HR-1990-647-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-19 |
| Publisert: | HR-1990-00647s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 647/1990, jnr. 383/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, Straffeprosessloven (1981) §388, §228, §171, §184, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1948, ble ved Kragerø herredsretts kjennelse av 20. september 1984 dømt til fengsel i 120 dager for overtredelser av straffeloven §227 og §228. Det ble samtidig gitt sikringsbemyndigelse for 5 år. As anke til Høyesterett ble forkastet ved kjennelse av 12. februar 1985.
Sikringstiden løp ut 25. februar 1990. Ved tiltalebeslutning av 2. februar 1990 ble sikringstiden begjært forlenget med tre år. For å få tid til å innhente nødvendig sakkyndig erklæring begjærte Kragerø politikammer A fengslet. Kragerø forhørsrett avsa den 12. februar 1990, kjennelse om fengsling inntil mandag 26. mars kl. 13.00. Kjennelsen ble avsagt under henvisning til straffeprosessloven §171 annet ledd i.f. og første ledd nr. 3, jfr. §184. Kjæremål over kjennelsen ble forkastet av Agder lagmannsrett ved kjennelse av 23. februar 1990. Et videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble forkastet ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 16. mars 1990.
Ved Kragerø forhørsretts kjennelse av 20. mars 1990 ble fengslingsfristen forlenget til 23. april 1990 under henvisning til samme faktiske og rettslige grunnlag som i kjennelsen av 12. februar 1990. Kjennelsen ble påkjært til Agder lagmannsrett, som den 30. mars 1990 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Kjæremålserklæringen viser til straffeprosessloven §388 nr. 3. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 5 (3) og tilleggsprotokoll 7 art. 4 (1). Det vises til det As forsvarer har anført i støtteskriv av 26. mars 1990 til kjæremål over forhørsrettens kjennelse av 20. mars 1990. I nevnte støtteskriv anføres bl.a.:
"Av sakens dok. 87 (sluttmelding i sikringssak) framgår det at anstaltrådet ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt allerede den 26. oktober 1989 anbefalte fornyet sikring, men at saken først ble videresendt til statsadvokaten i Vestfold/ Telemark den 11. januar 1990. Denne somlingen har ført til at sikringssaken ikke er blitt ferdigbehandlet innen lengstetidas utløp, den 25. februar 1990. Dette har igjen ført til begjæringene om varetektsfengsling. En så sein behandling er i strid med forslag til ny straffelov §39e, som krever at sak om forlengelse reises seinest 3 måneder før forvaringstidas utløp. se NOU 1990:5 s. 9 spalte 1 (vedlagt).
Når årsakssammenhengen mellom myndighetenes sommel og varetektsfengslingen er så klar som i dette tilfellet, er en fortsatt fengsling også i strid med den europeiske menneskerettskonvensjons Art 5 §3, jfr. nærmere om dette i Hans Danelius: "Manskliga rattigheter" 1989 s. 119-122 (vedlagt)".
Det anføres ellers at den tolking av tilleggsprotokoll 7, art. 4 (1) som Høyesteretts kjæremålsutvalg la til grunn i kjennelsen av 16. mars 1990, er uriktig.
I kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg anføres ellers:
"Lagmannsretten har lagt til grunn at den siste fengslingsforlengelsen skyldes at det måtte oppnevnes settedommer, se kjennelsen side 4.
Dette er ikke riktig. Hovedforhandingen ville ha blitt utsatt uansett om det måtte oppnevnes settedommer, fordi erklæringen fra de rettspsykiatriske sakkyndige ikke var blitt gjennomgått av Den rettsmedisinske kommisjon, jfr. forhørsrettens kjennelse av 20. mars 1990, side. 3.
Dette framgår også av brev av 13. mars 1990 fra den sakkyndige, Odd Gunnar Heitun, side 1 - 2. Uttalelse fra den rettsmedisinske kommisjon kunne under ingen omstendigheter foreligge før fengslingsfristen løp ut den 26. mars 1990. Å avsi dom før uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon forelå, ville være en saksbehandlingsfeil, jfr. Bjerke/Keiserud: "Straffeprosessloven" av 1986, side 407-408. Herredsretten var derfor under ingen omstendigheter innstilt på å avholde hovedforhandling før den 26. mars 1990.
Den direkte årsaken til at fengslingen ble forlenget, er derfor at Ila landsfengsel og sikringsanstalt ikke sendte saken over til statsadvokaten før den 11. januar 1990. En slik somling fra myndighetenes side, med fortsatt fengsling som konsekvens, er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 5 §3."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388. Det er i kjæremålserklæringen vist til §388 nr. 3. Det som kjæremålsutvalget etter denne bestemmelse kan prøve, er lagmannsrettens "tolking av en lovforskrift". Den konkrete lovanvendelse kan ikke prøves, bare selve lovtolkingen.
Det som tas opp i kjæremålet er den konkrete lovanvendelse, lagmannsrettens vurdering av behovet for fengsling og av om fortsatt fengsling innebærer et uforholdsmessig inngrep. Disse vurderinger kan ikke overprøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Heller ikke når det gjelder konvensjonens art. 5 (3) reiser kjæremålet spørsmål om tolkingen, men bare om den konkrete anvendelsen.
Når det gjelder tolkingen av tilleggsprotokoll 7 art. 4 (1), vises til kjæremålsutvalgets kjennelse av 16. mars 1990.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.