HR-1990-660-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-20 |
| Publisert: | HR-1990-00660s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 660/1990, jnr 207/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Straffeprosessloven (1981) §388, Straffeloven (1902) §262, §42 |
Ved brev 10. desember 1989 begjærte A, født xx.xx.1946, gjenopptakelse av straffedom 15. mars 1988 ved Solør herredsrett.
Solør herredsrett avsa kjennelse 23. januar 1990 med slik slutning:
"Gjenopptagelsesbegjæring fra A over dom avsagt i Solør herredsrett den 15. mars 1988 i sak S.nr. 39/1987 forkastes."
A påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 23. februar 1990 med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han har anført at han er dømt uten bevis og vitner og at hans avgitte forklaring ikke er i samsvar med det som fremgår av rettsboken. Han føler seg uskyldig dømt, og anfører at den opprinnelige beslutningen etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 ble truffet på grunnlag av falsk anklage. Han tilbyr vitneførsel omkring dette. Videre har han anført at han var i uvitenhet om sakens omstendigheter, slik at straffeloven §42 kommer til anvendelse. Veien nevnt i Solør herredsretts kjennelse 18. mai 1987 side 6 annet avsnitt, har han ikke benyttet. Han er ukjent med hvor den omtvistede veien ellers skal være, og ingen har kunnet fortelle ham hvor forbudet etter §262 skal gjelde.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes, og boten som er innkrevd fra Kongsvinger politikammer betales tilbake med vanlig morarente.
2. A fritas for saksomkostninger."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at lagmannsrettens kjennelse av 23. februar 1990 er avsagt etter kjæremål mot herredsrettens kjennelse av 23. januar 1990. I slike saker er Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse begrenset ved reglene i straffeprosessloven §388.
Den kjærende parts anførsler retter seg ikke mot "tolkningen av en lovforskrift", jfr. straffeprosessloven §388 nr. 3, eller mot lagmannsrettens saksbehandling, jfr. §388 nr. 2, men mot bevisvurderingen og mot saksbehandlingen for herredsretten, som kjæremålsutvalget ikke kan prøve i et videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette avvises.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.