HR-1990-48-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-01 |
| Publisert: | HR-1990-00048k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 48 K/1990, jnr 33/1990 |
| Parter: | Y mot X (advokat Signe Moland). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: |
Ved stevning til Oslo byrett 27. juni 1989 gikk Y til søksmål mot tidligere samboer X med påstand om nærmere fastsatt samværsrett med fellesbarna, tvillingene D og S født xx.xx.1988.
Saksøkte, X, fremsatte ved prosesskrift 18. september 1989 krav om midlertidig avgjørelse for at saksøker skulle nektes samværsrett med barna. Oslo byrett avsa 23. oktober 1989 kjennelse i saken med slik slutning:
"1. Y skal inntil dom er avsagt i byretten ha rett til samvær med barna D og S, begge født xx.xx.1988, annen hver helg fra fredag kl. 16.30 til søndag samme tid, første gang fredag den 27. oktober 1989. Han har videre rett til samvær med barna hver onsdag ettermiddag fra henting i barnehagen til kl 19.00, første gang den 1. november 1989.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil dom i hovedsaken."
X påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 20. desember 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Y skal ikke ha samvær med tvillingene D og S, begge født xx.xx.1988, før det foreligger dom i byrettssaken om samværsrett.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes, jfr. tvistemålsloven §179."
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at lagmannsretten har vurdert barneloven bestemmelser om samværsrett feil når den har nektet ham samværsrett i denne saken. Det heter videre:
"Lovens bestemmelser gir utvetydig barnefaren rett til å være sammen med sine barn, barneloven §44. Ved at Lagmannsretten selv ikke har tatt stilling til og avgjort at det foreligger fare for barna når de er sammen med sin far, men overlater dette i framtid til sakkyndige, har den ved å nekte samvær gjort brudd på denne bestemmelsen. Dessuten har retten feilaktig lagt vekt på omstendigheter som ikke kan føre til fratak av samværsrett i forhold til kjærende part."
Den kjærende part går forøvrig i kjæremålet gjennom bevisene i saken og lagmannsrettens vurdering av disse. I et prosesskrift av 22. januar 1990 har den kjærende part gått ytterligere inn på spørsmålene i saken.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand for Høyesteretts kjæremålsutvalg:
"1. Oslo byretts kjennelse av 23. oktober 1989 stadfestes.
2. Y tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Kjæremotparten har inngitt tilsvar. Det hevdes at det ikke er grunnlag for et videre kjæremål i dette tilfellet. Kjæremotparten kommenterer forøvrig den kjærende parts gjennomgang av sakens beviser.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse datert 28. desember 1989 stadfestes.
2. X tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er i denne saken tale om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget har da begrenset kompetanse slik som fastsatt i tvistemålsloven §404. Utvalget kan prøve om det foreligger feil tolking av en lovforskrift eller feil ved lagmannsrettens saksbehandlig. Derimot kan utvalget ikke overprøve den bevisvurdering som ligger til grunn for lagmannsrettens avgjørelse.
Utvalget kan ikke se at det foreligger feil verken ved lovtolkingen eller ved lagmannsrettens saksbehandling. De innvendinger som er gjort gjeldende mot lagmannsrettens bevisvurdering kan utvalget ikke gå inn på da utvalget - som nevnt - etter loven ikke har kompetanse til å foreta denne prøving.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet finner utvalget bør utstå til dommen i hovedsaken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemyndige, har den ved å nekte samvær gjort brudd på denne bestemmelsen. Dessuten har retten feilaktig lagt vekt på omstendigheter som ikke kan føre til fratak av samværsrett i