HR-1990-659-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-20 |
| Publisert: | HR-1990-00659k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 659 K/1990, jnr 415/1990 |
| Parter: | A (advokat Hans Olav Heli) mot B (advokat Marit Eggen). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §39 |
Kjennelse:
A og B giftet seg 18. april 1984. De har ett fellesbarn, C, født xx.xx.1983. De ble separert i 1985 og skilt i 1986. I forbindelse med rettssak om daglig omsorg og samværsrett i 1987 inngikk partene utenrettslig avtale om at de skulle ha felles foreldreansvar og at A skulle ha den daglige omsorgen for C. Det ble inngått rettsforlik om Bs samværsrett.
Ved stevning av 3. juli 1990 til Sør-Gudbrandsdal herredsrett reiste B søksmål mot A med påstand om at den daglige omsorgen for C skulle overføres til ham. Samtidig krevde han under henvisning til barneloven §38 å få tilkjent den daglige omsorgen for C inntil saken var endelig avgjort.
I rettsmøte 5. juli 1990 inngikk partene slikt rettsforlik:
"1. B skal ha samvær i forbindelse med ferie med C frem til søndag 22. juli 1990 kl. 1718.00. C skal på dette tidspunkt leveres av far til mor i Y.
2. A skal ha den daglige omsorgen for
C inntil hovedsaken er avgjort."
Hovedforhandling i saken ble holdt 7. august 1990. Det var oppnevnt sakkyndig, psykolog Geir S Ramberg, til å gi uttalelse om omsorgsspørsmålet. A hadde flyttet fra X til Y, og da C skulle begynne på skole i august, hastet det med en avgjørelse i omsorgsspørsmålet. Sakkyndig avga skriftlig uttalelse som han fastholdt i retten, og som gikk ut på at det beste på lang sikt var at B fikk den daglige omsorgen. Herredsretten avsa 16. august 1990 dom med slik domsslutning:
"1. B tilkjennes den daglige omsorgen for fellesbarnet C, født xx.xx.1983.
2. A skal ha slik samværsrett med C: - annenhver julehelg og annenhver nyttårshelg.
Julehelgen omfatter tiden fra lille juleaften kl.1600 til 5.juledag kl. 16.00 og nyttårshelgen fra 5.juledag kl.16.00 til første arbeidsdag etter nyttår kl.16.00.
C skal være hos A nyttårshelgen i 1990. - annenhver påske fra lørdag før palmesøndag til 2.påskedag kl.16.00, første gang påsken 1991 C skal være hos den samme av foreldrene både julehelg og påske samme kalenderår. - 3 uker sammenhengende sommerferie, i vinterferien og i tilknytning til fridager på skolen.
B skal bringe C til A ved start av utøvelse av samværsrett, mens A skal bringe C tilbake ved opphør av utøvelse av samværsrett.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen ble av A påanket 20. august 1990 til Eidsivating lagmannsrett. Samme dag hadde B fremsatt begjæring om midlertidig avgjørelse der han la ned påstand om at han skulle ha omsorgen over C inntil saken var endelig avgjort. I prosesskrift 1. oktober 1990 har A lagt ned påstand om frifinnelse i spørsmålet om midlertidig avgjørelse om omsorgen over C. Lagmannsretten avsa 15. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"Inntil lagmannsrettens dom foreligger om den daglige omsorgen for fellesbarnet, født xx.xx.1983, skal han, med virkning fra 8. desember 1990, bo fast hos B ".
Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse. Etter at lagmannsrettens kjennelse forelå, har A flyttet til Z sammen med C, som nå har begynt på Z skole.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at rettsforliket i herredsretten 5. juli 1990 skal forstås slik at avtalen bare skulle gjelde frem til herredsrettens dom. Rettsforlikets utforming kan etter vanlig forståelse av ordlyden bare bety rettskraftig avgjort. Dette innebærer at en endring av spørsmålet om daglig omsorg krever at det foreligger særlige grunner, jf barneloven §39 annet ledd annet punktum. Under enhver omstendighet vil en vurdering som skal rette seg etter det som er best for barnet, måtte føre til at C blir boende hos A inntil saken er rettskraftig avgjort.
Den sakkyndiges vurdering er fundert på en langsiktig vurdering. Det foreligger ikke noen dramatiske omstendigheter som krever omgående flytting til faren. Etter at lagmannsrettens kjennelse ble avsagt, er det inntrådt endring i boforholdet for den kjærende part. Hun vil nå flytte til Z. C vil da begynne på skole der. Det skulle derfor nå ikke være noen grunn til å flytte C til B som bor ca 2 km fra det sted den kjærende part kommer til å bo. Det er ikke sannsynlig at noen av partene flytter fra Z før saken er avgjort. I dette spørsmål har Bs økonomi relevans, idet det på noe sikt er tvilsomt om han har inntekt til å betjene sin gjeld når avdragene begynner å løpe. Det er ikke foretatt noen vurdering av hvilke forhold C vil bo under hos B. Det er heller ikke foretatt noen vurdering om hvorvidt trekk ved Cs adferd har hatt sammenheng med flyttinger, eller om det kan være betinget i arvelige forhold. Hele herredsrettssaken var så hastverkspreget, at den ikke kan anses å være være tilstrekkelig som grunnlag for å treffe beslutninger. Lagmannsretten har lagt for liten vekt på status quo prinsipp. Det er et nært og godt forhold mellom C og A, og dette tilsier at han bør bli hos moren inntil saken er endelig avgjort. Det anføres også at det er et godt forhold mellom C og hans halvsøster D, som er barn i et ekteskap den kjærende part hadde etter skilmissen fra B. Dette bør i seg selv være et avgjørende moment for at C fortsatt blir hos moren. Rent generelt gjelder den regel at søsken ikke bør skilles.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Inntil saken om daglig omsorg for fellesbarnet C, født xx.xx.1983 er rettskraftig avgjort, skal han bo fast hos A."
B har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsretten har foretatt en riktig avgjørelse i saken, såvel når det gjelder rettsanvendelse som bevisbedømmelse. Etter at A og hennes to barn har flyttet til Z, har C etter avtale bodd hos faren i uke 48 i forbindelse med flytting. Det vil ikke oppstå noen særlig ny situasjon for C om han flyttet til sin far 8. desember 1990 for å bo der inntil videre. A har ved sin flytting til Z med barna nå, nettopp bekreftet at hun ikke kan tilby sine barn en stabil tilværelse. B kan tilby C trygghet som ikke bare går på det ytre, men også det indre miljø. Han lever i et fast samboerforhold med et barn, mens A igjen har et oppløst forhold bak seg ved den niende flyttingen etter bruddet med B. Det er ingen grunn til å tro at den leide bolig i Z vil bli den permanente bolig for A i fremtiden. Hendelsene etter hovedforhandlingen bekrefter etter Bs syn at C vil ha det best av å bo hos ham og hans øvrige familie.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 15. november 1990 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot kjennelse avsagt av lagmannsretten som førsteinstans. Utvalget har således full kompetanse ved prøvingen av kjæremålet.
Slik saken foreligger, finner utvalget det ikke nødvendig å gå nærmere inn på tolkingen av rettsforliket mellom partene.
Etter utvalgets syn følger det av den begrunnelse som lagmannsretten for øvrig har gitt, og som utvalget slutter seg til, at det foreligger særlige grunner for at B midlertidig skal ha den daglige omsorg for sønnen slik lagmannsretten har fastsatt.
Lagmannsrettens kjennelse blir således å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.