HR-1991-1326-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-07-12 |
| Publisert: | HR-1991-01326s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1326/1991, jnr. 651/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §111, Domstolloven (1915) §205, §388 |
Under behandling av straffesak 805/90 påla Oslo byrett advokat A å møte som vitne. Da vitnet gav uttrykk for å ikke ville møte og heller ikke kom til rettsmøtet til pålagt tid 8. mai 1991, avsa Oslo byrett samme dag kjennelse med slik slutning:
"H.r.advokat A dømmes til rettergangsstraff av bot stor kr. 5000,- -femtusen-, subsidiært 5-fem-dagers fengsel."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 13. juni 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes"
Når det gjelder saksforholdet vises til lagmannsrettens kjennelse.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A hevder at betingelsene for ekstraordinær innkalling etter straffeprosessloven §111 ikke var tilstede, og at han ikke kan ilegges rettergangsbot når han ikke var lovlig stevnet. Han fremholder at Oslo byrett kunne ha pålagt ham å møte en annen dag, da det var tid til det på grunn av straffesakens varighet. Han hevder videre at lagmannsretten har anvendt for streng norm når den har kommet til at han ikke hadde lovlig forfall. Han hevder å ha hatt viktige oppgaver i et styremøte i B. Samme dag som han var pålagt å møte i retten skulle han være konsernsjefens juridiske rådgiver i det nevnte styremøte.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolkingen av en lovforskrift, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3. Det presiseres at det som kan prøves i medhold av nr. 3 er lagmannsrettens lovtolking i snevrere forstand, ikke den konkrete rettsanvendelse.
Det gjøres gjeldende i kjæremålet dels at advokat A ikke var lovlig innkalt, dels at han hadde lovlig forfall. Anførslene gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse i tilknytning til bestemmelsene i straffeprosessloven §111 og domstolsloven §205. Disse anførsler kan ikke prøves i et videre kjæremål. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens premisser viser at det er bygget på en uriktig tolking av de nevnte bestemmelser.
I kjæremålserklæringen er det også reist spørsmål om lagmannsretten har oversett advokat Cs prosesskrift av 7. juni 1991, med bemerkninger til byrettens oversendelsesbrev av 22. mai 1991 til lagmannsretten, referert i lagmannsrettens kjennelse. Til dette bemerkes at det nevnte prosesskrift lå ved lagmannsrettens dokumenter i saken, slik de er blitt oversendt fra lagmannsretten til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsrettens kjennelse er som nevnt avsagt 13. juni 1991, og det heter i kjennelsen at byrettens oversendelsesbrev "har vært forelagt advokat C til uttalelse". Utvalget finner ikke at det er grunn til å tvile på at prosesskriftet av 7. juni 1991 har vært kjent for lagmannsrettens dommere da kjennelsen ble avsagt, slik at det her ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.