HR-1991-130-A - Rt-1991-1124
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-11 |
| Publisert: | HR-1991-00130-A - Rt-1991-1124 (408-91) |
| Stikkord: | (Knallskudd-dommen), Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00130 A, L.nr. 130A/1991, nr. 154/1990 |
| Parter: | A (advokat Rolf Undem) mot B (advokat Arnfinn Sørskår - til prøve). |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Sinding-Larsen, Christiansen. Mindretall: Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, LOV-1969-06-13-§25, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2a, §5-2, LOV-1969-06-13 |
Dommer Bugge: A som er født xx.xx.1972 fikk første nyttårsdag 1985 en skade på venstre øye da han fyrte av et militært knallskudd. Dette hadde han sammen med en kamerat funnet inne i en privat have i boligfeltet X i Y, hvor han også selv bor. Knallskuddet lå i en plastpose sammen med noen andre skudd og fyrverkerisaker og var etterlatt - gjenglemt - i haven av B i forbindelse med nyttårsfeiring natten forut. B, som er vernepliktig fenrik, hadde tatt med knallskuddene hjem etter en repetisjonsøvelse høsten 1984 og bragte dem med seg til nyttårsfeiringen, som fant sted i søsterens hus på X. Øyeskaden har for A medført en varig medisinsk invaliditet på 20 prosent.
A - ved faren som verge - mente at B hadde handlet uaktsomt og ansvarsbetingende og stevnet ham i oktober 1987 til Ryfylke herredsrett med påstand om menerstatning og erstatning for tap i fremtidig erverv, oppad begrenset til 1 million kroner. Herredsretten avsa dom 8. februar 1989 med denne domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Denne dom ble av A påanket til Gulating lagmannsrett, hvor det ble avsagt dom 22. mars 1990 med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler tidligere i saken fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Lagmannsrettens dom er av A påanket videre til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Til bruk for Høyesterett har partene og 6 vitner forklart seg ved bevisopptak ved Stavanger byrett. Fire av vitnene er nye for Høyesterett. Ytterligere to nye vitner knyttet til den bedrift som produserer de militære knallskuddene, Z, er blitt avhørt ved bevisopptak for Sarpsborg byrett. Saken står, tross de nye bevis, etter min mening i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Partenes anførsler er også langt på vei de samme.
A, som nå er myndig, gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har tillagt det større vekt at B hadde tatt knallskudd med seg hjem og brukt dem privat i strid med sine militære tjenesteplikter. Etter gjeldende sikkerhetsbestemmelser i Forsvaret pålå det ham som befalingsmann å sørge for at all ubrukt ammunisjon ble samlet inn etter repetisjonsøvelsen og levert til militært våpendepot. Regelen må ha som formål å hindre at ubrukt ammunisjon kommer på avveier og volder skade. B satte seg bevisst ut over dette og bragte endog knallskuddene med til nyttårsfeiring. Når de som følge av dette kommer uvedkommende i hende og skade inntreffer, må B være erstatningspliktig uansett hvordan man ellers vil vurdere hans handlemåte. Iallfall må bruddet på de militære sikkerhetsbestemmelser medføre et sterkt skjerpet krav til hans aktsomhet ved behandlingen av knallskuddene.
Lagmannsretten har også vurdert knallskuddenes farlighet uriktig. Det er feil at de må regnes som pyroteknisk og ikke eksplosiv vare; de er å betrakte som ammunisjon til utelukkende militært bruk og er langt farligere enn alminnelig fyrverkeri. Det er også feil når lagmannsretten bagatelliserer skaderisikoen ved å vise til at skuddene "brukes under nattøvelser hvor de kastes i retning militært personell". Etter sikkerhetsbestemmelsene for Hæren er det forbudt å kaste dem nærmere personell enn 20 meter, og sikkerhetsavstanden til den som kaster er etter 1985 hevet fra 5 til 20 meter. Tidligere direktør ved Z har ved bevisopptaket sagt at knallskudd "skal behandles som en håndgranat". Farlighetsgraden skjerper enn mer kravet til Bs aktsomhet.
Ved å legge igjen knallskuddene i haven nyttårsnatten har B skapt nettopp en situasjon som utløste skaderisikoen, og den var påregnelig for ham. A har forklart at plastposen med skuddene lå midt på plenen, åpen og med hylsene synlige. B var klar over at barn har for vane å lete etter fyrverkerirester første nyttårsdag, og gjerne om morgenen. Han burde ha innsett at de etterglemte skuddene kunne friste over evne og resultere i en ulykke.
A bestrider at hans opptreden kan betraktes som uaktsom, og iallfall er den uaktsomhet han har utvist, ubetydelig i forhold til hva B kan bebreides. A har ikke gjort annet enn hva man må vente av en våken gutt på hans alder. Det er derfor heller ikke grunn til å redusere erstatningsplikten etter reglene om skadelidtes medvirkning. Det kreves også for Høyesterett både mnerstatning og erstatning for tapt fremtidig inntekt, vesentlig som følge av innskrenket yrkesvalg, og kravet med inntil 1 million kroner fastholdes selv om det erkjennes at det kan være grunn til å se hen til de nye utmålingsregler i skadeserstatningsloven §3-2a, som ikke er direkte anvendelige. Det bestrides at det er grunnlag for lempning av ansvaret etter loven §5-2.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 1 mill. kroner med 15 % rente fra 1. januar 1985.
2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, B, har vist til herredsrettens og lagmannsrettens vurdering av ansvarsspørsmålet. Det bestrides at det har selvstendig betydning at knallskuddene var tatt hjem og bragt til nyttårsfeiringen av B i strid med militære regler; iallfall kan dette bare være ett av flere momenter ved aktsomhetsvurderingen. Det bestrides også at militære knallskudd er spesielt farlige. Etter Bs oppfatning har han ikke opptrådt uforsvarlig da knallskuddene ble etterlatt i søsterens have, og under enhver omstendighet er det som kan lastes ham for lite å regne sammenlignet med As uforsvarlige handlemåte som førte til ulykken. Hans opptreden må betegnes som grovt uaktsom, også etter alderen, og helt upåregnelig for B.
Det er derfor intet grunnlag for erstatningsplikt. Subsidiært bestrider ankemotparten at A er påført noe inntektstap ved øyeskaden. Iallfall må en mulig erstatning reduseres etter medvirkningsreglene, jfr straffeloven ikrafttredelseslov §25, som gjaldt den gang. Det er også grunnlag for lempning etter skadeserstatningsloven §5-2.
B har nedlagt slik påstand:
"1. B frifinnes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og er på vesentlge punkter enig i lagmannsrettens begrunnelse.
De knallskudd saken gjelder er militært øvelsesmateriell og brukes til å markere granatnedslag. Konstruksjonen, virkemåten og utseendet er nærmere beskrevet i herredsrettens dom. Det er klart at slike skudd er beregnet til bruk bare innenfor Forsvaret, hvor jeg antar at det gis instruksjon i bruken av dem; de skal på ingen måte være gjenstand for sivilt bruk som fyrverkeri eller til andre formål. Jeg må også legge til grunn at B da han tok med seg knallskudd hjem og enn mer da han bragte dem med til nyttårsfeiringen, satte seg ut over gjeldende bestemmelser innenfor Forsvaret om at all ubrukt ammunisjon - og knallskudd regnes visstnok som ammunisjon - skal innleveres til rette vedkommende etter avsluttet øvelse. Regelbruddet er for så vidt erkjent av B, og han er også av sin militære foresatte blitt tildelt en "meget streng tilrettevisning" for forholdet.
Etter min oppfatning sier imidlertid ikke den ting at det dreier seg om militært øvelsesmateriell, som er underlagt den regel jeg har nevnt, i seg selv noe om farligheten ved slike knallskudd. Heller ikke sier bestemmelsene om sikkerhetsavstand ved bruken av dem - den var i 1985 angitt dels til 5 meter og dels til 20 meter - så meget om risikoen for at en slik skade som rammet A, skal oppstå. Den tilsiktede virkning av knallskudd er et skarpt smell, mens den foreliggende øyeskade er en splintskade som følge av fragmenteringen av papphylsen. De aktuelle knallskudd er blitt forevist i Høyesterett. De er påtrykt en tydelig bruksanvisning som blant annet angir hvorledes hylsen skal holdes, og at den skal kastes straks skuddet er tent. Det er oppgitt at produsenten hvert år leverer 200000 knallskudd til Forsvaret. Det foreligger ikke for Høyesterett opplysninger om at det har inntruffet ulykker ved bruken av dem, bortsett fra at det nevnes ett enkelt tilfelle hvor knallskuddet skal ha eksplodert i hånden på en soldat som hadde tatt det ulovlig med på fest, med den følge at hånden ble skadet.
For min del kan jeg ikke se at vi har grunnlag for å fastslå at militære knallskudd er vesentlig farligere enn meget av det fyrverkeri som er i vanlig salg til sivilt bruk, kanskje snarere tvert om. Ufarlige er de utvilsomt ikke, og B pliktet selvfølgelig å oppbevare og behandle knallskuddene på forsvarlig vis slik at de ikke skulle skade noen, på samme måte som han pliktet å behandle fyrverkeri - og andre gjenstander med et farepotensiale - på forsvarlig måte. Men jeg er enig med lagmannsretten i at det militære pliktbrudd som B hadde gjort seg skyldig i, ikke i seg selv kan begrunne erstatningsansvar for den skade saken gjelder. Etter min mening får regelbruddet liten betydning for aktsomhetsvurderingen.
Spørsmålet er om det var uaktsomt av B, hensyn tatt til farlighetsgraden, å etterlate knallskuddene i søsterens have slik han gjorde, fordi han burde ha tenkt seg at de kunne bli borttatt og volde skade. Jeg mener at spørsmålet må besvares med nei.
B har riktignok innrømmet at han ikke var ukjent med at små barn har for vane å gå ute og samle på brukt fyrverkeri første nyttårsdag. Men haven det gjelder er en privat bolighave, med slik beliggenhet ytterst i boligområdet at den er godt avskjermet mot innsyn og passerende ferdsel. Den er adskilt fra det utenforliggende jorde ved et relativt lavt, men tydelig steingjerde. Etter bevisførselen finner jeg å måtte legge til grunn Bs forklaring om at plastposen som knallskuddene lå i var ugjennomsiktig og sammenrullet, og at den var satt inntil en steinkant nær boligen, 8-10 meter fra steingjerdet, hvor den ble gjenglemt. Det var for øvrig meningen at søsteren og hennes mann skulle rydde opp første nyttårsdag i haven etter fyrverkeriet.
Allerede ved 10-tiden er imidlertid A ute med en kamerat for å se etter fyrverkerirester, angivelig brukte. Guttene går på utsiden av steingjerdet langs husrekken, får øye på plastposen og vil undersøke hva den inneholder. De tar seg først over gjerdet og inn i haven n gang, men blir tilbakevist av Bs søster, som får øye på dem og banker på ruten. A forklarer at guttene da først fjerner seg fra haven og gjemmer seg bak gjerdet. Etter 1 eller 2 minutter tar de seg på ny inn i haven, og nå fra en annen kant. De tar med seg tre av knallskuddene fra posen og fjerner seg på ny for å prøve dem et annet sted.
Til politiet noen dager etter ulykken forklarte A at det var meningen at han skulle slenge knallskuddet fra seg etter at det var påtent, men at han glemte dette og holdt det for lenge i hånden, dog slik at han hadde lagt det ned på bakken foran seg da det eksploderte. I sin rettslige forklaring har han uttalt at han så bruksanvisningen på hylsen, men ikke festet seg ved den. Jeg finner det tilstrekkelig å konstatere at han iallfall ikke kan ha tatt hensyn til bruksanvisningen og tilføyer at han ved nyttår 1985 var 12 1/2 år gammel og gikk i sjette klasse på ungdomsskolen, hvor han hadde vist gode skoleresultater.
Jeg ser det slik at det helt dominerende trekk ved hendelsesforløpet som førte til øyeskaden, er As egen handlemåte, som jeg tross alderen mener var i høy grad uaktsom. B s forhold må vurderes i lys av dette. Jeg kan ikke finne at hans handlemåte da han etterlot knallskuddene i haven slik det skjedde, var uaktsom og ansvarsbetingende.
Lagmannsrettens dom må således stadfestes i realiteten, og jeg finner ikke grunn til å endre saksomkostningsavgjørelsen. For Høyesterett antar jeg at ankemotparten må tilkjennes saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes i henhold til oppgave til kr. 55.676,- hvorav kr. 13.676,- er utlegg.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 55.676,- - femtifemtusensekshundreogsyttiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Gussgard: Etter min vurdering opptrådte B erstatningsbetingende uaktsomt ved å etterlate knallskuddene i hagen i Æ nyttårsaften 1984/85. Jeg mener det generelt må kreves at gjenstander av denne art enten oppbevares utilgjengelig for barn, eller at en påser at barn uten tilsyn ikke får adgang til dem. B var klar over at barn samlet fyrverkerirester etter nyttårsfeiring, og når posen med de 4 knallskuddene ble liggende i hagen, mener jeg at det ikke kan anses upåregnelig at den kunne bli funnet av barn og at skade kunne oppstå.
Jeg legger vekt på at Æ ligger i et boligområde. Det var skutt opp raketter derfra nyttårsaften, og rester etter dette ble liggende på plenen. Eiendommen grenser på to sider til jordbruksområder, som egner seg godt for oppskyting av raketter. Flere av boligeiendommene grenser mot samme område, herunder den eiendom der skadelidte bodde. Selv om Æ ligger i utkanten av boligområdet, måtte ankemotparten etter min mening regne med at barn kunne lete også der, og at privat eiendom med lavt steingjerde ikke ville bli oppfattet som noen hindring mot å gå inn og ta fyrverkerirester. At fristelsen til å undersøke posen og eventuelt prøve et knallskudd kunne bli for stor til å motstå, måtte etter min mening også fremstå som påregnelig.
Ut fra opplysningene i saken, legger jeg til grunn at knallskuddene hadde en ikke ubetydelig skadeevne. De er fylt med 3-4 gram aluminiumsprengstoff. Sikkerhetsavstanden etter bruksanvisningen slik den lød da skaden skjedde, var 5 meter. Den er nå øket til 20 meter. Når det gjelder faremomentet, vil jeg for øvrig peke på at knallskuddene er svært lette å antenne. De har en veke påført rød tennsats, og lokket har en ripeflate som kan brukes for å tenne knallskuddet. Fyrstikker er således unødvendig. I relasjon til barns bruk av knallskudd, legger jeg ikke særlig vekt på at knallskuddene er utstyrt med bruksanvisning. En kan ikke forvente at barn i den lavere aldersgruppe fullt ut vil forstå denne, kanskje vil de heller ikke lese den. Det er den uforsvarlige opptreden barn ofte utviser, som gjør at det å etterlate knallskuddene i hagen, etter min mening må betraktes som uaktsomt. Skaden oppsto nettopp på den måten en måtte frykte.
Ut fra dette mener jeg det er grunnlag for å pålegge B erstatningsansvar i forbindelse med den skade som A ble utsatt for. Hensett til skadelidtes alder og hans handlemåte, som også jeg finner klart uaktsom, mener jeg imidlertid at erstatningen må bli å nedsette i medhold av straffeloven ikrafttredelseslov §25 annet ledd, slik den lød før lovendringen av 21. juni 1985 nr. 81. Erstatningen bør etter min mening nedsettes med 50 %. Da jeg vet jeg er i mindretall, går jeg ikke nærmere inn på erstatningsutmålingen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 55.676,- - femtifemtusensekshundreogsyttiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.