HR-1990-580-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-08 |
| Publisert: | HR-1990-00580k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 580 K/1990, jnr 231/1990 |
| Parter: | Arnfinn Ingebretsen (advokat Ragnar Strømme) mot Magne Ingebretsen (advokat Kristian Launes). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Odelsloven (1974) §21, §180, §181, §373, §2, §64 |
Kjennelse:
Ved stevning av 17 februar 1989 til Flekkefjord herredsrett reiste Arnfinn Ingebretsen reist søksmål mot sin yngre bror Magne Ingebretsen med krav om odelsløsning av eiendommen gnr 113 bnr 27 Livold i Kvinesdal. Eiendommen hadde Magne Ingebretsen overtatt fra sin far. For herredsretten frafalt Magne Ingebretsen sine innsigelser etter odelsloven §21, men han gjorde gjeldende at jordbruksarealet ikke var stort nok for odelsløsning, jf odelsloven §2. Herredsretten som behandlet løsningsspørsmålet etter loven §64 separat, avsa 12 april 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Arnfinn Ingebretsen har rett til å løse gnr. 113 bnr. 27, Livold i Kvinesdal kommune, på odel.
2. Magne Ingebretsen tilpliktes å betale Arnfinn Ingebretsen kr 15291,oo - kronerfemtentusentohundrenittien 00/100 - innen to uker."
Magne Ingebretsen påanket dommen til Agder lagmannsrett som 12 juni 1990 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten idømmes ikke."
Omkostningsavgjørelsen er begrunnet slik:
"I motsetning til herredsretten bedømmer lagmannsretten saken som såvidt tvilsom at Magne Ingebretsen må sies å ha hatt fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ. Det vises i denne forbindelse til de nye og etter lagmannsrettens mening mer pålitelige opplysninger som nå foreligger om eiendommens totale areal, og som gjør at marginen i forhold til arealkravet i odelsloven §2 er mindre enn antatt av herredsretten. Magne Ingebretsen bør derfor fritas for omkostningsansvar i anledning herredrettens behandling av saken. Av samme grunn, og under henvisning til at lagmannsretten foran har betegnet saken som et grensetilfelle, antas saksomkostninger heller ikke å burde idømmes i ankesaken, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd i. f."
Dommen ble av Magne Ingebretsen påanket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje nr 2 og 4.
Arnfinn Ingebretsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse når det gjelder saksomkostningene for herredsretten til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §181 annet ledd. Det er vist til at partene for herredsretten var enige om at totalarealet var på 12,9 dekar. Magne Ingebretsen prosederte på at mye av totalarealet ikke var jordbruksareal, men fikk ikke medhold i dette. Lagmannsretten viser til tvistemålsloven §172 annet ledds første alternativ og til de nye opplysningene "som nå foreligger om eiendommens totale areal." Selv med det reduserte totalarealet har også lagmannsretten kommet til et jordbruksareal av minst 10 dekar. Det kunne da ikke for Magne Ingebretsen, for herredsretten, være noen tvil eller fyldestgjørende grunn til løsningsrettstvist begrunnet ut fra eiendommens totalareal. Det hevdes da at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er uriktig med hensyn til saksbehandling og rettsanvendelse og altså i strid med loven. I prosesskrift 16 juli 1990 er kjæremålserklæringen nærmere utdypet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2 stadfestes.
2. Arnfinn Ingebretsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Magne Ingebretsen har i tilsvaret og i et senere prosesskrift gjort gjeldende at lagmannsrettens anvendelse av tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ i denne sammenheng er uttrykk for en riktig rettsanvendelse og lovforståelse, og at det heller ikke foreligger saksbehandlingsfeil vedrørende omkostningsavgjørelsen.
Han har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, stadfestes så langt den er påkjært.
2. Magne Ingebretsen tilkjennes saksomkostninger for
Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder en saksomkostningsavgjørelse som er truffet av lagmannsretten i en dom. Utvalgets kompetanse er, overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledd, begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Lagmannsretten har funnet at saken var så tvilsom at Magne Ingebretsen hadde fyldestgjørende grunn til å la den komme for herredsretten, og har derfor under henvisning til tvistemålsloven §172 annet ledd ikke tilkjent saksomkostninger for denne rett. Vurderingen av hvorvidt saken var tvilsom, er skjedd på grunnlag av saksforholdet slik det var opplyst for lagmannsretten. Utvalget kan ikke se at dette er uttrykk for uriktig lovanvendelse eller at lagmannsrettens avgjørelse er mangelfullt begrunnet. Når lagmannsretten - med full prøvingskompetanse - skulle prøve saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten overensstemmende med tvistemålsloven §181 første ledd, måtte den bygge på sin egen oppfatning av saksforholdet. At dette var dårligere opplyst for herredsretten og at saken av denne grunn kan ha fremstått som mindre tvilsom da den sto for denne instans, må være uten betydning.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 2 500 kroner. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arnfinn Ingebretsen til Magne Ingebretsen 2 500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.