HR-1991-117-B - Rt-1991-963
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-10 |
| Publisert: | HR-1991-00117-B - Rt-1991-963 (353-91) |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00117 B, L.nr. 117B/1991, nr. 62/1990 |
| Parter: | 1. A 2. B 3. C (Advokat Steinar Winther Christensen) mot Troms fylkeskommune (Advokat Hans Olav Heli). |
| Forfatter: | Dolva, Gussgard, Schei, Halvorsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Dolva: Saken gjelder krav fra et barn og dets foreldre om erstatning for hjerneskade påført barnet under fødselen. Kravet er rettet mot Troms fylkeskommune som sykehuseier.
Etter en langvarig og komplisert fødsel fødte B - den 28. mars 1983 en gutt, A, ved Regionsykehuset i Tromsø. Det viste seg senere at gutten har en hjerneskade - cerebral parese, og sykehuset har erkjent at gutten ble påført hjerneskaden under fødselen. Sykehuset erkjente imidlertid ikke ansvar for skaden, og A og foreldrene - B og C - reiste ved stevning av 17. desember 1985 søksmål mot Troms fylkeskommune med krav om erstatning for de skader og det tap som ble påført gutten ved fødselen og for det tap som foreldrene er påført i denne forbindelsen. Under saksforberedelsen for Tromsø byrett ble pådømmelsen av saken besluttet delt, slik at avgjørelsen av erstatningskravets omfang ble utsatt.
Tromsø byrett avsa 11. mars 1987 dom i saken med denne domsslutning:
"1. Troms fylkeskommune frifinnes.
2. Hver bærer sine omkostninger."
A, B og C påanket dommen til lagmannsrett. Hålogaland lagmannsrett avsa den 17. oktober 1989 dom med denne domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
A, B og C har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er det avholdt flere bevisopptak, hvor B og C har avgitt partsforklaringer og 11 vitner, hvorav tre er nye for Høyesterett, har avgitt vitneforklaringer. Avdelingsoverlege, professor dr. med., Halvard Gjønnæss og avdelingsoverlege, dr. med. Britt-Ingjerd Nesheim som begge var sakkyndige i obstetrikk for de tidligere retter, har vært oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett og har avgitt skriftlige erklæringer og møtt ved ankeforhandlingen. Jeg nevner at det for lagmannsretten var oppnevnt ytterligere en sakkyndig i obstetrikk og tre sakkyndige i henholdsvis nevrologi, nevrokirurgi og barnesykdommer. Det er videre framlagt enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Jeg kommer tilbake til vitneprovet fra et nytt vitne.
Fødselsforløpet var i korte trekk slik: Etter Bs opplysninger hadde hun ca kl. 11.00 lørdag 26. mars 1983 regelmessige rier med 10 minutters mellomrom. Da hun kom inn på sykehuset kl. 20.45 lørdag kveld, var det 2-3 minutters mellomrom mellom riene. Det var sen framgang i fødselen. Av det skjema som føres ved fødselen - partogrammet -, framgår at fra lørdag kl. 20.45 til søndag kl 10.15 åpnet mormunnen seg gradvis fra 3 til 5-6 cm. Det var så ingen framgang til kl. 16.00. Fra kl. 16.00 til kl. 18.00 åpnet mormunnen seg til 9 cm. Deretter var det ingen framgang til det forløsende inngrep ble påbegynt. Søndag kl. 12.00 ble fosterhinnen punktert. Kl. 13.10 ble det foretatt epiduralbedøvelse. Fosterets hode var høyt og bevegelig ved innleggelsen. Fra søndag kl. 13.30 gikk det gradvis ned i bekkenet og festnet seg. Framgangen i fødselen stoppet opp ved 18.00-tiden, og det var deretter ingen framgang til det forløsende inngrep ble påbegynt natt til mandag kl. 02.15. Barnet ble forløst ved vakuumforløsning, som ble avsluttet kl. 02.45. Det var relativt stor motstand ved forløsningen av hodet, men denne fasen som varte ca 15 minutter, forløp uten særlige komplikasjoner. Imidlertid satte skuldrene seg fast, og det var under forløsningen av resten av barnet at hjerneskaden oppstod.
A, B og C har i hovedtrekk anført følgende:
Det var uforsvarlig at fødselen ikke ble avbrutt på et tidligere tidspunkt ved at keisersnitt ble utført. Dette burde vært gjort både på indikasjonene for at det forelå mekanisk misforhold og på grunn av moras tilstand - hun var utslitt. Dersom dette hadde vært gjort, ville skaden vært unngått. Det anføres imidlertid også at da vakuumforløsningen ble foretatt, skjedde det på uforsvarlig måte ved feilaktig bruk av overtrykk.
Lagmannsretten tar feil når den antar at det ikke forelå mekanisk misforhold - misforhold mellom fosterets størrelse og fødselskanalen - som årsak til barnets skade. De ankende parter mener at det forelå såkalt relativt mekanisk misforhold. De ansvarlige leger burde skjønt at det kunne bli problemer ved fødselen på grunn av mekanisk misforhold. Det vises til følgende forhold: Den lange tiden - kl. 12.00 søndag hadde fødselen allerede vart 25 timer. Fosterets hode var høyt og bevegelig fram til ca kl. 16.00. Måling ved pelvimetri viste at morens bekken var trangt - helt på nedre normalgrense. Mora var liten - 161 cm, og fosteret var relativt stort. Hun var førstegangsfødende.
Selv om det ikke ble fødselssvulst kunne det likevel ha foreligget mekanisk misforhold. Det hevdes videre at moras rier var gode nok - slik må i hvert fall fødselshjelperne ha vurdert det, ellers ville de brukt riestimulerende midler. At skuldrene satte seg fast under forløsningen, viser dessuten klart at det forelå mekanisk misforhold.
Ved vurderingen av om det her er utvist et faglig forsvarlig skjønn, er det viktig at begge de sakkyndige for sitt vedkommende ville ha forløst ved keisersnitt en gang mellom kl. 12.00 og 16.00 søndag. Selv om de medisinsk sakkyndige ikke har betegnet den valgte framgangsmåten som uforsvarlig, kan ikke det være avgjørende med de alvorlige indikasjoner som her forelå. Lagmannsretten har tatt et for forsiktig utgangspunkt når den har vurdert den medisinske norm for å utføre keisersnitt - den er ikke så restriktiv som lagmannsretten har lagt til grunn. Lagmannsretten har også stilt for små krav til aktsomheten her. Aktsomhetsnormen må være streng på dette område hvor risikoen for skade er stor. Selv om keisersnitt ikke er et ufarlig inngrep, må den generelle fare for komplikasjoner telle lite i forhold til faren ved ikke å gjøre keisersnitt når det som her foreligger slike indikasjoner på mekanisk misforhold.
Som selvstendig grunnlag for at det var uforsvarlig ikke å utføre keisersnitt påberopes videre at B utover søndag 27. mars var utslitt. Lagmannsretten har feilaktig forutsatt - uten nærmere drøftelse - at B ikke var så utslitt at det skulle begrunne keisersnitt. Det vises i denne sammenheng til den lange tiden, til at hun var meget smertepåvirket - epiduralanestesien hadde svak virkning - og til rienes forløp. Dette grunnlag for inngrep forelå ikke bare fram til kl. 16.00, men også hele tiden senere.
Vedrørende gjennomføringen av vakuumforløsningen hevder de ankende parter at det ble anvendt overtrykk på moras mave under hele forløsningen av barnets hode. Dette er en ufaglig forløsningsmetode, idet man derved mister den kontroll som består i at sugekoppen løsner hvis motstanden er for stor. I stedet risikerer man å tvinge fosterets hode inn i en for trang fødselskanal. Ved bevisvurderingen her må man legge avgjørende vekt på moras egen forklaring. Jordmødrenes forklaringer om praksis kan også tyde på at det er forholdt slik.
Som nytt for Høyesterett anføres at det etter operasjonen ble diktert to operasjonsbeskrivelser - først av doktor Krogstad og senere av overlege Maltau. Dette framgår av forklaringen til et vitne som er nytt for Høyesterett. Bare overlege Maltaus beskrivelse ligger blant sakens dokumenter. Doktor Krogstads beskrivelse var mer detaljert, men de ankende parter vet ikke noe nærmere om hva den inneholdt eller hvordan den er kommet bort. Dette har betydning dersom det foreligger bevistvil vedrørende viktige faktiske forhold ved forløsningen og fødselen for øvrig. Slik bevistvil må gå i sykehusets disfavør, jf. Rt-1989-674.
De ankende parter har nedlagt denne påstand:
"1. Troms fylkeskommune er erstatningsansvarlig for de skader og det tap A ble påført ved sin fødsel 28. mars 1983 ved Regionsykehuset i Tromsø og for det tap B og C er påført i denne forbindelse.
2. Troms fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett til det offentlige."
Troms fylkeskommune er enig i lagmannsrettens dom, og dens anførsler er i det vesentlige i samsvar med det som ble anført for lagmannsretten.
Til det nye vitneprov om at det har vært to operasjonsbeskrivelser vises det til at det ikke foreligger konkrete holdepunkter for dette, og det anføres at det er helt usannsynlig at det skulle være tilfelle.
Troms fylkeskommune hevder at fødselshjelperne utviste et faglig forsvarlig skjønn under den langvarige og kompliserte fødselen, og at selve vakuumforløsningen ble gjennomført på forsvarlig måte. Det ble ikke benyttet overtrykk under forløsningen av hodet, men det framgår av operasjonsbeskrivelsen at det ble benyttet overtrykk ved forløsningen av skuldrene.
Det beror på et forsvarlig medisinsk skjønn når det ikke ble utført keisersnitt. De sakkyndige har ikke uttalt noen form for faglig kritikk. Det er god medisinsk praksis å være tilbakeholdende med å foreta keisersnitt.
For så vidt gjelder det tidsrom hvor det kunne vært aktuelt å anvende keisersnitt, kunne det etter ankemotpartens syn bare være aktuelt før utviklingen av fødselen tok seg opp igjen ved 16.00-tiden søndag. Da utviklingen kom i gang, burde man avvente denne, og selv om framgangen senere stoppet opp, var det ikke da aktuelt å foreta keisersnitt - heller ikke på indikasjonen sliten mor. Det er faglig enighet om at det da var vakuumforløsning som burde forsøkes. Det kan ikke antas at skaden hadde vært unngått om vakuumforløsningen hadde skjedd tidligere.
Heller ikke i tidsrommet kl. 12.00 - 16.00 forelå det indikasjoner for keisersnitt som det ville være uforsvarlig ikke å følge. Dette gjelder både indikasjonene mekanisk misforhold og sliten mor. Ut fra bekkenmålene må det ha vært riktig å forsøke gjennomført en vaginal fødsel - antagelig ville det være feil ikke å gjøre det. Den senere utvikling har da også vist at det man i denne sammenheng vurderer - nemlig om det er plass for fosterets hode - var oppfylt. At skuldrene satte seg fast anses faglig som en uforutsigbar komplikasjon.
Troms fylkeskommune har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Troms fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
2. Troms fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som de foregående instanser. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.
Som nytt for Høyesterett er gjort gjeldende at det skal ha foreligget to operasjonsbeskrivelser - en forfattet av doktor Krogstad som bistod under forløsningen, og en av overlege Maltau. Den førstnevnte beskrivelse skal ha vært mer utførlig, og den ville kanskje ha kastet et annet lys over forløsningen enn overlege Maltaus beskrivelse. I bevisopptak for Høyesterett har både doktor Krogstad og overlege Maltau benektet at det har foreligget to beskrivelser, og begge har framholdt at det ville vært meget uvanlig at den assisterende lege skulle ha gitt en operasjonsbeskrivelse. Denne skal ordinært gis av den lege som leder forløsningen - i dette tilfellet overlege Maltau. Det er etter mitt syn ikke kommet fram noe som kan tyde på at også doktor Krogstad skal ha skrevet en rapport.
De ankende parter har for Høyesterett - på samme måte som i de tidligere instanser - anført at det i denne sak forelå medisinsk indikasjon for keisersnitt, både ut fra synspunktet om mekanisk misforhold og mors tilstand.
Lagmannsretten har pekt på at det her var foretatt målinger av den fødendes bekken. På dette grunnlag og hensett til skjønnet om barnets størrelse og vekt - ut fra undersøkelser - fant sykehuset at fødsel her kunne foregå vaginalt. Lagmannsretten fant at sykehusets handlemåte og vurderinger i den første fase av innleggelsen var helt forsvarlige. Det er ikke framkommet noe som kan endre denne vurdering.
Lagmannsretten har videre pekt på at det søndag middag kl. 12.00 ble foretatt hinnepunksjon, og at det vel en time senere ble gitt epiduralanestesi. Lagmannsretten har i premissene gått nøye inn på spørsmålet om det her hadde vært grunnlag for å foreta keisersnitt slik de sakkyndige Nesheim og Gjønnæss hadde angitt at de selv ville ha utført. Lagmannsretten kom til at det ikke kunne karakteriseres som uaktsomt at keisersnitt ikke ble foretatt i løpet av de fire timene som gikk fra epiduralanestesi ble gitt og til fødselsforløpet tok seg opp ca kl. 17.00. Selv om denne vurderingen nok kan by på tvil, kan jeg likevel ikke se at det har kommet fram noe som kan endre lagmannsrettens konklusjon. Den har også støtte i de sakkyndiges erklæringer og det de framholdt under ankeforhandlingen for Høyesterett.
Jeg går så over til å vurdere tidsrommet etter at det igjen begynte å bli framgang i fødselen. Her synes situasjonen først å være den at man burde avvente utviklingen, og deretter at det utviklet seg dithen at dersom det skulle gjøres inngrep, var det indisert først å forsøke vakuumforløsning før keisersnitt eventuelt var aktuelt. Jeg viser til at overlege Nesheim under ankeforhandlingen forklarte at hun anså at inngrep kunne vært aktuelt før kl. 16.00, men etter at fødselen da kom igang igjen, burde man vente flere timer etter at utviklingen stoppet opp, før det igjen var aktuelt med inngrep. Det framgår av erklæringen at hun mente at det i den situasjon som forelå, var korrekt å gjøre et forsøk med vakuumforløsning. Jeg legger dette til grunn, og finner således - også her med støtte av de sakkyndige at fødselshjelperne ikke har utvist noe uforsvarlig forhold.
Slik saken ligger an er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til om vakuumforløsning burde ha vært forsøkt tidligere enn det skjedde. Det kan ikke antas at skaden ville vært unngått, selv om vakuumforløsningen hadde funnet sted på et tidligere tidspunkt om kvelden eller natta. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette. Jeg presiserer at dette gjelder både ut fra vurderingen av indikasjonen mekanisk misforhold og mors tilstand.
Det gjenstår for meg å ta stilling til de ankende parters anførsel om at gjennomføringen av vakuumforløsningen ble gjort på en uforsvarlig måte - ved at det ble benyttet overtrykk på den fødendes mave i de tidligere faser av forløsningen av hodet. Det er enighet mellom partene om at dette - dersom det var tilfelle - ville være uforsvarlig. Man ville da gå glipp av den kontroll som ligger i at sugekoppen ville falle av dersom motstanden var stor. B hevder bestemt at det ble gått fram på denne måten. Jeg må imidlertid legge til grunn at vakuumforløsningen ble gjennomført på normal måte, og jeg viser til lagmannsrettens bemerkninger om dette. Som der nevnt er det på det rene - slik det også er nevnt i operasjonsbeskrivelsen - at det ble foretatt trykk mot livmora på et senere stadium, nemlig ved forløsningen av skuldrene.
Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Saken har budt på slik tvil at jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen rett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.