HR-1990-98-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-09 |
| Publisert: | HR-1990-00098k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 98 K/1990, jnr 27/1990 |
| Parter: | Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens (advokat Johan Hjort) Våpensamling mot Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen (advokat Magne Halmrast). |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, §54, Arveloven (1972) §48 |
Da arkitekt Eugen Nielsen døde 10. juli 1963, etterlot han seg en betydelig våpensamling. I testament datert 25. juli 1952 hadde han bestemt at Hærmuseet skulle overta de norske våpen, mens Etnografisk museum skulle overta de orientalske våpen. Da verken Hærmuseet eller Etnografisk museum så seg i stand til å motta den testamentariske gaven, ble det ved et utenrettslig forlik av 24. mai 1965 under skiftebehandlingen opprettet en stiftelse med formål "...å etterleve arkitekt Eugen Nielsens ønske og vilje, nemlig at hans våpensamlinger skal holdes intakte, opphenges og bevares samlet og til enhver tid så langt gjørlig være tilgjengelig for offentligheten til beskuelse og studier."
Stiftelsens styre vedtok 1. februar 1988 å avvikle stiftelsen. Avviklingen forutsatte at Forsvarsmuseet skulle få plukke ut gjenstander i samlingen, at gjenstander som hadde tilknytning til norsk historie skulle beholdes i Norge og at gjenstander som ikke hadde tilknytning til Norge skulle realiseres.
Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen saksøkte ved stevning 22. november 1988 til Oslo byrett stiftelsen med påstand blant annet om at styrets beslutning om oppdeling og salg av våpensamlingene var statuttstridige og ulovlige. Saksøkerne er henholdsvis nevø og niese av Eugen Nielsen og enke etter Morten Ingebrigtsen som var en av hovedarvingene etter testamentet og styremedlem i stiftelsen. Stiftelsen påstod søksmålet avvist på grunn av manglende rettslig interesse hos saksøkerne.
Oslo byrett avsa 15. juni 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksøkerne Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen tilpliktes å betale saksomkostninger til saksøkte Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling v/styrets formann med kr. 41.000,- - førtientusen 00/100 kroner - innen 2 - to - uker fra forynnelsen av denne kjennelse."
Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen påkjærte avvisningskjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 23. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for Oslo byrett.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling betale Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tilsammen 35.000,- - trettifemtusen - kroner."
Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. Stiftelsen har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket begrepet "rettslig interesse" feil. Spørsmålet er ikke om tvisten skal kunne bringes inn for domstolene, men om dette kan gjøres av saksøkerne. Saksøkerne har ikke prentendert at søksmålet gjelder deres egen rett eller plikt, og sakens utfall vil ikke få noen innvirkning på deres rettsstilling. I rettspraksis er det kun gjort unntak fra dette når det gjelder interesseorganisasjoner.
Heller ikke det forhold at saksøkerne var med og dannet stiftelsen, kan lede til et annet resultat. Når stiftelsen er opprettet, blir den et eget rettssubjekt, og like lite som en aksjonær kan gå til søksmål på vegne av aksjeselskapet, kan en stifter gå til søksmål på vegne av en stiftelse. Under enhver omstendighet må det, for at en medstifter skal ha rettslig interesse i et søksmål mot stiftelsen, være et minstekrav at vedkommende har stilt en formuesverdi til rådighet for stiftelsen.
Det er også feil av lagmannsretten å legge vekt på at saksøkerne er i slekt med Eugen Nielsen som etterlot seg våpensamlingen. Ivar Ingebrigtsen og Berit Nørholmen var dessuten gjort arveløse av Eugen Nielsen. Kirsten Ingebrigtsen har ingen annen tilknytning til tvistegjenstanden enn det følelsesmessige engasjement.
At fylkesmannen har valgt ikke å reise sak, kan ikke benyttes som et moment for at saksøkerne skulle få større rettslig interesse. Tilknytningen til søksmålsgjenstanden må bedømmes individuelt og uavhengig av andre rettssubjekters tilknytning. Forøvrig står både Forsvarsmuseet og Etnologisk Museum og foreninger for våpeninteresserte nærmere til å reise sak enn saksøkerne. Det at saksøkerne er de eneste av flere mulige som ønsker å påtale et forhold, etablerer i seg selv ingen rettslig interesse.
Lagmannsretten har ikke tatt med i vurderingen at saksøkte ikke bør plages med unødvendige søksmål, og det synes som den har lagt uforholdsmessig vekt på våpensamlingens kulturhistoriske verdi.
Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse av 15. juni 1989 stadfestes.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
Saksomkostningsspørsmålet utstår til realitetsbehandling finner sted."
Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen har tatt til motmæle i kjæremålet. De har blant annet fremholdt at de ikke har gått til søksmål på vegne av stiftelsen men mot stiftelsen, og at sammenligningen mellom aksjonær og aksjeselskap følgelig ikke er relevant. En medstifter må kunne ansees å ha rettslig interesse i et søksmål mot stiftelsen ikke bare når han stiller en formuesverdi til rådighet, men også når han gir avkall på å reise tvist om en arveposisjon som ville gitt ham tilgang til de midler stiftelsen har fått rådigheten over.
Når ingen offentlig instans har hjemmel til å gripe inn, må kjæremålsmotpartene, som onkelens nærmeste arvinger, ha adgang til å ivareta rettslig den kulturverdi som onkelens livsverk representerer. De har vært med under stiftelsesakten og er rekrutteringsgrunnlag for valg av medlemmer til stiftelsens styre. Det er heller ingen museer eller våpenforeninger som har hatt noen mulighet til å aksjonere.
Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger for
Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling har i supplerende prosesskrift 24 januar 1990 ytterligere utdypet sine synspunkter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset. Utvalget kan imidlertid prøve om det foreligger noen feil ved lagmannsrettens lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3. Den kjærende part har anført at lagmansretten ved å avgjøre at saken skal fremmes, uriktig har bygget på at kjæremålsmotpartene har en rettslig interesse i saken, slik tvistemålsloven §54 bruker dette uttrykk.
Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på en helhetsvurdering. Det er redegjort slik for de viktigste ledd i denne vurdering i lagmannsrettens kjennelse:
"I sitt testament av 25. juli 1952 bestemte arkitekt
Nielsen blant annet at Ivar Ingebrigtsen og Berit Ingebrigtsen ikke skulle ha arv etter ham. De har aldri bestridt gyldigheten av dette. Lagmannsretten finner at de først og fremst undertegnet forliket av 24. mai 1965 som medeiere av de faste eiendommer og som berettiget til et beløp kr. 150.000,- som nærmere omtalt i forliket. Men ved å medundertegne forliket var de også med på å vedta stiftelsens statutter. Det fremgår direkte av forlikets §13.
Det må legges til grunn at stiftelsen ble opprettet fordi arkitekt Nielsens nevøer og hans niese ønsket det. Det kunne bare skje ved at Morten Ingebrigtsen frafalt den rett til våpensamlingen som han hadde etter arveloven §48. Bakgrunnen og forutsetningene fremgår, som særlig påpekt av namsretten i kjennelse av 14. juli 1988, av utskrift av skiftemøte holdt 3. februar 1964, hvor det blant annet står:
"Morten og Rolf Ingebrigtsen erklærte at nevøene og niesen ønsket at det ble opprettet en stiftelse så arkitektens tanke kunne etterleves, nemlig at den kunne komme offentligheten til gode.
Morten og Rolf Ingebrigtsen opplyste at de i Thv. Meyergate 71 hadde innredet til å henge opp samlingen. Avdøde hadde selv i sin tid vært inne på samme tanke.
Under forutsetning av at en sådan stiftelse ble opprettet ville Morten Ingebrigtsen frafalle den rett han etter arveloven §48 hadde."
Det som er nevnt ovenfor godtgjør etter lagmannsrettens mening at alle søsknene Ingebrigtsen var med på å danne stiftelsen, men riktignok med store forskjeller med hensyn til hvilken rolle de forskjellige spilte. Ivar Ingebrigtsen og Berit Nørholmen spilte en beskjeden rolle, særlig sammenlignet med Morten Ingebrigtsen, men med hensyn til stiftelsens fremtid ble det ikke gjort noen forskjell i reglene om valg av styre, jfr. statuttenes §4. Det er ikke noe som tyder på at noen fant dette støtende. I forbindelse med de pågående rettslige tvister har imidlertid de nåværende styremedlemmer erkjært at de ville finne det støtende å få inn styremedlemmer som var utelukket fra arv. Retten kan ikke se det slik, jfr. det som er nevnt om innholdet av statuttene og dannelsen av stiftelsen. Den omstendighet at kjæremålsmotparten har påberopt seg det nevnte, etter rettens mening uholdbare, synspunkt, har ingen betydning for spørsmålet om rettslig interesse foreligger med hensyn til det saken gjelder.
Også selve slektskapsforholdet til avdøde gir en viss tilknytning til sakens gjenstand i form av ansvarsfølelse og pliktfølelse overfor onkelens livsverk, jfr. de kjærende parters anførsel om at det er stiftelsen og dens våpensamling som trenger vern. Når fylkesmannen valgte å ikke reise sak, må det nevnte moment inngå i lagmannsrettens avveining.
Kirsten Ingebrigtsen hører ikke til slekten, men som Morten Ingebrigtsens enke og som familiemedlem gjennom mange år har også hun ansvarsfølelse og pliktfølelse overfor hans onkels livsverk. Hennes mann spilte som nevnt en avgjørende rolle under opprettelsen av stiftelsen. Hun opptrer med rette som en av familien og står etter forhistorien nærmere til å gjøre dette enn for eksempel Rolf Ingebrigtsens kone, styremedlemmet Helga Ingebrigtsen."
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsretten ved sin vurdering har gjort seg skyldig i noen feilaktig tolking av tvistemålsloven §54.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes med 4.000,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling til Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen i fellesskap 4.000,- firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.