HR-1991-103-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-01 |
| Publisert: | HR-1991-00103k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 103 K/1991, jnr 59/1991 |
| Parter: | A (advokat Marlow Lokshall) mot B (advokat Odd Hugo Palmer). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, §179, Barneloven (1981) §44 |
Kjennelse :
I henhold til rettsforlik 17. august 1990 mellom A og B skal partene ha felles foreldreansvar for barna C født xx.xx.1986 og D født xx.xx.1988. A skal ha omsorgen for begge barna, mens B skal ha samværsrett etter nærmere bestemmelser i forliket.
3. oktober 1990 reiste A sak for Trondheim byrett mot B med påstand om at B inntil videre ikke skulle ha samværsrett. Hun begjærte samtidig midlertidig avgjørelse om at B inntil rettskraftig dom forelå, ikke skulle utøve samværsrett.
Trondheim byrett avsa kjennelse 1. november 1990 med slik slutning:
"B skal inntil rettskraftig dom i straffesaken mot ham foreligger, ikke utøve samværsrett til fellesbarna C, født xx.xx.1986 og D, født xx.xx.1988."
Straffesak mot B hvor A er fornærmet, var berammet til 31. januar 1991, men er senere utsatt.
B påkjærte byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som avsa kjennelse 10. januar 1991 med slik slutning:
"1. B skal så lenge saken varer ha samværsrett med fellesbarna C, født xx.xx.1986, og D, født xx.xx.1988, fra 15. januar 1991 til 15. mai 1991 en ettermiddag annenhver uke fra kl. 16.00 til kl. 19.00. Samværet skal i denne tiden utøves i nærvær av en sakkyndig som partene i fellesskap finner frem til. Den sakkyndige fastsetter nærmere bestemmelser for gjennomføringen av samværsordningen.
Partene bærer hver en halvpart av utgiftene til den sakkyndige. Dersom partene ikke finner frem til en felles sakkyndig, faller bestemmelsen om sakkyndig bort.
2. Fra 15. mai 1991 skal B så lenge saken varer ha vanlig samværsrett med fellesbarna en ettermiddag i uken fra kl. 16.00 til kl. 19.00, annenhver weekend fra fredag kl. 16.00 til søndag kl. 19.00, hver nyttårshelg fra 29. desember kl. 16.00 til 1. januar kl. 19.00, annenhver vinterferie og påskeferie og 14 dager om sommeren.
3. Spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken."
Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse.
Det anføres at avgjørelse om samværsrett skal treffes ut fra hva som er til barnets beste på kort og lang sikt. Rammene for skjønnet er alle relevante faktorer som kan påvirke barnas velferd. Skjønnet må retten selv utøve og kan bare støtte seg til ekspertuttalelser når disse avspeiler rettspraksis på området.
Når lagmannsretten forkaster byrettens kjennelse, synes den - sannsynligvis under påvirkning av psykologene - å legge vekt på at forholdene i straffesaken - dersom gjerningsbeskrivelsen er sann - kan forklare morens negative innstilling til faren, med fare for negativ påvirkning av barna.
Det anføres at lagmannsrettens skjønnsutøvelse mangler en analyse av om barna - særlig C - på selvstendig grunnlag kan ha negative og fryktbetingede assosiasjoner overfor faren. Videre mangler den en analyse av de sjelelige mekanismer som eventuelt har utløst de handlinger faren står tiltalt for, og om disse kan snu seg til fare for barna.
Det burde være i barnas interesse å utsette praktisering av samværsrett til straffesaken er pådømt i første instans med den avklaring av bevisene dette innebærer.
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er på dette punkt i beste fall summariske og uklare.
Det er videre anført at det er særdeles uheldig å iverksette en samværsordning rett før straffesaken skal opp, basert på rettsforlikets ordning som begge parter har erkjent ikke fungerte etter forutsetningene. Det må være en saksbehandlingsfeil av retten å støtte seg på uttalelser fra sjefspsykolog Sletten som i et eget angrepsskrift avskriver A og hennes familie. Det er for øvrig en feil ved begge psykologers rapporter at de ikke analyserer faremomenter for barna ved de handlinger det er tatt ut tiltale for mot B.
Det er bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning.
A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
Subsidiært:
2. Byrettens kjennelse stadfestes, dog slik at byretten forventes å ta det midlertidige samværsrettsspørsmålet opp til fornyet vurdering når byrettens dom i straffesaken foreligger.
Atter subsidiært:
3. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
I alle tilfelle:
4. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for alle retter."
I tilsvaret anfører B at det ikke er feil lovanvendelse når lagmannsretten kommer til at den verserende straffesak ikke skal medføre nekting av samvær. Den kjærende part angriper rettens skjønnsutøvelse.
Videre anføres det at det er høyst uklart hva den kjærende part sikter til når det påberopes saksbehandlingsfeil. Sjefspsykolog Sletten har ikke avgitt uttalelse i nærværende sak, men i anledning den sak hvor det ble inngått rettsforlik 17. august 1990. Det er ingen saksbehandlingsfeil å legge vekt på denne uttalelsen.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
I nytt prosesskrift 6. februar 1991 gjentar A at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved å støtte seg til rapporten fra sjefspsykolog Sletten som i følgeskriv til rapporten tar parti mot den kjærende part. Det presiseres at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling, rettsanvendelse og de rettslige rammer for skjønnsutøvelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - §404 nr 2 - og lovanvendelsen - §404 nr 3.
Kjæremålsutvalgets adgang til å prøve lagmannsrettens lovanvendelse er begrenset til å gjelde "tolkningen av en lovforskrift"; det vil si at det som kan prøves, bare er selve lovtolkingen og ikke den konkrete rettsanvendelse. Det fremgår av lagmannsrettens premisser at det er lagt til grunn at avgjørelsen må rette seg etter hva som er best for barna. Dette er i samsvar med barneloven bestemmelser, jf §44 tredje ledd. Lagmannsrettens vurdering av hva som er til barnas beste, kan kjæremålsutvalget ikke overprøve.
Spørsmålet om hvilke momenter som skal telle med ved en slik vurdering, vil også meget langt på vei måtte sees som en del av den konkrete rettsanvendelse, som ikke kan prøves av kjæremålsutvalget. Det fremgår av premissene at lagmannsretten har foretatt en grundig vurdering av hva som må antas å være til barnas beste ut fra de momenter lagmannsretten i den foreliggende situasjon har funnet relevante.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at det er grunnlag for opphevelse av lagmannsrettens kjennelse, og kjæremålet må da forkastes.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.