HR-1991-1321-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991 |
| Publisert: | HR-1991-01321s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1321 S/1991 |
| Parter: | |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, Straffeprosessloven (1981) §171, §258, §174, §184, §385, §388 |
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Tiltale mot A og hans medsiktede ble tatt ut av statsadvokatene i Agder 26. juni 1991.
Siden politiet opprettholdt kjæremålet over nektet varetektsfengsling, avsa Agder lagmannsrett 26. juni 1991 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1958, kan holdes varetektsfengslet til torsdag 27. juni 1991 kl 15.00."
Kristiansand forhørsrett avsa deretter kjennelse 27. juni 1991 med slik slutning:
"Siktede A født xx.xx.1958 kan med hjemmel i straffeprosessloven §184, 185, jfr. §171 første ledd nr. 2, §174 første ledd samt 240 holdes i fengslig forvaring inntil videre, men ikke utover torsdag 25. juli 1991 kl. 15.00 med mindre politiet finner å kunne løslate ham tidligere."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett som 2. juli 1991 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil. Han har gjort gjeldende at det ut fra lagmannsrettens premisser ikke er mulig å se om lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 og 3 riktig. Lagmannsretten har begrunnet faren for bevisforspillelse med at det ikke er samsvar mellom de tre tiltaltes forklaringer. Men saken er ferdig etterforsket, og tiltale er tatt ut. De to medtiltalte sitter varetektsfengslet. Ingen av dem har brev- og besøksforbud lenger. I forhold til dette skulle det være likegyldig om A var på frifot eller ikke. Også når det gjelder spørsmålet om hvor ransutbyttet har tatt veien, er de tres forklaringer ganske sammenfallende. Ut fra lagmannsrettens premisser er det ikke godt å se hva lagmannsretten har tenkt at A skulle forspille av bevis. Faren for forspillelse av bevis skulle vært mere konkretisert og utdypet i lagmannsrettens premisser.
Hva gjentagelsesfaren angår, er det ikke lett å forstå lagmannsrettens resonnement. Det leder ikke frem til en naturlig konklusjon, og det er ikke mulig å lese seg til hvordan lagmannsretten konkret har resonnert. Resonnementene harmonerer ikke med det rettslige utgangspunkt om at det skal være sterk sannsynlighetsovervekt for nye, grove vinningsforbrytelser. Og spesielt fordi fortsatt varetektsfengsling er et så alvorlig inngrep, burde man kreve en nøyere begrunnelse for at fengslingen ikke vil være uforholdsmessig.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 2. juli 1991 oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt noen uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling, nærmere bestemt om retten har gitt tilstrekkelig begrunnelse for fortsatt varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 og 3, jf. loven §388 nr. 2 og §385 tredje ledd.
Utvalget kan ikke se at den begrunnelse lagmannsretten har gitt, reiser tvil om at retten har foretatt en vurdering i samsvar med loven bestemmelser. Kjæremålet blir derfor å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.