HR-1990-499-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-22 |
| Publisert: | HR-1990-00499s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 499/1990, jnr 626/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §324, Straffeprosessloven (1981) §396, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §10, §391 |
A ble tilsatt som X ved Y ved kgl.res. 2. oktober 1936. Han ble på grunn av sykdom etter søknad avskjediget av "Z" 12. februar 1945. Etter søksmål mot staten fikk han ved Oslo byretts dom 7. oktober 1948 sin stilling tilbake. Ved kgl.res. 25. august 1950 ble han suspendert på grunn av ordrenekt, og vedtatt satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §324. Formell tiltale for byretten ble tatt ut av statsadvokaten i Vestfold Telemark og Aust-Agder 19. september 1950.
Ved Porsgrunn byretts dom 21. mai 1955 ble A dømt etter tiltalen til tjenestens tap.
Etter fornyet behandling ved Agder lagmannsrett ble han ved dom 14. desember 1955 funnet skyldig etter tiltalen, og idømt en bot på kr 1.000,-.
Påtalemyndigheten anket prinsipalt over straffutmålingen - at tjenestens tap ikke var idømt som straff, subsidiært over at påstanden om tap av X-stilling etter straffeloven ikrafttredelseslov §10 ikke var imøtekommet. A anket over saksbehandlingen i det han fremholdt at saken skulle vært avvist.
Ankene kom ikke til realitetsbehandling i Høyesterett fordi A og Justisdepartementet avtalte at A skulle søke og bli meddelt avskjed i nåde, og få sin pensjon beregnet etter 30 års tjenestetid. Avskjed i nåde ble meddelt ved kgl.res 10. mai 1957. Boten ble senere ettergitt ved benådning.
15. desember 1986 fremsatte A gjenopptagelsesbegjæring til Høyesteretts justitiarius vedrørende Agder lagmannsretts dom 14. desember 1955. Han fremsatte begjæringen selv fordi han ikke fikk oppnevnt forsvarer.
24. januar 1987 gjorde han gjeldende som ny gjenopptagelsesgrunn at aktor hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold i anledning av saken, og at særlige forhold gjorde det meget tvilsomt om dommen i lagmannsretten var riktig.
A ble av Høyesterett 19. januar 1988 spurt om hans brev, senest av 24. januar 1987, var å forstå som begjæring om gjenopptagelse av Agder lagmannsretts dom 14. desember 1955. Dette ble besvart bekreftende 23. januar 1988, og A sa seg også innforstått med at saken ble oversendt lagmannsretten selv om han gjorde gjeldende at den neppe var habil til å behandle den.
I brev 12. juli 1988 bad lagmannsretten A konsentrere og presisere sine gjenopptagelsesgrunner. Men A fremholdt i brev 6. oktober 1988 at han allerede hadde fremsatt en formelt riktig gjenopptagelsesbegjæring.
Agder lagmannsrett avsa 17. januar 1989 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om gjenopptagelse forkastes."
Kjennelsen er avsagt med hjemmel i straffeprosessloven §396 annet ledd.
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at lagmannsrettens kjennelse er uriktig på alle punkter, og at lagmannsretten overhodet ikke har tatt stilling til de aller mest betydningsfulle gjenopptagelsesgrunner. Lagmannsretten har også feilaktig avslått å foreta bevisopptak av tre vitner og ett sakkyndig vitne. Den måten lagmannsretten har gjengitt hans anførsler på - ved ren fotokopiering - viser at disse umulig kan være tatt tilbørlig hensyn til ved avgjørelsen. A har gjentatt kravet om bevisopptak for kjæremålsutvalget, og bedt om at kjennelse ikke avsies før bevisopptak er holdt. Han har også gjentatt kravet om å få oppnevnt forsvarer.
Som hovedbegrunnelse for sitt krav om gjenopptagelse har A vist til "Gestapopengesaken" hvor han mener seg uberettiget fratatt etterforskningen fordi resultatet av den kunne bli ubehagelig for norske polititjenestemenn og hjemmefrontfolk. Da han stilte seg kritisk til å bli fratatt etterforskningen, ble han beskyldt for ordrenekt og dømt for det.
Videre har han vist til at han ble suspendert mens han lå syk på Grefsen sanatorium og uten at han på forhånd var varslet. Blant annet medførte dette at hans hustru fikk sammenbrudd.
A har ikke nedlagt noen formell påstand i kjæremålet. Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
A har flere ganger søkt og fått frist for å kunne engasjere bistand av advokat til å supplere kjæremålserkæringen. Frist ble siste gang gitt til 17. mars 1990. I brev av 6. mars 1990 anmoder A om at professor Anders Bratholm, eller om han ikke vil eller kan påta seg oppdraget, "en annen rettslærd" skal bes om å gi en rettssakkyndig uttalelse om saken.
I samme brev fremkommer A med en del tilleggsbemerkninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner ikke å kunne ta anmodningen om rettssakkyndig til følge og har tatt saken opp til avgjørelse.
Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten og finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse, som utvalget i det vesentlige kan tiltre. Når det gjelder spørsmålet om betydningen av angivelig nye bevis, finner utvalget grunn til å tilføye at det følger av straffeprosessloven §391 nr. 3 annet punktum at nye opplysninger og bevis, som vedkommende burde ha gjort gjeldende på et tidligere tidspunkt, ikke kan påberopes som gjenopptagelsesgrunn når det - som her - bare er idømt bøtestraff.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.