HR-1991-1217-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1991-06-28
Publisert:	HR-1991-01217s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 1217/1991, jnr 569/1991.
Parter:
Forfatter:	Holmøy, Halvorsen, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Alkoholloven (1927) §47, Straffeloven (1902) §34, §35, Straffeprosessloven (1981) §350, Alkoholloven (1989) §10-1, §3-1

Trondheim forhørsrett avsa 9. november 1990 dom med slik domsslutning:

"A, født xx.xx.1958 dømmes for overtredelse av alkoholloven av 5. april 1927 §47 første ledd jfr. annet ledd, og alkoholloven av 2. juni 1989 §10-1, jfr. annet ledd jfr. §3-1, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Påtalemydigheten bemyndiges til å foreta inndragning av kr 838.890,- åttehundreogtrettiåttetusenåttehundreognitti kroner. Videre foretas inndragning i medhold av straffeloven §35, av 34 liter sprit, 1 stk. lydbånd og 1 stk. 7. Sans."

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunenne. Domfelte har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen, og dessuten over inndragningens størrelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at dommen må oppheves, jf straffeprosessloven §350 første ledd nr 1. Siktelsen gikk blant annet ut på salg av totalt 6.868,5 liter sprit til et ukjent antall personer i tidsrommet 1985 til 1989. I sin rettslige forklaring har domfelte gitt en generell erkjennelse for dette punkts vedkommende, uten at det er gitt noen nærmere presisering av når salgene har funnet sted. Det fremgår av domsgrunnene at forsvareren gjorde gjeldende at de straffbare forhold som var begått før 25. mai 1988 er foreldet. Retten la imidlertid til grunn at dette punkt i siktelsen var et sammenhengende straffbart forhold, og at det derfor ikke forelå noen foreldelse. I anken bestrides at det foreligger et sammenhengende straffbart forhold, idet domfelte "til tider gjennom disse årene overhodet ikke har hatt hjemmebrent for salg. Først når han ble oppsøkt av sin kontaktmann skaffet han seg hjemmebrent for salg og foretok salg over kortere, eller lengere perioder."

Forhørsrettens premisser gir ikke grunnlag for en prøving av om det foreligger en fortsatt forbrytelse. Når det fra forsvarets side ble bestridt at det forelå en fortsatt forbrytelse, burde også domfeltes tilståelse vært mer presis på dette punkt.

Når det gjelder inndragningen gjøres det i ankeerklæringen gjeldende at en inndragning som fastsatt av forhørsretten ikke står i forhold til domfeltes økonomiske evne. I forhørsrettens begrunnelse for inndragningen er bare uttalt at retten finner "at det er bruttofortjenesten som må inndras". Begrunnelsen etterlater tvil om retten har foretatt en slik konkret vurdering som er forutsatt i straffeloven §34.

Slutning :

Forhørsrettens dom oppheves.