HR-1990-559-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | HR-1990-00559k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 559 K/1990, jnr 205/1990 |
| Parter: | A og B (advokat Johan Hjort) mot Forsikringsselskapet Vesta A/S (advokat Andreas Arntzen). |
| Forfatter: | Holmøy, Hellesylt, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §413 |
Kjennelse:
Natt til 11 mars 1981 ble ekteparet A og Bs enebolig i - - -vei 15 på X i Y totalskadet av brann. Da Forsikringsaktieselskapet Vesta (i det etterfølgende benevnt Vesta) nektet å utbetale erstatning under henvisning til at ektefellene selv hadde tent på boligen, reiste Bs sak mot Vesta. Ved Y byretts dom 2 november 1983 ble Vesta frifunnet. Ektefellene B anket dommen til Gulating lagmannsrett som ved dom 14 desember 1984 kjente Vesta erstatningspliktig. Vesta anket til Høyesterett som i dom 26 mai 1987 frifant Vesta.
Den 27 november 1987 begjærte A og B saken gjenopptatt under henvisning til tvistemålsloven §407 første ledd pkt 6. De viste særlig til en innhentet uttalelse fra brannsjef C i Y om at det ville være en enkel sak å få overtent en enebolig av den foreliggende type i løpet av 5 - 10 minutter med bruk av mindre enn 20 liter brennbar væske. De mente derved å ha sannsynliggjort at de hadde forlatt - - -vei 15 på et så tidlig tidspunkt at de selv ikke kunne ha påsatt brannen. Dette, ble det hevdet, var enda mere sannsynlig når det ble sett i sammenheng med en fremlagt uttalelse fra Arne Kjærland, Ulvik Snikkarverkstad A/S, om at det var uproblematisk å ta seg inn i avlåste hus innenfor en tidsramme på 1 - 10 minutter uten å etterlate spor.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 12 april 1988 kjennelse hvorved gjenopptagelsesbegjæringen ble forkastet.
A og B har 12 juni 1990 igjen begjært ankesaken gjenopptatt. Det er nå påberopt nye, sakkyndige uttalelser fra tidligere brannsjef i Y, sivilingeniør C, som viser at brannen hadde en naturlig forklaring. Denne mulighet ble ikke drøftet under ankesaken for Høyesterett. En naturlig brannårsak hevdes å være dypfryseren som stod plassert i et kott i sokkeletasjen. Sammenholdt med det usannsynlige i at ektefellene B skulle ha satt fyr på sitt eget hjem, ville disse opplysningene, om de hadde foreligget for Høyesterett, gitt et annet utfall ved bevisvurderingen.
Som et støttemoment er vist til at Cs uttalelse også viser at overtenning vanligvis skjer vesentlig raskere enn det Høyesterett har lagt til grunn. Selv om brannen skulle være påsatt, må det legges til grunn at den ikke kan ha startet så tidlig at Bs ville hatt tilstrekkelig tidsmargin til å starte brannen og fjerne seg fra stedet før brannen ble oppdaget av naboen.
For at Høyesterett skal få et bedre grunnlag for å vurdere kvaliteten i de nye vurderinger, har A og B bedt om at i alt 6 vitner, alle med tilknytning til brannvesenet eller NEMKO og Y Lysverker blir avhørt ved bevisopptak.
A og B har nedlagt slik påstand:
"1. Høyesteretts dom i ankesak nr. 83/1985 mellom Forsikringsaktieselskapet Vesta og Henning og Gunn Marit B gjenopptas til ny prøving.
2. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger."
Vesta har avgitt uttalelse i anledning av gjenopptagelsesbegjæringen. Selskapet har blant annet vist til at det etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 kreves at de nye bevis enten alene eller sett i sammenheng med tidligere bevis åpenbart måtte ledet til et annet resultat. Cs uttalelser oppfyller ikke disse krav. Høyesteretts dom i 1987 bygget på en rekke indisier - også ikke-branntekniske. Cs uttalelse er basert på teorier og hypoteser. Det kan ikke være rimelig tvil om at såvel branntilløpet natten 8-9 mars som brannen 11 mars var fremkalt med forsett.
Cs uttalelser om tidsmomentet var fremme under den forrige gjenopptagelsessaken, og er derfor ikke noe nytt bevis.
I tilfelle det besluttes bevisopptak, krever Vesta avhør av 4 nærmere angitte vitner.
Vesta har nedlagt slik påstand:
"1. Gjenopptagelsesbegjæringen forkastes.
2. Forsikringsselskapet Vesta A/S tilkjennes saksomkostninger."
Begjæringen om gjenopptagelse har i henhold til tvistemålsloven §413 annet ledd vært forelagt førstvoterende i Høyesteretts dom i saken, dommer Backer, som har avgitt uttalelse. Dommer Backer har ikke ansett vilkårene for gjenopptagelse oppfylt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Begjæringen er bygget på tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 om at gjenopptagelse kan kreves "naar der oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse." Som uttalt i kjæremålsutvalgets kjennelse av 12 april 1988 med henvisning til praksis for øvrig, ligger det i dette at domsresultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet dersom de nye opplysningene hadde foreligget før dommen.
Det sentrale moment i ektefellene Bs nye gjenopptagelsesbegjæring er henvisningen til tidligere brannsjef, sivilingeniør Cs uttalelser om naturlig brannårsak.
Av etterforskningsdokumentene, jf bl a uttalelse av 20 mai 1981 fra Y politikammer, Kriminalteknisk avdeling, fremgår at spørsmålet om naturlig brannårsak ble vurdert under etterforskningen. Herunder ble det elektriske opplegg så langt det var mulig undersøkt. Det ble ikke funnet noe som kunne gi holdepunkt for at brannen hadde en slik årsak. Byretten uttalte i sin dom at det etter det som var fremkommet ved politietterforskningen, var på det rene at brannen var forsettlig påsatt. For lagmannsretten og Høyesterett var partene enige om å legge til grunn at både branntilløpet natt til 9 mars 1981 og brannen natt til 11 mars 1981 var voldt forsettlig av den eller de sammen personer. Spørsmålet om naturlig brannårsak er ikke nærmere vurdert av Høyesterett.
Sivilingeniør C redegjør i sin uttalelse av 9 april 1990 for hvilke naturlige brannårsaker som kan være aktuelle og peker på mulig skade på det elektriske anlegget som følge av branntilløpet to døgn tidligere, og særlig på muligheten for at brannen kan ha oppstått i en fryseboks i sokkeletasjen. Det er vist til at forholdene i kottet hvor fryseboksen sto, lå til rette for en hurtig brannutvikling. Dypfryseren sto inntil en tynn trevegg som ifølge C sannsynligvis var innsauset med olje fra branntilløpet to døgn tidligere. Brann i kottet ville raskt ha gitt overtenning av trappehuset med derpå følgende vindussprengning som observert av vitne. C fremhever videre at huset tydeligvis har vært svært innsauset av olje før brannen, hvilket forklarer de flekkvise brannskader som er påvist. Etter befaring på brannstedet for å "kryssjekke om dypfryserteorien er holdbar" uttaler C i tilleggsuttalelse 3 mai 1990 at observasjonene øker sannsynligheten for at brannen kan ha startet i dypfryseren.
Vesta har ved sitt tilsvar til gjenopptagelsesbegjæringen fremlagt rapport av 17 juli 1990 fra konsulent Finn Henriksen med denne konklusjon:
"På grunnlag av de foretatte undersøkelser på stedet, sammenholdt med opplysningene i saka, er det etter min mening ikke sannsynlig at den første brannen natt til mandag 9. mars 1981 kan ha forårsaket svekkelse av elanlegget i huset som senere kan ha ført til brannfarlig oppvarming i anlegget.
På grunnlag av brannbildet i underetasjen er det videre etter min mening ikke sannsynlig at brannen er oppstått i matboden da man i så fall skulle ha forventet langt større forkullinger på dette stedet. Forkullingene i taket er vesentlig mindre enn i hallen forøvrig, noe som særlig er tilfelle med undersiden av golvbordene i første etasje.
Det er også lite sannsynlig at brannen er startet på grunn av brannfarlig oppvarming i fryserens kompressor da man i så fall må forvente at ledningsisolasjonen nærmest kompressoren måtte ha brent opp."
Etter det som foreligger, ser utvalget det slik at selv om det ikke helt kan utelukkes at brannen kan ha hatt en naturlig årsak, er det ikke noe som direkte eller med noen særlig grad av sannsynlighet knytter brannen til fryseboksen. Det er heller ingen konkrete holdepunkter for at forhold ved det elektriske anlegg i huset for øvrig kan ha forårsaket brannen.
Utvalget tilføyer at det som nå er anført av C om overtenningstiden ikke ses å inneholde noe egentlig nytt i forhold til det som ble påberopt i den første gjenopptagelsesbegjæringen.
Det som påberopes om muligheten for en naturlig brannårsak, må for øvrig ses i sammenheng med det bevismateriale som Høyesterett bygget sin avgjørelse på i dommen av 26 mai 1987. Utvalget viser her til den gjennomgåelse av indisiebevis som er foretatt i førstvoterende, dommer Backers votum. Ved denne vurderingen er imidlertid også førstvoterendes påpekning av uløste spørsmål i saken, således hvorfor ektefellene B skulle velge akkurat denne måten å tenne på sitt hus på, av betydning.
Utvalget kan ikke se at det påberopte nye bevismateriale verken i seg selv eller i forbindelse med det som tidligere er fremført og ellers foreligger kan medføre at domsresultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet dersom det nye materiale hadde foreligget før dommen. Gjenopptagelsesbegjæringen kan således ikke føre frem.
Utvalget har vurdert begjæringen om bevisopptak, men finner ikke grunn til å ta den til følge. Etter utvalgets oppfatning er det åpenbart at det grunnlag som er anført til støtte for gjenopptagelse av saken er utilstrekkelig, jf tvistemålsloven §412 første ledd.
Vesta har krevet saksomkostninger. Kravet tas til følge og beløpet settes til kr 5 000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Gjenopptagelsesbegjæringen forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B i fellesskap til Forsikringsselskapet Vesta A/S 5 000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.