HR-1990-578-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-08 |
| Publisert: | HR-1990-00578k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 578 K/1990, jnr 310/1990: Halvor Lunde (advokat Tor Vale) mot Helikopter Service A/S (advokat Dag Midling). |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §179, §383, §404, Arbeidstvistloven (1927) §3 |
Kjennelse:
I 1987 fikk Halvor Lunde permisjon fra sin stilling som flygende personale (kabinansatt) hos Helikopter Service A/S, dog slik at han bare skulle ha rett til å gjeninntre dersom det var ledig stilling som kabinbesetningsmedlem.
Da han ikke fikk gjeninntre etter endt permisjon, reiste han ved stevning 16 februar 1990 sak for Stavanger byrett mot Helikopter Service A/S. Han anførte at permisjonsavtalen var tariffstridig, og at det måtte anses som en de facto oppsigelse når han ikke fikk gjeninntre i stilling. Han påsto oppsigelsen kjent ugyldig og krevde erstatning. Videre begjærte han midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1 og 2 for å bli gjeninnsatt i stillingen.
Stavanger byrett avsa kjennelse 16 mai 1990 med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Halvor Lunde påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 9 august 1990 med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Halvor Lunde har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse. Det anføres at vilkåret i permisjonsavtalen er i strid med tariffavtalen mellom Helikopter Service A/S og Helikopter Service Kabinforening, og at det må settes til side som ugyldig, jf arbeidstvistloven §3 nr 3. Tariffavtalens pkt 16. januar 2 annet ledd må forstås slik at en som etter over 4 års ansettelse innvilges permisjon, har krav på å komme inn i samme stilling etter endt permisjon. Selv om Lunde ikke hadde krav på permisjon, kan selskapet når det velger å gi permisjon, ikke fritt avtale øvrige vilkår for permisjon.
Selskapets nektelse av å gjeninnta Lunde ved permisjonstidens slutt, må ses som en de facto oppsigelse. Vilkåret er i strid med arbeidsmiljøloven preseptoriske oppsigelsesregler. Det kan ikke inngås forhåndsavtale om at et ansettelsesforhold automatisk skal anses avsluttet dersom en bestemt fremtidig begivenhet inntreffer, eller at den ansatte i en slik situasjon skal fraskrive seg rettigheter som loven gir ham. Selskapet må gå til formell oppsigelse og gjeninnta Lunde i stillingen i hans lovlige oppsigelsestid.
Halvor Lunde har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Saken fremmes for Stavanger byrett som lokal arbeidsrett etter reglene i Arbeidsmiljøloven kap. 12.
Subsidiært: Saken hjemvises til Gulating Lagmannsrett til fornyet behandling.
I begge tilfeller: Halvor Lunde tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Helikopter Service A/S har i tilsvaret sluttet seg til lagmannsrettens begrunnelse. Det henvises for øvrig til selskapets anførsler for lagmannsretten og byretten og presiseres at ordlyden i tariffavtalens §16. januar 2 er "kan" ikke "skal". Selskapet avslo i utgangspunktet permisjon, men gikk etter sterk pågang fra Lunde med på en avtale hvor Lunde opprettholder sin ansiennitet i selskapet, men hvor gjeninntreden gjøres avhengig av at det er ledig stilling. Avtalen innebærer en fullstendig avvikling av ansettelsesforholdet med reservasjon for ansiennitetsspørsmålet og strider ikke mot arbeidsmiljøloven regler. Lunde har inngått avtalen fullt vitende om de foreliggende konsekvenser. Selskapet hadde meget sterkt poengtert at permisjon ikke kunne gis uten det nevnte vilkår. Det oppfattes som svært urimelig at Lunde først presser selskapet til å inngå angjeldende avtale om permisjon og etterpå bestrider avtalens gyldighet.
Helikopter Service A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremotpart frifinnes.
2. Kjæremotpart tilkjennes saksomkostninger."
Hver av partene har inngitt ytterligere ett prosesskrift til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget kan da bare prøve om det er feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten eller ved dens tolkning av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404.
Det er ikke i kjæremålet gjort gjeldende at det foreligger noen slik feil. Når byretten med tilslutning av lagmannsretten, har avvist saken, er det fordi retten kom til at det ikke foreligger noen de facto oppsigelse av den kjærende part fra selskapets side, slik han hevder. Om det er tilfellet, er et bevis- og rettsanvendelsesspørsmål som utvalget er avskåret fra å prøve.
Av samme grunn kan utvalget heller ikke prøve den kjærende parts anførsel om at vilkåret i permisjonsavtalen er i strid med gjeldende tariffavtale.
Det er i og for seg riktig av byretten og lagmannsretten å ha ansett spørsmålet om det foreligger en oppsigelse som avgjørende for hvorvidt saken prosessuelt skal behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven kap XII. Dette syn er lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg i flere avgjørelser, se Rt-1988-712 med henvisninger og Rt-1989-1266. Utvalget antar imidlertid at byrettens avgjørelse har fått en for kategorisk, og uriktig form, når slutningen går ut på at "saken avvises". Det byretten har avgjort, er som nevnt at det søksmål Lunde har reist, ikke kan behandles etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven, men dette innebærer ikke at det er avvist fra enhver behandling ved byretten. Slutningen kunne derfor ikke gå ut på noe mer enn at saken ikke tas under behandling etter arbeidsmiljøloven regler, jf den nevnte kjennelse i Rt-1988-712.
Kjæremålsutvalget kan ikke ta standpunkt til om saken kan fremmes for Stavanger byrett til behandling etter ordinære prosessregler. Den uriktige form slutningen har fått antas å måtte føre til at byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves, jf tvistemålsloven §383 annet ledd. Byretten må bringe på det rene om saksøkeren mener å fremme krav som kan tas under behandling etter vanlige prosessregler, og i tilfelle ta standpunkt til om saken kan tas under slik behandling. Dette gjelder også for begjæringen om midlertidig forføyning.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i kjæremålssaken bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
Saksomkostningsspørsmålet i kjæremålssaken utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.