HR-1990-591-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-15 |
| Publisert: | HR-1990-00591k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 591 K/1990, jnr 371/1990 |
| Parter: | Dagrun Haukaas (advokat Helge Tveit) mot Erik Haukaas (advokat Gunnar Sætre). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §85, §180, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262 |
Kjennelse:
Dagrun og Johannes Haukaas flyttet i begynnelsen av 1950-årene inn i en leilighet i Prof. Hanstensgate i Bergen som senere har vært familiens bopel. Ved kontrakt av 5 februar 1987 overdro Johannes Haukaas som "selger" leiligheten til ekteparets sønn, Erik Haukaas som fortsatt bodde hjemme, og kontrakten ble medundertegnet av Dagrun Haukaas som "selgers hustru". Av kontrakten fremgår blant annet at foreldrene skulle ha samme borett som tidligere. Kjøpesummen på kr 200000,- skulle utlignes gradvis i forhold til tilsyn, omsorg (og eventuelt pleie) som kjøperen hadde hatt og påtok seg for "selgeren og hans hustru". Ved tinglyst ektepakt inngått i 1935 hadde Dagrun og Johannes Haukaas avtalt særeie. Johannes Haukaas døde i 1989.
Ved stevning av 31 mai 1990 gikk Dagrun Haukaas til sak mot, Erik Haukaas, og nedla slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kontrakt av 05. februar 87 mellom Johannes Haukaas og Dagrun Haukaas som selger og Erik Haukaas som kjøper heves.
Subsidiært: Erik Haukaas dømmes til å betale Dagrun Haukaas erstatning begrenset oppad til kr 500000,-.
2. Erik Haukaas forbys adgang til leilighet nr. 207/18 i A/S Bredalsgården.
3. Erik Haukaas dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger."
Dagrun Haukaas begjærte samtidig midlertidig forføyning og la i den forbindelse ned slik påstand:
"1. Erik Haukaas forbys adgang til leiligheten nr. 207/18 i A/S Bredalsgården så lenge saken verserer for Bergen byrett, herunder har Dagrun Haukaas adgang til å skifte lås i hoveddøren."
Bergen byrett holdt rettsmøte til saksforberedelse og muntlig forhandling i spørsmålet om midlertidig forføyning og avsa 9 juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"Erik Haukaas pålegges å fravike og forbys adgang til leilighet nr. 207/18 i A/S Bredalsgården så lenge saken verserer for Bergen byrett, herunder har Dagrun Haukaas adgang til å skifte lås i hoveddøren."
Erik Haukaas påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten og la ned slik påstand:
"1. Bergen byretts kjennelse oppheves.
2. Kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser."
Gulating lagmannsrett avsa 4 oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger vedrørende kravet om midlertidig forføyning for byrett og lagmannsrett."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Dagrun Haukaas har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil. Etter den kjærende parts mening har lagmannsretten i strid med tvistemålsloven §85 gått utenfor kjæremålsmotpartens påstand for lagmannsretten. Det dreier seg om et forhold som partene har fri rådighet over, og lagmannsretten er dermed bundet av partenes påstander.
Lagmannsretten har heller ikke forelagt spørsmålet om endring av påstanden for kjæremålsmotparten til uttalelse før den avsa sin kjennelse, noe som etter den kjærende parts mening også er en saksbehandlingsfeil.
Det hevdes videre at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle. Ut fra disse synes det som om lagmannsretten har misforstått sakens faktiske og rettslige side. Det er også uklart hvordan lagmannsretten er kommet frem til at Dagrun Haukaas i relasjon til sin begjæring om midlertidig forføyning ikke har sannsynliggjort å ha et krav. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 04.10.90 i sak 164/90 oppheves.
2. Dagrun Haukaas, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger med kr 2.100,-."
Erik Haukaas har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Han hevder at selv om det ikke er samsvar mellom den formulerte påstand i kjæremålet til lagmannsretten og slutningen i kjennelsen, er slutningen helt i samsvar med innholdet i kjæremålet. Tvistemålsloven §85 er ikke til hinder for at retten av eget tiltak retter åpenbare formuleringsfeil av prosessuell karakter. Under enhver omstendighet foreligger det ikke en slik saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse av kjennelsen.
De anførsler som fra den kjærende parts side gjøres gjeldende når det gjelder mangelfulle kjennelsesgrunner, gjelder i realiteten bevis- og rettsanvendelsesspørsmål som er unndratt Høyesteretts kjæremålsutvalgs prøvelse etter tvistemålsloven §404. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Erik Haukaas tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder en avgjørelse truffet av lagmannsretten hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling som kan prøves av utvalget jf §404 nr 2.
For så vidt gjelder den påberopte saksbehandlingsfeil i tilknytning til tvistemålsloven §85, bemerker utvalget at byretten i sin kjennelse la til grunn at vilkårene for midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 var oppfylt. I kjæremålet til lagmannsretten bestred Erik Haukaas byrettens avgjørelse, såvidt ses både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Saksbehandlingsfeil ble ikke påberopt. Anførslene i kjæremålserklæringen la opp til en påstand om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge, og det må ha berodd på en prosessuell unøyaktighet at det ble nedlagt påstand om opphevelse. At lagmannsretten på denne bakgrunn uten videre avsa kjennelse med slutning som her, er ingen saksbehandlingsfeil.
Heller ikke kan utvalget se at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner. Dagrun Haukaas innsigelser på dette punkt er knyttet til hennes anførsel om at leiligheten måtte betraktes som sameie mellom henne og ektefellen, såvidt skjønnes mener hun at hun derfor har beføyelser overfor kjøperen i egenskap av selger. Utvalget bemerker til dette at det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at retten har lagt til grunn at leiligheten var Johannes Haukaas særeie. Dette var også spesielt trukket frem i kjæremålserklæringen fra Erik Haukaas, uten at det kan ses å være nærmere imøtegått i tilsvaret. At spørsmålet ikke er drøftet mer utførlig av lagmannsretten, kan det ikke sies noe på. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve, jf kompetansebegrensningen i tvistemålsloven §404.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten her nedlagt påstand om saksomkostninger. Utvalget finner ut fra særlige omstendigheter i denne sak mellom mor og sønn at den kjærende part bør fritas for plikten til å erstatte motpartens saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd in fine.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.