HR-1991-122-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-07 |
| Publisert: | HR-1991-00122k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 122 K/1991, jnr 72/1991 |
| Parter: | A (advokat Signe Moland) mot Staten (Regjeringsadvokaten v/Barne- og familiedepartementet v/advokatfullmektig Frode Elgesem). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barnevernloven (1953) §11, §475, §478, §54, §16a, §19, §20, §53, LOV-1990-08-24-54 |
Kjennelse :
A fødte den 7. desember 1989 en datter på Ullevål sykehus. Den 13. desember 1989 fattet lederen av Klient- og pasientutvalget i bydel 24 i Oslo vedtak etter barnevernsloven §11, og barnet ble plassert i beredskapshjem tilknyttet Aline spebarnshjem. Klient- og pasientutvalget i bydel 24 traff den 3. mai 1989 med fire mot to stemmer vedtak om å overta omsorgen for barnet i medhold av barnevernsloven §19, jf §16a, samt foreldreansvaret, jf §20. Vedtaket ble av A påklaget til fylkesmannen som 17. juli 1990 ga foreløpig melding om at klagebehandlingen ville ta fire til fem måneder.
Ved stevning av 10. august 1990 til Oslo byrett reiste A under henvisning til tvistemålsloven §475 annet ledd annet punktum søksmål mot Staten v/Sosialdepartementet med påstand om at klient- og pasientutvalgets vedtak skulle oppheves. Byretten avsa 24. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"Sak 2295/89 - 17 avvises."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett ved kjæremål av 2. november 1990. Fylkesmannen traffødt xx.xx.1990 vedtak om å stadfeste klient- og pasientutvalgets vedtak av 2. mai 1990. Ved stevning av 11. november 1990 til Oslo byrett har hun reist søksmål for å få prøvet gyldigheten av fylkesmannens vedtak.
Lagmannsretten avsa 17. januar 1991 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil, og at lagmannsretten har lagt en uriktig lovtolkning til grunn, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Det er feil tolkning av tvistemålsloven §54 når lagmannsretten sier at hun ikke har rettslig interesse i få søksmålet av 10. august 1990 behandlet av retten. Hun reiste riktignok ny sak etter at fylkesmannens vedtak var truffet, men dette ble gjort fordi saken ble avvist ved byrettens kjennelse 24. oktober 1990.
Det hevdes at barnevernloven §53 ikke innebærer noen innskrenkning i adgangen til å bruke unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §475 annet ledd annet punktum. I dette tilfelle foreligger særlige grunner fordi barnet ble tatt fra sin mor fem dager etter fødselen, og saksbehandlingen ved sosialkontoret etter dette tok ca 5 måneder, og forventet saksbehandlingstid hos fylkesmannen var enda lengre. Dette spørsmålet er brakt inn for den Europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg, men behandlingen der er avhengig av at spørsmålet er prøvd for Høyesterett. Ut fra dette må hun ha rettslig interesse i å få saken behandlet.
Det gjøres gjeldende at det er saksbehandlingsfeil når lagmannsretten forutsetter at byretten vil prioritere den nye saken, uten at det fremkommer om lagmannsretten har innhentet slike opplysninger fra byretten.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Oslo byretts sak nr. 2295/90-17 fremmes for Oslo byrett.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
Staten v/Barne- og Familiedepartementet har i tilsvaret gjort gjeldende at A ikke lenger har rettslig interesse i å få prøvet avvisningskjennelsen, og at det derfor var riktig av lagmannsretten å forkaste kjæremålet. Det bestrides at det hefter noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse. Forutsetningen om at byretten vil prioritere den nye saken følger direkte av loven, jf tvistemålsloven §478. Forutsetningen var forøvrig ikke et nødvendig ledd i begrunnelsen for resultatet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget har da den kompetanse som fremgår av tvistemålsloven §404. Da lagmannsretten etter 1. januar 1991 avsa kjennelse hvor den forkastet kjæremålet over byrettens avvisningskjennelse med den begrunnelse at den kjærende part ikke hadde rettslig interesse i å få prøvet for domstolene klient- og pasientutvalgets vedtak uavhengig av fylkesmannens senere vedtak i klagesaken, har kjæremålsutvalget full kompetanse etter tvistemålsloven §404 nr 1 slik bestemmelsen lyder etter lovendringen av 24. august 1990 nr 54.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at den kjærende part ikke har noen rettslig interesse i å få prøvet klient- og pasientutvalgets avgjørelse av 2. mai 1990 etter at fylkesmannen 9. november 1990 hadde truffet vedtak i klagesaken, og dette vedtak ved stevning av 11. november 1990 var bragt inn for domstolene.
Utvalget er videre enig med kjæremålsmotparten i at det ikke kleber noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens bemerkninger om prioritering av den nye sak for byretten.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.