HR-1990-998-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-14 |
| Publisert: | HR-1990-00998s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 998/1990, jnr. 726 og 681. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §12, §49, Straffeprosessloven (1981) §171 |
A, født xx.xx.1961, er tiltalt for overtredelser av straffeloven §162 første ledd jfr. annet ledd jfr. femte ledd.
B, født xx.xx.1960, er tiltalt for overtredelser av straffeloven §162 første ledd jfr. annet ledd jfr. femte ledd jfr. §12 nr. 3 litra a og c, i ett tilfelle også straffeloven §49.
Begge de tiltalte har vært varetektsfengslet siden 6. november 1989.
Hovedforhandling i straffesaken mot A og B var berammet til 28. mai 1990 ved Gulating lagmannsrett. Etter forsvarernes begjæring ble hovedforhandlingen utsatt i påvente av rettslig avhør av et vitne som ikke kunne møte til hovedforhandlingen. Ny hovedforhandling er berammet til 25. juni 1990.
Begge de tiltalte satt i varetektsfengsel med frist 28. mai 1990. Etter påtalemyndighetens begjæring om fengslingsforlengelse avsa Gulating lagmannsrett 28. mai 1990 under henvisning til straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 og 3 kjennelse med slik slutning:
"Fengslingsfristen over B og A forlenges til mandag 25. juni 1990 kl. 13.00."
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A fastholder at han er uskyldig, og bestrider at de spesielle fengslingsvilkårene er oppfylt. Han anfører dessuten at fortsatt fengsling er et uforholdsmessig inngrep overfor ham.
Til spørsmålet om bevisforspillelse anfører A at det ikke har vært foretatt mer enn ett etterforskningsskritt etter primo desember 1989. Det må kunne legges til grunn at påtalemyndigheten har sikret seg de bevis som er å sikre. Det er ikke indikasjoner på at A har forsøkt eller kommer til å forsøke å påvirke vitner. De sentrale vitner i saken soner for øvrig dom i andre norske fengsler.
Det anføres at det er begjært overføring til soning av reststraff på 28 dager fra en tidligere dom. Bevisforspillelsesfaren skulle da ikke være større enn ved fortsatt varetektsfengsling i samme fengsel, og gjentagelsesfaren skulle være eliminert.
Med lagmannsrettens kjennelse vil A ved fengslingsfristens utløp ha utholdt ca 8 måneders varetekt, tilsvarende en dom på 1 års ubetinget fengsel. Det anføres at det er svært uheldig med et så langt fengselsopphold før skyldspørsmålet er avgjort.
A har nedlagt slik påstand:
"A løslates."
B har anført at fortsatt varetektsfengsel er unødvendig. Etterforskningen er nå avsluttet, og det er da rimelig at han blir tilbakeført til vanlig soning. Han satt på soning da han ble varetektsfengslet, og det gjenstår ca 7 måneder av straffen. Det er anført at bevisforspillelsesfaren eller gjentagelsesfaren ikke vil øke ved tilbakeføring til soning i samme fengsel. Tilbakeføring vil ikke ha negative virkninger for påtalemyndigheten, mens det vil bety en vesentlig forbedring for B.
B har nedlagt slik påstand:
"Begjæringen om varetektsfengsling tas ikke til følge."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålene.
Til kjæremålet fra A har påtalemyndigheten uttalt at bevisforspillelsesfaren ikke er det utslagsgivende for begjæringen om fortsatt varetektsfengsling. Tiltaltes tidligere vandel, herunder at de påtalte forholdene er forøvet under soning i et kontraktsfengsel, gir særlig grunn til å frykte for nye straffbare handlinger som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder, jfr. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Hensett til tiltaltes livssituasjon, finner påtalemyndigheten at fortsatt fengsling frem til hovedforhandling ikke innebærer noe uforholdsmessig inngrep.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Utvalget har full kompetanse til å prøve alle sider ved lagmannsrettens avgjørelse.
Påtalemyndigheten har funnet å kunne fremme tiltale for de narkotikaforbrytelser som er omhandlet i tiltalebeslutningen. Grunnvilkårene for fengsling må således anses oppfylt. Spørsmålet er om tilleggsvilkår etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 eller 3 er tilstede. Videre er det spørsmål om fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, jfr. §174 første ledd.
Ut fra det som er opplyst i saken, finner man det ikke nødvendig å ta standpunkt til om hensynet til faren for forspillelse av bevis kan være tilstrekkelig til å begrunne fengsling på det nåværende tidspunkt. Under enhver omstendighet anser utvalget at fortsatt fengsling er påkrevet for å hindre de siktede i å begå nye forbrytelser som kan medføre mer enn 6 måneders fengsel. De siktede er straffet en rekke ganger for vinningsforbrytelser, i et par tilfelle kombinert med narkotikaforbrytelse. Det anses ikke som noe uforholdsmessig inngrep å holde dem fengslet den korte tid frem til hovedforhandlingen 25. juni 1990.
Kjæremålene blir således å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålene forkastes.