HR-1990-545-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-25 |
| Publisert: | HR-1990-00545k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 545 K/1990, jnr 316/1990 |
| Parter: | A (advokat Per A Møller) mot B (advokat Halvor Høyem). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181 |
Kjennelse:
Ektefellene A og B opprettet ektepakt i 1964 der de etablerte fullstendig særeie. De ble separert i 1988. Under skifteoppgjøret oppstod tvist mellom dem om fordelingen av salgssummen på kr 850 000 for deres tidligere boligeiendom. De var uenige om hvor stor særeieandel hver av dem hadde i eiendommen. A,tidligere A, anla ved stevning av 17 mai 1989 til Trondheim byrett sak mot B. I byrettens dom 28 november 1989 fikk hun etter at endringer i påstanden var gjort underveis, fullt medhold for sitt syn.
Byretten avsa dom med slik domsslutning:
"1. As særeieandel i eiendommen Tunet, gnr. 40 bnr. 20 i Klæbu fastsettes slik at hennes særeieandel utgjør 64,237 % av Tunets salgssum.
2. B dømmes til å betale A kr 26160,- -kronertjuetusenetthundreogseksti 00/100 - i saksomkostninger."
Domsslutningen må forstås slik at den prosentandel som nevnes bare gjelder hustruens særeieandel som følge av en gave og et ettergitt lån fra hennes foreldre. I tillegg kommer eierandel som følge av felles tilskudd ved kjøpet av eiendommen.
B påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Under hovedforhandlingen la han ned påstand om at salgssummen skulle fordeles med kr 589959,- til A og kr 260041,- til han selv, mens A la ned påstand om fordeling med kr 617017,- til henne selv og kr 232984,- til B.
Lagmannsretten avsa med to mot en stemme 14 august 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Salgssummen for eiendommen "Tunet", kr 850000,-, fordeles med kr 589959,- til A og kr 260041,- til B.
2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke."
Omkostningsavgjørelsen er begrunnet slik:
"Den samlede rett finner at hver part bør bære sine saksomkostninger for begge retter idet saken er delvis vunnet og delvis tapt for dem begge, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven. Hun har vist til at hennes krav i forhold til påstanden bare i liten grad er redusert i lagmannsrettens dom, og at hun før herredsrettens dom foreslo en minnelig løsning som innebar at hennes særeieandel ble redusert med over kr 400000,-. På dette grunnlag burde lagmannsretten vurdert om det forelå grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174. Videre peker hun på at motparten endret sin påstand vesentlig umiddelbart før prosedyren i lagmannsretten. Hun hevder at man bør legge mindre vekt på denne endring og at hun da må sies i det vesentlige å ha vunnet frem. Tvisten ville ha vært løst på et langt tidligere tidpunkt om B hadde endret standpunkt tidligere.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Saksomkostningsavgjørelsen i Frostating lagmannsretts dom av 14. august 90 i ankesak nr. 111/1990 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
B har i tilsvaret vist til de tallmessige konsekvenser av byrettens dom, påstandene i ankeerklæring og tilsvar og til de endringer som ble gjort under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Han gjør gjeldende at det var en riktig avgjørelse av lagmannsretten å la hver part bære sine saksomomkostninger for begge retter, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd, idet tallgjennomgåelsen viser at begge parter dels har vunnet, dels har tapt. Tallmessig ville det forslag om minnelig løsning som er påberopt gitt A kr 54828,- utover lagmannsrettens domsbeløp. Spørsmålet om unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd skal anvendes eller ikke er av skjønnsmessig art, og kan ikke prøves ved kjæremål.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dom. Det utvalget kan prøve i en slik kjæremålssak er om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Den kjærende part har såvidt skjønnes ikke innsigelser mot at omkostningsspørsmålet ble avgjort etter tvistemålsloven §174, men mener at hun skulle ha vært tilkjent delvise eller fulle omkostninger etter annet ledd i lovbestemmelsen. Det er særlig vist til at hennes krav i forhold til påstanden for lagmannsretten er redusert med bare 4,59 %, til et tidligere fremsatt forlikstilbud og til motpartens påstandsendring umiddelbart før prosedyren i lagmannsretten.
Lagmannsrettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen er meget knapp. Den må imidlertid forstås slik at retten har vurdert om omkostninger skal ilegges, men er kommet til at hver av partene "bør" bære sine egne omkostninger. Selv om formuleringene ikke er helt klare, må utvalget etter omstendighetene legge til grunn at vurderingstemaet nettopp har vært spørsmålet om tvistemålsloven §174 annet ledd skal anvendes. Denne bestemmelse gir retten adgang til å tilkjenne fulle eller delvise saksomkostninger etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. De momenter som er nevnt i kjæremålserklæringen vil inngå som ledd i en slik vurdering. Avgjørelsen av om saksomkostninger skal tilkjennes i et slikt tilfelle er av skjønnsmessig art og kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget, jf kompetansebegrensningen i tvistemålsloven §181 annet ledd.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må bli å forkaste.
Kjæremotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påstanden tas til følge, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til 1 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1 500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.