seg det nye bevistilbud, fremgår det av lagmannsrettens beslutning at spørsmålet er vurdert.

Det anføres til slutt at B ikke har kunnet påvirke saken ved å fremlegge de medisinske dokumenter som har passet henne. Den ene av de sakkyndige har gjennomgått samtlige trygdedokumenter og har gitt sin uttalelse på grunnlag av dette.

B har nedlagt slik påstand:

"Kjæremålet tas ikke til følge og B eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger med kr. 900,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot beslutning som forberedende dommer i lagmannsretten har truffet under forberedelse av ankesak. Utvalget har her full kompetanse til å prøve alle sider ved denne avgjørelse.

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning om å avskjære nye bevistilbud som er fremsatt av A etter utløpet av den frist som forberedende dommer i lagmannsretten hadde satt i medhold av tvistemålsloven §375 til 27. april 1989.

Etter tvistemålsloven §375 første ledd har forberedende dommer i lagmannsretten kompetanse til å sette frist for blant annet nye bevistilbud når han mener at forberedelsen av ankeforhandlingen er ferdig. Utgangspunktet i annet ledd i §375 er da at nye bevistilbud, fremsatt etter fristens utløp, skal prekluderes dersom ikke den annen part samtykker i at beviset blir ført. Bestemmelsen åpner imidlertid for en bred skjønnsmessig adgang til likevel å tillate bevisførselen dersom retten finner at motparten ikke har rimelig grunn til å motsette seg dette.

B har motsatt seg at A skal få innsyn i trygdedokumentene med henblikk på senere fremleggelse av disse i saken. Vurderingstemaet etter tvistemålsloven §375 annet ledd er da utelukkende om hun har rimelig grunn til å motsette seg denne bevisførsel. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at hun har rimelig grunn til dette.

Samtlige trygdedokumenter er gjennomgått av den ene sakkyndige for herredsretten, overlege Ole Bratfos. I sin tilleggserklæring av 5. oktober 1988 nevner han at trygdedokumentene for perioden 1972-1982 utgjør "en ganske tykk mappe med 120 saksdokumenter, som tilsammen omfatter 200-300 sider". Dette omfattende materialet blir det nærmere redegjort for i tilleggserklæringen. I sin beslutning av 2. juli 1990 ga lagmannsretten også til kjenne at retten på Bs begjæring ville oppnevne den andre sakkyndige for herredsretten, overlege Håvard Skre, til som sakkyndig for lagmannsretten å avgi tilleggserklæring på samme grunnlag som overlege Bratfos. Oppnevnelse ble foretatt 5. juli. Overlege Skre vil dermed også få tilgang til samtlige trygdedokumenter det her er tale om. Lagmannsretten bebuder videre at retten om nødvendig vil oppnevne overlege Bratfos som sakkyndig for lagmannsretten, slik A tidligere har antydet bør skje. Kjæremålsutvalget kan vanskelig se annet enn at saken på denne måten vil bli tilstrekkelig opplyst. Man går ut fra at de sakkyndige vil kunne møte under ankeforhandlingen, dersom partene ønsker dette, og der supplere sine erklæringer.

På denne bakgrunn finner utvalget at B har rimelig krav på at denne meget gamle sak nå ikke ytterligere forsinkes ved at A skal gis innsyn i dokumentene, for deretter å fremlegge disse eller deler av dette omfattende materiale som bevis. Videre synes det, slik saken nå ligger an, ikke rimelig at A - utover de sakkyndiges gjennomgåelse - skal få direkte tilgang til samtlige personopplysninger som sykehistorie og trygdedokumenter inneholder. Endelig peker kjæremålsutvalget på at den kjærende part klart har forsømt seg ved ikke allerede i anken, eller senest innen utløpet av fristen etter tvistemålsloven §375, å ha tatt opp spørsmålet om fremleggelse av trygdedokumentene dersom han mente dette var viktig. Spørsmålet om trygdedokumentene kom sterkt i fokus da overlege Bratfos tok dette opp under hovedforhandlingen for herredsretten og hovedforhandlingen så ble avbrutt i tre uker for nettopp å få disse dokumentene gjennomgått.

Lagmannsrettens beslutning må etter dette stadfestes. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Påstanden tas til følge i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til kr. 900,-.

Kjennelsen er enstemming.

Slutning:

1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 900,- - nihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.