HR-1990-633-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-06 |
| Publisert: | HR-1990-00633s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 633/1990, jnr 243/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31, Straffeprosessloven (1981) §17, §388 |
A, født xx.xx.1968, er av Sogn politikammer den 6. februar 1990 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §17 annet ledd. Grunnlaget ifølge siktelsen er:
"Onsdag 20. desember 1989 ca kl. 14.30, ved blokkene på X, lot han B føre sin Mazda 929 personbil, med kjennetegn xx-xxxxx, til tross for at han ikke hadde forvisset seg om at B fylte vilkårene for å føre bil, idet B var så påvirket av alkohol at det luktet alkohol av ham og han hadde fortalt A at han om kvelden før hadde vært på Ys hotell i X, og konsumert alkohol."
A samtykket ikke i beslag av førerkortet, og etter begjæring fra Sogn politikammer avsa Ytre Sogn forhøyrsrett 20. februar 1990 kjennelse med slik slutning:
"Sogn politikammers begjæring om fortsatt beslag av førerkortet til A tas ikke til følge".
Sogn politikammer påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 7. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Politimesteren i Sogn gis bemyndigelse til å holde førerkortet til A, født xx.xx.1968, beslaglagt inntil straffesaken mot ham er endelig avgjort, dog ikke utover 1. juli 1990, med mindre annerledes av retten eller politiet bestemmes."
Lagmannsretten kom i motsetning til forhørsretten til at A med skjellig grunn kunne mistenkes for overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd ved at han ikke hadde forvisset seg om at føreren av bilen ikke var påvirket av alkohol.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det i lagmannsrettens kjennelse foreligger gal lovanvendelse, og at dette har ført til manglende kjennelsesgrunner. Lagmannsretten har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm når den krever at siktede skulle kontaktet førerens kamerater eller venninner. Det kreves ikke at man plikter å bringe en absolutt visshet på det rene. Det kan bare kreves at man bringer til veie en rimelig grad av klarhet.
I denne saken er aktsomhetsnormen satt for høyt. Det var langt på dag og lavpromille hos føreren. Det må også legges vekt på at den undersøkende lege fant føreren klinisk edru. Lagmannsretten har lagt feil kjensgjerninger til grunn idet lagmannsretten har forutsatt at fører og siktede kjente hverandre godt. Dette går ikke frem av saksdokumentene og kan heller ikke legges til grunn.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Kjennelse avsagt av Gulating lagmannsrett av 7. mars d.å. opphevast. Forhørsrettens kjennelse stadfestast."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
Kjæremålet er begrunnet med blant annet at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av vegtrafikkloven §17. Det hevdes at den aktsomhetsnorm lagmannsretten har lagt til grunn er for streng.
Etter straffeprosessloven §388 nr 3 kan kjæremålsutvalget prøve lagmannsrettens "tolking av en lovforskrift". Det er bare selve lovtolkingen som kan prøves, ikke den konkrete rettsanvendelse. Det kan ikke sees at lagmannsretten har tolket §17 uriktig. Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at §17 innebærer at det stilles strenge krav til aktsomheten hos den som overlater sin bil til en annen, og at det må foretas nærmere undersøkelser dersom det er noe som kan gi grunn til å anta at den som skal få bilen overlatt til seg, kan være alkoholpåvirket. Hvilke undersøkelser som i det enkelte tilfelle må foretas, hører til den konkrete rettsanvendelse som kjæremålsutvalget ikke kan prøve i et videre kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.