HR-1990-525-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-19 |
| Publisert: | HR-1990-00525k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 525 K/1990, jnr 308/1990 |
| Parter: | Den norske Forbrukertjenesten A/S (Hans T Raassum) mot Arne Braathen (advokat Torgeir Aarak). |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §181, §164, §165, §166, §167, §168, §169, §170, §171, §172, §173, §174, §175, §176, §177, §178, §179, §180, §183, §191, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §384, §403, §404 |
Oslo byrett avsa 16. august 1989 uteblivelsesdom i sak anlagt av Arne Braathen mot Den norske Forbrukertjenesten A/S. Den norske Forbrukertjenesten A/S begjærte oppfriskning, men uteble også fra hovedforhandlingen 14. februar 1990. Oslo byrett stadfestet samme dag ved uteblivelsdom den tidligere domsslutning. Den norske Forbrukertjenesten A/S begjærte på ny oppfriskning. Byretten avsa 20. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om oppfriskning avvises."
Den norske Forbrukertjenesten A/S påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 14. august 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Oslo byretts kjennelse av 20. april 1990 stadfestes."
Den norske Forbrukertjenesten har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at byrettens anvendelse av domstolsloven §181 når det gjelder innkallingen til hovedforhandlingen var ukorrekt og begrunnelsesløs. Prosessfullmektigen har overholdt alle frister og samme adresse har vært benyttet under hele saksgangen. Alle postforkynnelser i saken er vedtatt. Det var feil av byretten å ikke sende den minste opplysning om berammelse. Lagmannsretten har heller ikke tatt hensyn til påstanden som var fremsatt for byretten og ikke behandlet om at byretten hadde begått saksbehandlingsfeil ved ikke å behandle påstanden om at alle dommerne i byretten var inhabile. Det gjøres gjeldende at den første uteblivelsdommen ukorrekt var avsagt av byretten.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse i kjæremålssak nr. 214/1990 nr. 214/1990, hl.nr. 631/1990 oppheves.
2. Sak nr. 111/89-29 ved Oslo byrett henvises til fortsatt behandling.
3. Saksomkostninger utestår til behandling i senere hovedforhandling."
Arne Braathen har i tilsvaret sluttet seg til lagmannsrettens kjennelse og lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er da undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Utvalget oppfatter kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens tolking av domstolsloven §181 og saksbehandlingen ved lagmannsretten - mangelfulle kjennelsesgrunner.
Forkynnelsen av innkallelsen til hovedforhandlingen for byretten i denne sak er under henvisning til domstolsloven §181 første ledd skjedd ved oppslag av innkallelsen på rettsstedet. Etter denne bestemmelse kunne slik forkynnelse bare skje, dersom den ikke kunne "foregå på noen av de måter, som foran er nevnt," jf domstolsloven §164, §165, §166, §167, §168, §169, §170, §171, §172, §173, §174, §175, §176, §177, §178, §179 og §180. Den eneste begrunnelse lagmannsretten har gitt i tilslutning til §181, er å sitere byrettens begrunnelse, nemlig "at den kjærende part" konsekvent har unnlatt å besvare postforkynnelser"". Det fremgår ikke av lagmannsrettens premisser at man har vurdert at en annen forkynnelse ikke kan anvendes. Den kjærende part, selskapet, har i saken bare oppgitt postkasseadresse. Selskapet har vært representert ved styrets formann, direktør Hans T Raassum, som forkynnelsen skulle rettes til, jf domstolsloven §191 annet ledd. Raassum har - i tillegg til postkasseadresse - ved en anledning, prosesskrift av 28. september 1989, dokument nr 22, oppgitt den geografiske adresse som i oppslaget med innkalling til hovedforhandling er angitt som tidligere adresse. Det har gjennom saken i adskillig utstrekning vært kontakt med Raassum. Verken av lagmannsrettens eller byrettens kjennelser framgår det imidlertid at man har vurdert om det f eks gjennom folkeregisteret eller på annen måte kunne fås opplysninger slik at forkynnelse kunne skje via stevnevitne.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er for mangelfulle til at utvalget kan prøve lovtolkingen. Kjennelsen må derfor oppheves i medhold av tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5 jf §403.
Den kjærende part har såvel for byretten som for lagmannsretten benektet at han var kjent med innkallelsen. Dersom lagmannsretten ved den nye behandling av kjæremålet finner at innkallelsen i medhold av domstolsloven §181 var en saksbehandlingsfeil, må lagmannsretten også vurdere om bestemmelsen i domstolsloven §183 kom til anvendelse.
I samsvar med den kjærende parts påstand, finner kjæremålsutvalget at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, se tvistemålsloven §180 annet ledd jf §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.