HR-1990-557-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | HR-1990-00557k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 557 K/1990, jnr 358/1990 |
| Parter: | Mariken Guillemaud) (advokat Per P Hodneland) Mariken Rostad) Gøran Rostad Barr) mot Dag S Stiansen (advokat Wilhelm Schjærve). |
| Forfatter: | Bugge, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Kjennelse:
Ved begjæring 4 januar 1990 til Oslo namsrett begjærte Mariken Guillemaud, Mariken Rostad og Gøran Rostad Barr midlertidig forføyning mot Dag S Stiansen.
Det ble lagt ned slik påstand:
"1. Dag S. Stiansen forbys å overdra, pantsette, bortleie og/eller begjære oppdelt (seksjonert) bebyggelsen på og festehjemmelen til Hoffsveien 30, gnr. 31 bnr 210, 212 og 228 i Oslo eller deler av disse eiendommer.
2. Bestyrelsen av bebyggelsen på Hoffsveien 30, gnr. 31 bnr. 210 i Oslo settes ut av Dag S. Stiansens kontroll.
3. Den midlertidige forføyning tinglyses på eiendommene gnr. 31 bnr. 210, 212 og 228 i Oslo.
4. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger."
Begjæringen hadde sin bakgrunn i at saksøkerne som bortfestere av eiendommene var av den oppfatning at festeforholdet opphørte 20 mai 1989, og at de ikke ønsket å fornye festekontrakten med Dag S Stiansen. De ønsket å overta bebyggelsen der vederlaget skulle fastsettes etter skjønn, og ved skjønnsbegjæring 13 september 1989 til Oslo byrett krevet de skjønn fremmet. Begjæringen om midlertidig forføyning var begrunnet i Dag S Stiansen forvaltning av eiendommen, og de mente at betingelsene var til stede for dette i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1, subsidiært nr 2.
Ved beslutning 11 januar 1990 tok namsretten begjæringen til følge når det gjelder pkt 1 og 3 i begjæringen. Dag S Stiansen begjærte muntlige forhandlinger om den midlertidige forføynings lovlighet, og namsretten avsa 4 mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Dag S Stiansen forbys å overdra, pantsette, bortleie/og eller begjære oppdelt (seksjonert) bebyggelsen på og festehjemmelen til Hoffsveien 30, gnr. 31 bnr. 210, 112 og 298 i Oslo, eller dem av disse eiendommer.
2. Den midlertidige forføyning gjelder inntil annet er avgjort ved dom, kjennelse eller forlik.
3. Denne kjennelse kan tinglyses på eiendommen.
4. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."
De siste fem ord i slutningens pkt 1 må antas å være skrivefeil for "eller deler av disse eiendommer".
Dag S Stiansen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Guillemaud m fl erklærte motkjæremål når det gjaldt den del av påstanden som ikke ble tatt til følge av namsretten, om at bestyrelsen av eiendommen skulle settes ut av Dag S Stiansens kontroll. Lagmannsretten avsa 29 august 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Dag S Stiansen frifinnes.
2. I saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten tilpliktes Mariken Guillemaud, Mariken Rostad, og Gøran Rostad Barr in solidum å betale til Dag S. Stiansen 20000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Lagmannsretten tok ikke stilling til om forføyningskravet var sannsynliggjort, idet den kom til at det ikke forelå noen forføyningsgrunn.
Guillemaud m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1. Det er feil lovtolkning når lagmannsretten ved avgjørelsen av om motpartens adferd gir grunn til å frykte for at forføyningen av kravet vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, har drøftet hvert enkelt adferdsforhold separat uten å ha foretatt en samlet vurdering av dem. Det var vist til seks adferdsmomenter fra Stiansens side som ga grunn for til frykt for gjennomførelse/vanskeliggjørelse av forføyningskravet. Lagmannsretten skulle ha vurdert om adferdsmomentene tilsammen gir grunn til frykt for slike vanskeligheter som beskrives i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1.
Det kreves ikke at saksøkeren må sannsynliggjøre at disse vanskelighetene vil inntre. Det er tilstrekkelig at det er grunn til frykt, hvilket antas å være et svakere uttrykk. Det er ikke noe krav om at motpartens forhold skal være utilbørlig eller illojal. Også "ikke-adferd" - d v s unnlatelser av å gi korrekte opplysninger, forlenge festeforholdet i tide og medvirke til en frivillig ordning - må falle inn under adferdsbegrepet. Det fremgår ikke klart av lagmannsrettens avgjørelse om den har lagt en slik riktig lovtolkning til grunn.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av 29. august 90 i kjæremålssaknr. 248/90 oppheves.
2. Mariken Guillemaud, Mariken Rostad, og Gøran Rostad Barr tilkjennes saksomkostninger."
Dag S Stiansen har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsrettens lovtolkning er riktig. Lagmannsretten har på hvert enkelt punkt anført at det ikke foreligger adferd som kan gi grunnlag for midlertidig forføyning, og dette forhold blir selvsagt ikke endret om man ser samtlige punkter under ett. Noen slik "ikkeadferd" er heller ikke påvist og spørsmålet har kun teoretisk interesse. Spørsmålet om "adferd" må vurderes opp mot de øvrige vilkår i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1, og det bestrides på de enkelte punkter at slik adferd foreligger.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes og Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av 29. august 1990 stadfestes.
Dag S. Stiansen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsretten har funnet at Dag S Stiansen ikke har utvist noen adferd som tilsier at det bør besluttes midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1 og har herunder vurdert de faktiske forhold som var påberopt av kjæremålsmotpartene for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å anta at lagmannsretten har unnlatt å vurdere de enkelte adferdsforhold i sammenheng, eller at den har stillet krav til forføyningsgrunnen som går ut over hva loven krever. Det er heller ikke grunnlag for å anta at lagmannsretten har sett bort fra slike forhold som i kjæremålserklæringen er betegnet som "ikke-adferd".
Utvalget kan således ikke se at lagmannsretten skulle ha tolket den nevnte lovbestemmelse på en uriktig måte. Lagmannsrettens vurdering av om forføyningsgrunn foreligger, kan utvalget ikke overprøve, jf tvistemålsloven §404.
Kjæremålet har vært forgjeves, og motpartens påstand om saksomkostninger ved kjæremålsbehandlingen tas til følge. Saksomkostningene settes til kr 2 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Mariken Guillemaud, Mariken Rostad og Gøran Rostad Barr i fellesskap til Dag S Stiansen 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.