HR-1990-97-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-09 |
| Publisert: | HR-1990-00097k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 97 K/1990, jnr 61/1990. |
| Parter: | Robin Nelson Gomez Valenzuela (advokat Torstein Leipsland) mot Staten ved Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten ved advokat Tolle Stabell). |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §268, Tvistemålsloven (1915) §148, §180, §384, §404, §248, §262, EMK (1999), EMK (1999) |
Robin Nelson Gomez Valenzuela er chilensk statsborger og kom til Kristiansand 9. mai 1988 med fly fra Chile. Han var i besittelse av gyldig chilensk pass som vår utstedt 13. april 1988. Ved ankomsten søkte han om politisk asyl og oppholdstillatelse i Norge. Den 10. mai 1988 ble han avhørt av norsk politi med bistand av tolk om bakgrunnen for å søke politisk asyl. Han ble gitt. bistand av advokat.
Søknaden ble avslått ved Justis- og politidepartementets vedtak 9. juni 1988, og han ble pålagt å forlate landet. Klage over avslaget ble avslått ved kgl. res. 3. februar 1989, og en senere begjæring om omgjøring ble avslått ved Justis- og politidepartementets vedtak 13. juni 1989.
Ved stevning av 19. juni 1989 til Oslo byrett reiste Gomez Valenzuela søksmål mot Staten v/Justis- og politidepartementet med påstand om at vedtaket om avslag på søknaden om politisk asyl og oppholdstillatelse skulle kjennes ugyldig. Samtidig ble det begjært midlertidig forføyning for å hindre at han ble sendt ut av landet før det forelå rettskraftig dom.
Den 2. august 1989 ble holdt muntlig forhandling i Oslo byrett til behandling av begjæringen om midlertidig forføyning. Oslo byrett avsa, 11. august 1989. kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Gomez Valenzuela påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 11. januar 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten."
Lagmannsretten kom etter å ha vurdert de foreliggende opplysninger til at Gomez Valenzuela ikke hadde sannsynliggjort at vedtaket om å nekte ham politisk asyl i Norge var ugyldig, jf. tvangsloven §268, jf. §248 og fremmedloven §2.
Gomez Valenzuela har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde rettsanvendelsen, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Det anføres at lagmannsretten har tolket fremmedloven §2 feil med derav konsekvenser for de påberopte bestemmelser i tvangsloven. Han gjør gjeldende at han fyller vilkårene for å kunne få politisk asyl i Norge etter fremmedloven §2. I denne saken gjøres det gjeldende at lagmannsretten har tolket fremmedloven §2 feil ved at den ikke har latt tvilen komme asylsøkeren til gode. Alle tvilsforhold er trukket inn i hans disfavør og det er feil rettsanvendelse. Når det gjelder forholdene i Chile er det vist til en rekke rapporter og artikler. Det er feil fra lagmannsrettens side at han er pålagt en altfor streng bevisføringsplikt. Lagmannsretten har i tilknytning til opplysningene som svigerfamilien lagt en feilaktig forståelse av fremmedloven §2 til grunn. Retten synes å mene at det måtte være en "automatikk" i faren for arrestasjon og fengsling for at vilkårene for å bli definert som flyktning skal være til stede. Det betyr at folk ikke kan flykte fra en farefull situasjon, men må vente til de blir arrestert. En viktig del av grunnlaget for å tolke fremmedloven §2 i forhold til chilenske asylsøkere er at det herskende regime i Chile har lovhjemmel for politisk forfølgelse når man ønsker å bruke såkalt "legal" forfølgelse. Det er også galt at lagmannsretten i sin begrunnelse har trukket inn i sin begrunnelse den fremtidige, hypotetiske, politiske utvikling i Chile. Det anføres at det er situasjonen på vedtakstidspunktet som må vurderes.
Det gjøres også gjeldende at domstolene i forbindelse midlertidige avgjørelser prinsipielt ikke bør være så avvisende i bevisvurdering og rettsanvendelse. På denne måten avskjærer man i all hovedsak mulighetene for en mer betryggende behandling under hovedforhandling. Det pekes i den forbindelse på artikkel 6 i menneskerettighetskonvensjonen av 4. november 1950. Tatt i betraktning reglen om foregrepet tvangskraft i tvistemålsloven §148 hevder den kjærende part at praksis synes unødvendig streng med hensyn til de midlertidige avgjørelser etter tvangsloven.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens avgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og høyesteretts kjæremålsutvalg.
I prosesskrift 8. februar 1990 er det lagt frem nye opplysninger som den kjærende part påberoper som bevis for at såvel forvaltingen som byretten og lagmannsretten har foretatt en for streng fortolkning av fremmedloven §2 og at det er en uriktig rettsanvendelse når bevisføringsplikten er overført på asylsøkeren og hans advokat.
Staten v/Justis- og politidepartementet gjør i tilsvaret gjeldende at kjæremålet må forkastes. I tilsvaret tas bare opp de spørsmål som staten mener kan berøre de prinsipielle lovtolkningsspørsmål. Det bestrides at det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at den kjærende part er pålagt en altfor streng bevisføringsplikt. Det vises til at tidspunktet for gyldighetsprøvelsen er den dato da Justis- og politidepartementet traff sitt vedtak, men de elementer av demokratisk utvikling som lagmannsretten viser til, var påregnelige da vedtaket ble truffet.
Det bestrides at behandlingsmåten av slike saker er i strid med menneskerettighetskonvensjonens art 6. Et rettsmøte som her varte i 11 1/2 time og forutgående fullstendig forvaltningsbehandling kan ikke være i strid med artikkel 6. Anførselen knytter seg imidlertidig til en misforståelse av reglene om foregrepet tvangskraft i tvistemålsloven §148. Det er ikke en riktig forutsetning at domstolene i forbindelse med midlertidige forføyninger er generelt avvisende i bevisvurdering og/eller rettsanvendelse. Noe slikt er ikke kommet til uttrykk i lagmannsrettens kjennelse. Staten har ikke kommentert de nye dokumenter, men uttalt at de vil bli vurdert av Justis- og politidepartementet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Justis- og politidepartementet tilkjennes saksomkostninger med kr 1.500,- i anledning kjæremålsbehandlingen for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremål over saksbehandlingen, jf tvistemålsloven §404 nr 2, kan bare begrunnes med saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side, ikke også med saksbehandlingsfeil i underinstansen. Kjæremål over lovanvendelsen kan bare begrunnes med at en "lovforskrift" er tolket feil, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Den konkrete lovanvendelse - subsumsjonen - kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Det kan ikke kjæres med den begrunnelse at lagmannsretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse.
Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens tolking av §2 i fremmedloven av 27. juli 1956 nr 2, "med derav følgende konsekvenser for forholdet til de påberopte bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven", nemlig §262 og §268 jf §248.
Kjæremålsutvalget kan ikke se annet enn at den kjærende parts angrep på lovtolkingen i virkeligheten i det alt vesentlige gjelder forhold som utvalget ikke kan prøve, nemlig bevisvurderingen og den konkrete rettsanvendelse, samt muligens saksbehandlingen ved byretten.
Lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av sannsynligheten for at den kjærende part ville ha blitt utsatt for alvorlig forfølgelse dersom han hadde vendt tilbake til Chile da vedtaket om nektelse av politisk asyl og oppholdstillatelse i Norge ble truffet. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har fortolket fremmedloven §2 uriktig. I denne forbindelse skal også bemerkes at man ikke kan se at kjennelsesgrunnene inneholder uttalelser som kan oppfattes derhen at lagmannsretten ved sin vurdering har lagt uriktige bevisbedømmelsesregler til grunn.
For så vidt gjelder anførselen om at lagmannsretten i sin vurdering feilaktig også har lagt vekt på utviklingen i Chile etter at vedtaket var truffet, skal bemerkes:
Den kjærende part har for lagmannsretten fremhevet at hovedgrunnen for at han forlot Chile, var at han fryktet fremtidig alvorlig forfølgelse. Rett nok skal vurderingen av dette spørsmål bedømmes ut fra forholdene på det tidspunkt vedtaket ble truffet, men grensen mellom det man på det tidspunkt måtte se som en påregnelig utvikling og den faktiske utvikling som så har skjedd, synes i denne sak å kunne bli noe diffus. Selv om det skulle kunne reises berettiget tvil om det var riktig å ta i betraktning senere faktiske utvikling, finner kjæremålsutvalget ikke at det her er begått en saksbehandlingsfeil som det er sannsynlig kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, se tvistemålsloven §384 første ledd jf §404 annet ledd.
Når det gjelder anførselen om at statens og byrettens holdning vanskeliggjør en slik uavhengig domstolsprøving som er foreskrevet i artikkel 6 i menneskerettighetskonvensjonen av 4. november 1950, oppfatter ikke utvalget dette som et angrep på lagmannsrettens saksbehandling.
c Kjæremålet blir, etter dette å forkaste. Staten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 1.500,- for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge i medhold av tvistemåsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Robin Nelson Gomes Valenzuela til staten v/Justis- og politidepartemenet 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.