HR-1991-138-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1991-03-15
Publisert:	HR-1991-00138k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 138 K/1991, jnr 66/1991
Parter:	Eldbjørg T Borlaug mot Ila Borettslag (advokat Wiggo Tanding).
Forfatter:	Christiansen, Skåre, Lund
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, §373, §181

Kjennelse :

I sak anlagt av Eldbjørg T Borlaug mot Ila borettslag om gyldigheten av generalforsamlingsvedtak om å skifte ut vinduer i borettslaget, avsa Oslo byrett 25. september 1989 dom med slik domsslutning:

"1. Ila borettslag v/styrets formann frifinnes.

2. Eldbjørg T. Borlaug dømmes til å betale saksomkostninger med kr 4.600,- kronerfiretusensekshundre- innen 14 - fjorten - dager regnet fra forkynnelse av denne dom."

Eldbjørg T Borlaug påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 8. november 1990 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Eldbjørg T. Borlaug dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Ila borettslag 8.000 - åttetusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten."

Eldbjørg T Borlaug påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet anken fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1, og ankemotparten ble tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæreutvalg. Ankeerklæringen, som er fremsatt innen utløpet av kjæremålsfristen, inneholder også et angrep på lagmannsrettens og byrettens fastsettelse av saksomkostninger. På dette punktet oppfatter utvalget ankeerklæringen som et selvstendig kjæremål. Dette er begrunnet slik i vedlegg til ankeerklæringen:

I dommen gjengitt i RG-1975-505 ble de andelseierne som hadde anlagt saken, ikke idømt saksomkostninger hverken for byretten eller lagmannsretten til tross for at de tapte saken i begge instanser. Som begrunnelse for dette skriver lagmannsretten: "Imidlertid har saken heller ikke for lagmannsretten vært utvilsom. Dertil kommer at saken har betydning som prinsippavgjørelse samt at styret ved sin lite heldige opptreden delvis må ta ansvaret for at det er kommet til sak."

I vår sak har styret oppført seg enda mer uheldig. Det har ikke engang undersøkt viduene eller gitt noen begrunnelse for utskiftingen. At det har opptrådt uheldig, fremgår også av lagmannsrettens domspremisser:

"Det hadde imidlertid vært ønskelig at styret hadde lagt frem informasjon om vinduenes tilstand og grunnen til at de ble utskiftet. Styrets forberedelse av saken kan etter dette kritiseres."

Dette er en viktigere prinsippsak enn den som er gjengitt i RG-1975-505, fordi styrets kritikkverdige saksforberedelse er den som brukes av samtlige styrer i alle OBOS borettslag i alle renovasjonssaker.

Dessuten er det også en viktig prinsippsak fordi lagmannsretten i denne dommen omgjør prinsippene i avgjørelsen gjengitt i RG-1975-505.

Alt tyder også på at saken ikke har vært utvilsom for lagmannsretten. Hovedforhandlingen varte knapt en dag, mens det gikk nøyaktig hele 3 uker før dommen falt.

Av disse grunnene burde også jeg fritas for saksomkostninger for lagmannsretten og byretten. Jeg ber Høyesterett oppheve de ilagte saksomkostningene."

I prosesskrift av 4. februar 1991 har hun utdypet sine anførsler ytterligere. Ila borettslag har ikke kommentert Eldbjørg T Borlaugs anførsler om saksomkostningsspørsmålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Etter tvistemålsloven §181 annet ledd prøver utvalget om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Dessuten kan utvalget prøve om det er begått saksbehandlingsfeil.

Lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Utvalget oppfatter den kjærende part slik at hun mener særlige omstendigheter tilsa at lagmannsretten måtte gjøre unntak fra bestemmelsen. Hun hevder at avgjørelsen ikke har vært utvilsom, og at det gjelder et prinsippielt spørsmål. Når hovedreglen i §180 første ledd er lagt til grunn, prøver imidlertid utvalget ikke om parten p.g.a. særlige omstendigheter burde ha blitt fritatt for å erstatte motparten dennes saksomkostninger.

Kjæremålet må avvises.

Kjæremålsmotparten har ikke nedlagt selvstendig påstand om tilkjennelse av saksomkostninger i kjæremålssaken.

Slutning :

Kjæremålet avvises.