HR-1990-510-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-11 |
| Publisert: | HR-1990-00510k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 510 K/1990, jnr 313/1990 |
| Parter: | East Import A/S mot 1. Torgrim Rustad) (advokat Olav Markhus) 2. Olav Markhus). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §180, Domstolloven (1915) §200, §216, §217, §172, §177, §181, §349, §384, §403, §404, §98 |
Ved stevning av 20. november 1984 reiste Torgrim Rustad sak ved Bergen byrett mot East Import A/S v/Helge Elvebakk med påstand om at saksøkte skulle betale opptil kr. 23.438,80 med tillegg av renter og omkostninger. Bergen byrett avsa 12. september 1986 uteblivelsesdom mot East Import A/S, hvor East Import A/S ble dømt til å betale Rustad kr. 16.438,80 med tillegg av renter, samt saksomkostninger med kr 10. 285,-. East Import A/S begjærte oppfriskning, og Bergen byrett avsa 11. september 1987 dom med slik slutning:
"1. Bergen byretts uteblivelsesdom av 12. september 1986 oppheves.
2. East Import A/S frifinnes.
3. East Import A/S betaler saksomkostninger til Torgrim Rustad med kr. 17.285,- syttentusentohundreogåttifemkroner, heri inkludert kr. 10.285,- titusentohundreogåttifemkroner som ble ilagt ved uteblivelsesdommen av 12. september 1986."
East Import A/S påkjærte saksomkostningsavgjørelsen i oppfriskningssaken til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse av 25. november 1987 stadfestet byrettens omkostningsavgjørelse og tilkjente Rustad saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 1.000,-.
East Import A/S påkjærte lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 21. april 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"1 Punkt 3 i domsslutningen i Bergen byretts dom av 11. september 1987 oppheves, og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg i anledning kjæremålet utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum."
Ved stevning av 12. mars 1989 reiste East Import A/S sak ved Bergen byrett mot advokat Olav Markhus, Torgrim Rustads prosessfullmektig, med krav om erstatning etter domstolsloven §200 første ledd. I medhold av tvistemålsloven §98 første ledd ble behandlingen av erstatningskravet, av byretten betegnet som "erstatningssaken" forenet til felles behandling med det hjemviste kravet om saksomkostninger, kalt "hjemvisningssaken". Den 22. januar 1990 avsa Bergen byrett kjennelse med slik slutning:
"1. "Hjemvisningssaken". East Import dømmes til å betale saksomkostninger til Torgrim Rustad med i alt kr. 29.285,- - kroner tjuenitusentohundreogåttifem 00/100- innen 2 -to- uker fra forkynning av kjennelsen.
2. "Erstatningssaken". Advokat Olav Markhus frifinnes for erstatningskravet. I saksomkostninger betaler East Import A/S til Advokat Olav Markhus kr. 2.000,- - kronertotusen 00/100- innen 2 -to- uker fra forkynning av kjennelsen."
East Import A/S påkjærte/anket byrettens avgjørelse til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 19. juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens realitetsavgjørelse i hjemvisningssaken (saksomkostningsspørsmålet) stadfestes.
2. Byrettens kjennelse i erstatningssaken stadfestes.
3. Kjæremålet/anken over Bergen byretts uteblivelsesdom av 17. november 1988 punkt 1 avvises.
4. Byrettens saksomkostningsavgjørelse for det tidligere kjæremålet over byrettens saksomkostningsavgjørelse og det dertil hørende videre kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg, stadfestes.
5. Byrettens øvrige saksomkostningsavgjørelser stadfestes.
6. I saksomkostninger for lagmannsretten pålegges East Import A/S å betale til Torgrim Rustad kr. 4.000,- - kronerfiretusen 00/100 - og til advokat Olav Markhus kr. 2.000,- - kronertotusen -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
East Import A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, med unntak av slutningens punkt 3, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det var feil at det ikke ble holdt muntlige forhandlinger om kjæremålet i lagmannsretten. Det springende punkt er den ekstra rettsdag som ble nødvendig fordi advokat Markhus urettmessig frafalt den kjærende parts vitner for byretten. Ved en muntlig forhandling ville dette nå blitt avklart.
Lagmannsretten har etter den kjærende parts mening overhodet ikke gitt noen begrunnelse for ileggelse av saksomkostninger med tilsammen kr. 12.000,- for den nye behandlingen ved byretten etter at både byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser ble opphevet og hjemvist til byretten til fortsatt behandling av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når en omkostningsavgjørelse blir opphevet må det være grunn for den kjærende part å bringe saken inn for retten på ny. Dette medfører at tvistemålsloven §172 annet ledd får anvendelse, og den kjærende part er derfor ilagt saksomkostninger i strid med loven. De feil som både byrettens og lagmannsrettens opprinnelige omkostningsavgjørelse var beheftet med, gjorde at det forelå særlige grunner for å påkjære avgjørelsene, jf. tvistemålsloven §180. Etter den kjærende parts mening foreligger også en rekke grove saksbehandlingsfeil fra byretten i begge saker, feil som også skulle hatt betydning for lagmannsrettens omkostningsfastsettelse. Den kjærende part skulle derfor under ingen omstendigheter bli ilagt saksomkostninger.
Den kjærende part hevder videre at lagmannsretten har tolket domstolsloven §217 uriktig ved legge til grunn at den har begrenset kompetanse, noe som har medført at han kun har fått føre bevis for en instans, nemlig byretten. Når det er reist særskilt erstatningssak etter domstolsloven §216 tredje ledd, er ikke lagmannsretten bundet av byrettens bevisbedømmelse.
De feil som er påpekt har etter den kjærende parts mening hatt betydning for resultatet og må føre til at både byrettens og lagmannsrettens avgjørelser i sin helhet blir opphevet og saken hjemvises til ny behandling. Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 19. juli 1990 oppheves, her unntatt punkt 3 (jfr. at det er gitt oppfriskning her).
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg dømmes Olav Markhus og Torgrim Rustad til å betale til East Impost A/S hver kr. 2.000,- for behandlingen av denne kjæremålserklæringen."
Torgrim Rustad og Olav Markhus har tatt til motmæle og inngitt felles tilsvar. De hevder at det fra den kjærende parts side ikke er anført noe som ikke tidligere har vært drøftet, vurdert og avgjort av rettsinstanser i flere forskjellige saker. Etter deres oppfatning er lagmannsrettens avgjørelse riktig. Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og East Import A/S tilpliktes å betale kr. 2.000,- i saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder dels spørsmål som bare knytter seg til "hjemvisningssaken" eller "erstatningssaken", dels er lagmannsrettens saksbehandling vedrørende begge tvister angrepet. Utvalget finner det hensiktsmessig først å drøfte de særskilte spørsmål, og deretter de spørsmål som generelt gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget har i alle tilfelle den begrensede kompetanse som følger av tvistemålsloven §404, slik at man bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av lovforskrifter.
"Hjemvisningssaken". Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at byrettens omkostningsfastsettelse skulle vært avgjort ved deldom og ikke ved kjennelse, men har ikke funnet det sannsynliggjort at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §403 annet ledd og §384 første ledd. Sistnevnte bevisvurdering kan utvalget ikke prøve. Lagmannsretten har videre korrekt lagt til grunn at rettsmidlet mot saksomkostningsavgjørelsen er kjæremål, og at tvistemålsloven §181 annet ledd da får anvendelse. Siden byrettens avgjørelse i realiteten var en dom, var lagmannsretten - som antatt av denne - bundet av byrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. Lagmannsretten har på denne bakgrunn funnet at saksomkostningsspørsmålet ikke er avgjort i strid med loven. Dette bygger på en konkret rettslig bedømmelse som utvalget ikke kan prøve.
Den kjærende part gjør imidlertid gjeldende at det her foreligger en lovanvendelsesfeil. Så vidt forstås mener han at når byrettens første omkostningsfastsettelse etter et videre kjæremål fra East Import A/S ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil, var byretten under den nye behandling forpliktet til å nytte unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 første ledd i.f. ved omkostningsfastsettelsen. Dette er ikke riktig. Høyesterett kjæremålsutvalg utsatte ved sin opphevelseskjennelse avgjørelsen om saksomkostningene for lagmannsretten og utvalget i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum. I og med at byrettens egen avgjørelse var opphevet, innebar dette at byretten sto fritt med hensyn til vurderingen av hvilke lovbestemmelser som skulle anvendes ved omkostningsfastsettelsen i hele saken ut fra bestemmelsene i tvistemålsloven tidligere §349 første ledd og §177.
Utvalgets konklusjon så langt er altså at det ikke hefter noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.
"Erstatningssaken". Lagmannsretten har lagt til grunn at den ved kjæremålet etter domstolsloven §217 første ledd er bundet av byrettens bevisbedømmelse i hovedsaken. Utvalget kan ikke se at det her gis uttrykk for noen uriktig lovforståelse. Man er således ikke enig med den kjærende part i at den nevnte lovbestemmelse ikke gjelder når det er reist særskilt sak etter domstolsloven §216 tredje ledd.
Kjæremålsutvalget går så over til å drøfte den kjærende parts angrep på lagmannsrettens saksbehandling i begge tvister.
Det gjøres for det første gjeldende at det var en feil at lagmannsretten ikke holdt muntlig forhandling om kjæremålet, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd. Utvalget bemerker at lagmannsretten uttrykkelig har vurdert om det her forelå slike "særlige grunner" som lovbestemmelsen krever. Den beslutning lagmannsretten traff, kan ikke overprøves av utvalget, jf. lovbestemmelsens tredje ledd annet punktum.
Den kjærende part har også angrepet lagmannsrettens egen saksomkostningsavgjørelse. Utvalget kan ikke se at denne skulle være i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Den kjærende part har videre hevdet at det hefter en rekke feil ved byrettens saksbehandling. Disse anførsler er utvalget avskåret fra å prøve, jf. tvistemålsloven §404.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste i sin helhet.
Den kjærende part må betale saksomkostninger for utvalget, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er nedlagt en felles påstand om kr. 2.000,- i saksomkostninger fra kjæremotpartene. Da det her dreier seg om to saker som er blitt forenet til felles behandling, finner utvalget at det bør utformes to konklusjoner, og man antar at saksomkostningene da kan deles med en halvpart på hver tvist.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I sak mellom East Import A/S og Torgrim Rustad:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler East Import A/S 1.000,- - ettusen - kroner til Torgrim Rustad innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
II Sak mellom East Import A/S og Olav Markhus:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler East Import A/S 1.000,- - ettusen - kroner til Olav Markhus innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.