HR-1990-622-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-29 |
| Publisert: | HR-1990-00622k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 622 K/1990, jnr 368/1990 |
| Parter: | Kjetil Ravlo (advokat Arne E Kirkerud) mot Kreditkassen (advokat Kjell M Øymo). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, §158, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Kjennelse:
Ved utleggsforretning avholdt 9. januar 1989 av namsmannen i Narvik fikk Kreditkassen, Narvik utlegg i Kjetil Ravlos tilgodehavende/eventuelt lønn hos Multiconsult A/S. Ved klage, postlagt 10. april 1989, påklaget Ravlo namsmannens utleggsforretning til Narvik namsrett. Namsretten som overså at 9. april 1989 var en søndag la til grunn at klagefristen i tvangsfullbyrdelsesloven §49 annet ledd var oversittet, og avsa 25. juli 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen over namsmannens i Narviks avgjørelse, - utleggsforretning av 9. januar 1989 i sak 1257/88 Kreditkassen - Kjetil Ravlo - avvises.
2. Kjetil Ravlo tilpliktes å betale til Kreditkassen saksomkostninger med kr 1.500,-."
Advokat Haugen som var prosessfullmektig for Ravlo, vedtok aldri forkynnelse av kjennelsen. Ved sin nye prosessfullmektig, advokat Kirkerud, fremsatte Ravlo 29. september 1989 en begjæring om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen, samtidig som avvisningskjennelsen ble påkjært til Hålogaland lagmannsrett. Namsretten fant å kunne omgjøre avvisningskjennelsen, men forkastet så klagen. Etter at lagmannsretten etter kjæremål kom til at namsretten ikke kunne omgjøre avvisningskjennelsen, avsa namsretten 12. februar 1990 kjennelse med slik slutning:
"I- Klagerens begjæring om oppreisning mot oversittelse av kjæremålsfristen forkastes.
II- Kjetil Ravlo tilpliktes å betale til Kreditkassen saksomkostninger med kr 1.000,-."
Ravlo påkjærte kjennelsen til lagmannsretten som 27. august 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjetil Ravlos begjæring om oppreisning av 29. september 1989 avvises.
2. Kjetil Ravlo tilpliktes å betale Kreditkassen, Narvik, saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med 1.700 - ettusensyvhundre - kroner.
Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av nærværende kjennelse."
Lagmannsretten kom til at fristen for å begjære oppreisning senest begynte å løpe 14. september 1989, og at fristen allerede hadde utløpt da oppreisningsbegjæringen ble fremsatt 29. september 1989, jf domstolsloven §154 første ledd.
Når det gjelder det nærmere saksforhold vises til de avsagte kjennelser.
Ravlo har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket domstolsloven §154 uriktig, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Det hevdes at lagmannsretten har stilt for strenge krav i henhold til domstolsloven §154. Det er riktig at han fikk kunnskap om namsrettens kjennelse 14. september 1989. Man må imidlertid se hen til hvilken kunnskap han kan sies å ha fått, og om denne er tilstrekkelig til å slutte at han derved hadde "anledning" i henhold til domstolsloven §154 til å fremme begjæring om oppreisning innen to uker i samsvar med opprinnelig frist. Det må tas i betraktning at han brukte ordet dom i brevet 14. september 1989 til advokat Haugen, og at han ikke hadde fått namsrettens kjennelse. Han var ikke kjent med fristene for oppreisning. Ravlos nye prosessfullmektig hadde først etter 18. september 1989 fått tilgang til namsrettens kjennelse, og det er dette tidspunkt som må legges til grunn for fristberegningen. Det bør legges vekt på de store og nå dokumenterte problemene som han uforskyldt fikk på grunn av advokat Haugens sykdom. Det er et paradoks i saken idet namsrettens kjennelse faktisk var uriktig, idet klagen ikke var for sent fremsatt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 27. august 1990 oppheves.
2. Begjæring om oppreisning av 29. september 1989 tas til følge.
3. Saken hjemvises til Hålogaland lagmannsrett for realitetsbehandling av kjæremålet av 29. september 1989.
4. Kreditkassen, Narvik, tilpliktes å betale saksomkostninger til Kjetil Ravlo for namsretten, lagmannsretten og høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 7.500,-, med tillegg av rettsgebyr for alle instanser."
Kreditkassen, Narvik gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt. Hvis kjæremålsutvalget mot formodning skulle gi oppreisning for fristforsømmelsen bes det om anvendelse av domstolsloven §158 annet ledd.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 27. august 1990 i sak nr 23/1990 B: Kjetil Ravlo - Kreditkassen, stadfestes.
2. Kjetil Ravlo tilpliktes å betale Kreditkassen, Narvik, saksomkostninger for namsretten, Hålogaland lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, og dette spørsmålet kan utvalget prøve.
Lagmannsretten har funnet at begjæringen om oppreisning den 29. september 1989 var framsatt en dag for sent. Ravlo var senest 14. september blitt kjent med at det forelå en rettslig avgjørelse som ikke var angrepet av hans daværende prosessfullmektig, og at fristen for å begjære oppreisning dermed begynte sitt løp. Utvalget skal peke på at etter domstolsloven §154 første ledd løper fristen for å begjære oppreisning fra den dag "det blev anledning til det". Det er på det rene at Ravlos prosessfullmektig hadde oversittet kjæremålsfristen. Men om fristen skal begynne å løpe for Ravlo fra 14. september - når han ikke identifiseres med sin prosessfullmektig - vil bero på om Ravlo denne dato også var kjent med at fristen for å påkjære kjennelsen var utløpt. Om dette er det ikke opplysninger i lagmannsrettens kjennelse. Det framgår av denne at Ravlo hadde uklare forestillinger om karakteren av namsrettens avgjørelse, således kaller han i sitt brev av 14. september denne for en "dom". Den ankefrist som gjelder for dommer, ville i tilfelle ikke vært utløpt. Ravlo er ikke jurist, og utvalget finner på denne bakgrunn at lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig når den uten videre legger til grunn at fristen for å begjære oppreisning begynte allerede 14. september.
Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 1, må etter dette bli å oppheve, og spørsmålet om oppreisning hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Kredittkassen har påstått seg tilkjent saksomkostninger etter den særlige bestemmelse i domstolsloven §158 annet ledd om saksomkostninger i saker som gjelder oppreisning. Saksomkostningsavgjørelsen i lagmannsretten blir stående. For Høyesteretts kjæremålsutvalg settes beløpet til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 1, oppheves, og oppreisningsspørsmålet hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kjetil Ravlo til Kredittkassen, Narvik 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.