HR-1990-555-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | HR-1990-00555k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 555 K/1990, jnr 361/1990 |
| Parter: | Arne Runar Gjevik (advokat Svein Thalberg) mot Arne Runar Gjevik, hans konkursbo (advokat Margarete Hoff). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §136, Tvistemålsloven (1915) §404, §149 |
Kjennelse:
Ved Indre Follo skifteretts kjennelse 3 april 1990 ble konkurs åpnet i Arne Runar Gjeviks bo. Ved brev 18 juni 1990 til bobestyreren begjærte Gjevik boet tilbakelevert under henvisning til at vilkårene i konkursloven §136 første ledd var oppfylt. Han krevde også omgjort bostyrets beslutning om ikke å kjøpe sprøytevæske for sprøyting av kornåkrene på gården.
Indre Follo skifterett avsa kjennelse 26 juni 1990 med slik slutning:
"Konkursbo nr. 15/90, Arne Runar Gjevik, hans konkursbo av Ski, ekstraderes ikke.
Bostyrets beslutning om å unnlate innkjøp av sprøytevæske omgjøres ikke."
Gjevik påkjærte skifterettens kjennelse forsåvidt gjaldt spørsmålet om tilbakelevering, til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa kjennelse 30 august 1990 med slik slutning:
"Indre Follo skifteretts kjennelse om ikke å innstille konkursbo nr. 15/90, Arne Runar Gjevik, hans konkursbo av Ski, stadfestes."
Saksforholdet ellers fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.
Gjevik har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Gjevik har anført at lagmannsretten tar feil når den i dette tilfellet henviser til at pant i skyldnerens eiendeler ikke kan anses som sikkerhet av slik karakter som §136 første ledd nr 1 siste punktum forutsetter. Lagmannsretten har her lagt feil faktum til grunn for vurderingen og tolket §136 galt. I den foreliggende saken er det ikke tale om at eksisterende kreditorer skal sikres ved pant i skyldnerens eiendeler. Forholdet er at boet ved ekstradering blir tilført 550 000 kroner, med tillegg av 110 000 kroner i merverdiavgift, som benyttes til å innfri usikrede fordringer og dekke massekrav.
Spørsmålet er da ikke om den faste eiendom gir full dekning til den nye långiver ved ytterligere påhefte av pant, men om det tilførte beløpet sammen med de øvrige midler boet besitter, er tilstrekkelig til å dekke de fordringer som ellers ikke er betryggende sikret ved pant. Dette spørsmålet har lagmannsretten feilaktig unnlatt å ta stilling til.
Etter oppgavene fra bobestyreren er anmeldte krav på 903 000 kroner usikret. Dette beløp dekkes gjennom de 550 000 kroner som skal innbetales, pant i motorvogn, oppgjør for korn og oljefrø og trekk i Runar Gjeviks lønn, tilsammen 919 346 kroner.
Arne Runar Gjevik har nedlagt slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 30 august 1990 i sak 286/90 oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten."
Gjeviks konkursbo v/bobestyreren har anført at det verken foreligger feil lovtolking eller saksbehandlingsfeil.
Det konkursboets kreditorer tilbys som sikkerhet på tilbakeleveringstidspunktet, er en hugstkontrakt som skal gis pantesikkerhet i boets faste eiendom. Oppfyllelsen av kontrakten vil innebære en betydelig reduksjon av eiendommens verdi. Bostyret oppfatter lagmannsretten slik at eventuell sikkerhet som tilbys på dette stadium av bobehandlingen, ikke må belastes konkursboet. Man er enig med lagmannsretten i at kontrakten på den bakgrunn ikke kan anses som betryggende sikkerhet av slik karakter som konkursloven §136 første ledd nr 1 siste punktum forutsetter, og tiltrer dennes begrunnelse.
For øvrig anfører bostyret at det beløp boet har eller vil få til disposisjon, i alle fall er utilstrekkelig til å dekke alle anmeldte usikrede fordringer. Trelastpartiet er solgt, og hele kornoppgjøret er inngått. Av 275 000 kroner på boets konto er ca 110 000 kroner ubetalt merverdiavgift og uoppgjort vederlag for arbeid for boet i forbindelse med kornhøsten. 20 000 kroner vil komme inn som oppgjør for solgt redskap. Ytterligere inntekter av betydning kan ikke forventes. Konkursskyldner har heller ikke innbetalt noe av sin lønn. Hans gjeld øker med 20 000 kroner hver måned. I tillegg øker boomkostningene. Det nevnes også at Fokus Bank, som nå har sikkerhet innenfor 80 % av lånetakst, ikke lenger vil ha slik betryggende sikkerhet når hugst er foretatt. Fokus Bank har sagt opp hele sitt engasjement og motsetter seg tilbakelevering med mindre de får fullt oppgjør.
Arne Runar Gjeviks konkursbo har nedlagt slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts kjennelse om ikke å innstille bo nr. 15/90, Arne Runar Gjevik, hans konkursbo av Ski, stadfestes.
Kjæremålet vedrørende saksbehandlingsfeil forkastes."
Den kjærende part har inngitt ytterligere to prosesskrifter til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Etter tvistemålsloven §404 jf konkursloven §149 første ledd er utvalgets kompetanse begrenset. Utvalget kan prøve saksbehandlingen for lagmannsretten og rettens tolkning av konkursloven §136.
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner viser at det avgjørende for retten er at oppfyllelse av den kontrakt som konkursdebitor har påberopt seg, og som han hevder skal tilføre boet midler til dekning av konkursfordringer og massekrav, vil medføre en betydelig reduksjon av boets faste eiendoms verdi. Utvalget kan ikke se at det foreliggger saksbehandlings- eller lovanvendelsesfeil når lagmannsretten ut fra denne vurdering - som utvalget ikke kan prøve - har funnet at kontrakten ikke kan tjene som betryggende sikkerhet etter konkursloven §136.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.