HR-1990-505-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-22 |
| Publisert: | HR-1990-00505s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 505/1990, jnr 176/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §171 |
På grunnlag av siktelser utferdiget 15. og 17. januar 1990 begjærte Bergen politikammer forhørsrettens kjennelse for at A kunne holdes i varetektsarrest for et tidsrom av inntil 4 uker. A var siktet blant annet for kjøp av narkotika, bilbrukstyveri, promillekjøring, og kjøring uten førerkort. Ved Bergen forhørsretts kjennelse 17. januar 1990 ble A tillatt holdt i varetektsarrest inntil 13. februar 1990. Hans kjæremål til lagmannsrett førte ikke frem. A ble løslatt fra varetekt 7. februar 1990.
Bergen politikammer utvidet 16. februar 1990 siktelsen til også å gjelde ett tilfelle av grovt tyveri, og begjærte fornyet varetektsfengsling på dette grunnlag. Ved Bergen forhørsretts kjennelse 16. februar ble A på ny varetektsfengslet med frist til 1. mars 1990.
Bergen politikammer utvidet 28. februar 1990 igjen siktelsen slik at den i tillegg omfattet trusler mot politiet. Det ble samtidig begjært forlenget varetekt for 4 uker.
Bergen forhørsrett avsa 28. februar 1990 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1960, blir å løslate."
Politiet påkjærte kjennelsen på stedet, og Gulating lagmannsrett avsa 2. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"A kan holdes i varetektsfengsel til den 29. mars 1990 kl. 15.00 med mindre annerledes av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg i det han hevder at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Han har i det vesentlige anført at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig konkret begrunnelse når det har bestemt varetektsfengsling på et annet grunnlag enn påberopt av politiet. Politiet begjærte fengsling på grunn av gjentagelsesfare, mens lagmannsretten bygget på faren for bevisforspillelse. Når lagmannsretten ikke drøfter spørsmålet om gjentagelsesfare, må det innebære at den ikke har funnet fengsling påkrevet etter dette alternativ.
A har nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 2. mars 1990 oppheves og henvises til ny behandling."
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, jf §388 nr. 2.
Politiets begjæring om forlenget fengsling av 28. februar 1990 var begrunnet med at det forelå fare for gjentagelse av straffbare handlinger, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Det var ikke anført noe om fare for forspillelse av bevis, samme bestemmelse nr. 2. Forhørsretten fant at det ikke forelå fare for nye straffbare handlinger og tok derfor ikke begjæringen om forlenget fengsling til følge. Aktor påkjærte kjennelsen på stedet. Det er ikke sagt noe i rettsboken om at kjæremålet ble begrunnet med at det forelå fare for bevisforspillelse. Det kan ikke sees å foreligge noe skriftlig fra påtalemyndigheten om kjæremålet til lagmannsretten. Siktedes kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg har vært forelagt for påtalemyndigheten, som ikke har avgitt uttalelse. Det foreligger således heller ikke for kjæremålsutvalget noe som viser at påtalemyndigheten finner at det foreligger fare for forspillelse av bevis.
Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på at det foreligger skjellig grunn til mistanke når det gjelder siktelsen av 28. februar 1990 pkt II og har ikke funnet det nødvendig å ta stilling til de øvrige poster i siktelsen. Når det gjelder det nevnte pkt II, fremgår det av forhørsrettens kjennelse at aktor har opplyst at det materiale som var lagt frem, var resultatet av en ferdigstilt etterforskning.
Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om det foreligger fare for nye straffbare handlinger, men har uten videre og uten nærmere forklaring bygget på at det forelå fare for forspillelse av bevis. Når dette ikke var hevdet av påtalemyndigheten, som tvertimot syntes å være av den oppfatning at etterforskningen vedrørende den aktuelle post i siktelsen var avsluttet, må det kreves at lagmannsretten gir en begrunnelse for hvorfor det antas å foreligge fare for bevisforspillelse.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at kjæremålet må tas til følge og lagmannsrettens kjennelse oppheves på grunn av mangelfulle premisser.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.