HR-1991-144-A - Rt-1991-1281
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-12 |
| Publisert: | HR-1991-00144-A - Rt-1991-1281 (463-91) |
| Stikkord: | Tingsrett, Naboforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00144 A, L.nr. 144/1991, nr. 291/1990 |
| Parter: | 1. B 2. C 3. D 4. E (advokat K. Holst Sæther) mot A (advokat Arne Pedersen jr). |
| Forfatter: | Backer, Sinding-Larsen, Halvorsen, Gussgard, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Plan- og bygningsloven (1985) §2, §6 |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om A i forhold til fire naboer er berettiget til å drive en 55 kW vindmølle på sin eiendom, eventuelt med hvilke begrensninger, jfr. granneloven av 16. juni 1961 nr. 15 §2 og §10.
A er en meget gammel institusjon, som i 1960-årene ble omdannet til stiftelse, samtidig som det ble bygget nye bygninger på skolens eiendom. Da søkningen til skolen i perioder var noe dårlig, ble det i 1986 drøftet hvordan man kunne hjelpe på dette. Man samlet seg om den tanke å sette opp en moderne vindmølle på eiendommen. Dette ble sett i sammenheng med at man ville ta opp miljøfag ved skolen og gjøre denne til et sentrum for debatt om alternativ energi og miljøvern. I mars 1987 ble det foretatt en studietur til Danmark, der det også deltok representanter for naboene. Under turen ble det undertegnet kontrakt med en dansk vindmølleprodusent om kjøp og oppsetting av den vindmøllen som i dag står på eiendommen. I kontrakten var det tatt forbehold om at man måtte oppnå myndighetenes tillatelse. Slik tillatelse ble gitt av X bygningsråd 5. mai 1987. Tillatelsen var midlertidig, frem til 1. april 1992, og det ble tatt flere forbehold. Det forelå før vedtaket protest fra tre naboer, og bygningsrådet bestemte at vedtaket ikke skulle settes i verk før klagefristen var ute og eventuelle klager avgjort. Vedtaket ble påklaget til fylkesmannen i Rogaland, som 23. desember 1987 bestemte at klagene ikke tas til følge. Vindmøllen ble etter dette satt opp i april 1988 og tatt i bruk fra mai samme år.
Fire naboer reiste søksmål mot folkehøyskolen ved Jæren herredsrett med påstand om at skolen skulle pålegges ikke å igangsette eller utøve drift av vindmøllen. Det ble anført at driften av møllen påførte naboene skade/ulempe som bestod i støy, ubehagelige visuelle effekter og sikkerhetsrisiko, og at dette var i strid med granneloven §2. Jæren herredsrett, satt med meddommere fra de alminnelige utvalg trukket utenfor embetskretsen, avsa 8. februar 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A v/styrets formann forbys å igangsette eller utøve drift av sin Vestas 55kW vindmølle med unntak av tidsrommet kl. 0800-1600 på ordinære skoledager.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen var avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at driften av møllen helt måtte stanses. Bestemmelsen om begrensninger i driften ble truffet i medhold av granneloven §10.
Både de fire naboer og A påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med fire meddommere fra de alminnelige utvalg, avsa 10. september 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A har rett til å ha sin Vestas vindmølle på 55 kw i full drift i tidsrommet 1. september til 30. april hvert år.
2. I tidsrommet 1. mai til 31. august kan vindmøllen bare være i drift på virkedager fra kl. 0900 til kl. 1600. Lørdager regnes ikke som virkedager.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.
Før søksmål ble reist, hadde Jæren namsrett 9. november 1988 avsagt kjennelse om midlertidig forføyning som gikk ut på at folkehøyskolen skulle stanse driften av vindmøllen inntil saken var avgjort, med unntak av tre timers drift pr dag mandag til fredag. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 10. februar 1989 ble namsrettens kjennelse stadfestet, men slik at unntaket skulle utgå. For Høyesterett er det opplyst at drift av vindmøllen etter herredsrettens dom ble startet i april 1990 etter retningslinjene i dommen og fortsatt frem til sommerferien samme år. I forbindelse med lagmannsrettens dom av 10. september 1990 avsa retten samme dag kjennelse hvoretter den tidligere kjennelse ble opphevet, og A inntil rettskraftig dom foreligger skulle ha rett til drift av vindmøllen etter retningslinjer som svarer til dem som følger av lagmannsrettens dom.
De fire naboer, B, C, D og E, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Tre av de ankende parter samt styreformann og rektor ved folkehøyskolen er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det er også avhørt fem vitner ved bevisopptak. Av disse er fire nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. For en stor del dreier det seg om faglige undersøkelser og vurderinger av de visuelle virkninger av vindmøllen for naboene, og vurderinger av spørsmålet om driften av vindmøllen vil redusere verdien av naboeiendommene. På disse områder er saken bedre opplyst for Høyesterett enn for lagmannsretten. Ellers står saken stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.
De ankende parter, B, C, D og E, har i det vesentlige anført:
Støyen ved driften av vindmøllen er opptil 56 decibel (A) - dBA - ved Cs eiendom og er over 50 dBA ved alle de andre eiendommene. Det er særlig utendørs og ved sydøstlig vind at støyen er plagsom. Men også ellers er støyen både plagsom og helseskadelig. Det gjelder alle de ankende parter. Man bør kunne ha dører og vinduer åpne i den varme årstid, og kunne sove med åpent vindu hele året uten å bli så sterkt forstyrret.
Sikkerhetsmessig innebærer vindmøllen en risiko, særlig på grunn av faren for at en av vingene skal løsne og på grunn av faren for iskasting når vindmøllen starter opp om vinteren.
De visuelle ulemper ved driften av vindmøllen består dels i en speilrefleksvirkning og dels i roterende skygger på naboeiendommene når solen står lavt tidlig på våren og sent om høsten. Det er særlig E som har vært plaget av dette på sitt kjøkken.
Det hevdes at ulempene hver for seg, og iallfall samlet, overskrider tålegrensen etter granneloven §2. Lagmannsretten har tatt feil ved at den bare har lagt vekt på støyen og sine egne observasjoner av denne.
De ankende parter mener at man ved den skjønnsmessige vurdering etter granneloven §2 bør legge vekt på tre regelsett. Det første er forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6 §6 og de veiledende retningslinjer for begrensning av støy fra industri m v som er fastsatt av Statens forurensningstilsyn. Etter disse skal industristøyen i boligområder på dagtid ikke overskride 50 dBA, om kvelden og i helgene 45 dBA og nattestid 40 dBA. Det annet regelsett er plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §6 sammenholdt med byggeforskrift 1987 punkt 52:33, hvoretter det utendørs lydutslipp fra en bygnings tekniske installasjoner ikke skal overskride 40 dBA. Det tredje regelsett er det danske Miljøministeriets bekjentgjørelse av 14 mai 1991 om støy fra vindmøller §2, hvor man opererer med støygrenser på 45 og 40 dBA i forhold til oppholdsarealer på naboeiendom.
Ved vurderingen bør man også trekke inn de fagkyndige standpunkter som er tatt av teknisk sjef i X, kommunelegen i X og fylkeslegen i Rogaland ved behandlingen av ulike sider av møllesaken, og da først og fremst støyulempene for naboene. Vindmøllen ville etter de regler som praktiseres i Danmark, ikke kunne oppføres så nær bebyggelsen. Støynivået ligger 10-15 dBA over de anbefalte maksimumsnivåer, og dette vil si mer enn en fordobling av støyen.
Når det gjelder skygge- og lyseffektene, tar lagmannsretten feil i at det bare er E som er berørt. Det er fremlagt et omfattende materiale om dette for Høyesterett, som viser at de forskjellige eiendommer vil bli berørt 1-3 timer pr dag vår og høst når det er sol.
Generelt må man legge stor vekt på at det her dreier seg om ulemper for boliger under landlige forhold. De ankende parter mener at lagmannsretten ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på den nye bestemmelsen i granneloven §2 annet ledd. Støydempning er forsøkt så langt som det lar seg gjøre, og det står ikke noe annet tilbake enn å flytte møllen. Dette hevdes ikke å bli så dyrt som folkehøyskolen vil ha det til. Skolen må ta følgen av at den ikke begjærte naboskjønn på forhånd.
Rent økonomisk betyr driften av vindmøllen på det nåværende sted for de ankende parter at deres eiendommer ifølge fremlagte takster til sammen går ned i verdi med 1.525.000,- kroner, hvortil kommer tapet på den del av Es eiendom som er regulert til bebyggelse.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. A v/styrets formann dømmes til å stanse driften av sin Vestas 55 kw vindmølle hvor den idag er plassert.
2. A v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger til B m.fl. for herredsrett, lagmannsrett og Norges Høyesterett."
Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:
Folkehøyskolen aksepterer lagmannsrettens dom, selv om den legger større restriksjoner på driften av vindmøllen enn man ville ha foretrukket. Men man bestrider at det er grunn for å bestemme at den skal flyttes eller å legge ytterligere restriksjoner på driften av den.
For skolen er det av stor betydning at vindmøllen blir stående på skolens eget område, og at den er i drift iallfall en del av tiden. Dette henger sammen med skolens miljøvennlige profilering. Denne har betydning ikke bare for å få nok elever - og derved overleve økonomisk - men også for å forfølge en linje som man har tro på. Etter at møllen ble satt opp, har man ikke hatt noen vanskeligheter med søkningen til skolen. Møllen vil ikke gjøre samme nytten hvis den må stå stille eller hvis den flyttes til det tilbudte, alternative sted ca 800 meter borte. En flytting vil dertil bli svært dyr, og vindmøllens inntjeningsevne på det nye sted vil ikke bli like stor, da man vil måtte selge den produserte elektriske energi til elektrisitetsverket istedenfor å bruke den selv.
Både herredsretten og lagmannsretten var på befaring på stedet. Lagmannsretten fant det bevist at mølledriften ikke volder støy innendørs, selv om vinduene står åpne. Søvnplager blir det derfor ikke om nettene på grunn av møllen. Skolen kan ikke se at Høyesterett kan ha grunnlag for å fravike dette. De støynivåer som man opererer med godtas, men de bygger på teoretiske beregninger, der man ser bort fra annen bakgrunnsstøy. Det er visse usikkerhetsmarginer ved beregningene, og de kan like godt slå ut den ene veien som den andre. Beregningene bygger på at det blåser med ca 8 m/sek, når man hører mest til møllen. De er derfor maksimumsberegninger. De, til dels veiledende, offentlige regelsett som de ankende parter har vist til, og som ikke er direkte anvendbare her, må vurderes under hensyntagen til at myndighetene ønsker å arbeide for en bedre standard i samfunnet når det gjelder støy. De kan bare være ett av flere momenter ved vurderingen etter granneloven §2, jfr. Rt-1983-152, uttalelsen på side 159.
De anførte faremomenter ved mølledriften må regnes for helt bagatellmessige.
Lagmannsretten kom på grunnlag av befaring til at bare E var sjenert av reflekser fra vingene på møllen, og at det klart lå innenfor tålegrensen. De andre visuelle forstyrrelser inntrer bare i hagene til naboene på en tid av året da de ikke oppholder seg utendørs.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Pkt. 1 og 2 i lagmannsrettens dom stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er - om enn under tvil - kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å dømme A til å stanse driften av vindmøllen der den står i dag. Men jeg finner det nødvendig å legge sterkere restriksjoner på driften av møllen enn lagmannsretten, jfr granneloven §10. Restriksjonene antas å være omtrent like tyngende som dem som følger av herredsrettens dom, men de er noe annerledes utformet.
Vindmøllen med sine to generatorer står på en 22,5 meter høy sokkel. Det er oppgitt at hver av de tre møllevinger er 8 meter lange. Den står på folkehøyskolens eiendom, 10 meter fra nærmeste eiendomsgrense. Avstanden til det nærmeste av de seks hus på de ankende parters eiendommer er opplyst å være 54 meter. Dette tilhører C. Det ligger på en utskilt tomt. De andre eiendommene er gårdsbruk. På Bs og Ds eiendommer er det to hus. I det ene bor eieren og hans familie, og i det andre eierens foreldre. Området ligger like ved X kirke og et par hundre meter fra X sentrum og riksvei 44.
Det er i saken skaffet til veie et betydelig materiale om regler og praksis i Danmark når det gjelder plassering og drift av vindmøller. Som tidligere nevnt, er folkehøyskolens vindmølle innkjøpt i Danmark, hos en av Danmarks største produsenter av vindmøller. Det er opplyst at det i Danmark er over 2000 moderne vindmøller i drift. De fleste av disse er imidlertid langt større enn folkehøyskolens mølle, og de danske offentlige regler gjelder bare for vindmøller på minst 150 kW. Også for mindre møller finnes det imidlertid anbefalinger når det gjelder plasseringen, og man trenger byggetillatelse. Ifølge Kurt Delvig, som er sivilingeniør i Miljøstyrelsen i Danmark og som var et sentralt vitne for herredsretten, vil en vindmølle på 55 kW i Danmark normalt ikke oppføres nærmere nabo enn 100-150 meter. Naboen sikres da mot støy og får tilstrekkelig sikkerhet. Det anbefales en sikkerhetsavstand på 90 meter med tillegg av 2,7 ganger diameteren på møllevingene, hvilket her ville svare til ca 130 meter.
Etter granneloven §2 må ingen sette i verk noe som "urimeleg eller uturvande" er til skade eller ulempe på naboeiendommen. Ved avgjørelsen av om noe er urimelig, skal det legges vekt på "om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege brukseller driftsmåtar på slike stader". Det er utvilsomt at drift av vindmøllen der den nå står medfører ulemper for naboene. Det avgjørende er om ulempene er verre enn det som følger av vanlige bruks- eller driftsmåter på stedet. Ved kontinuerlig drift av møllen hele året, finner jeg klart at dette er tilfelle. Det ville vært tilfelle på nesten et hvilket som helst sted der møllen var plassert så nær beboelseshus, og må i særlig grad gjelde under de landlige forhold som det her dreier seg om. Både herredsretten og lagmannsretten har funnet at ubegrenset bruk av vindmøllen vil være i strid med granneloven §2, og jeg forstår folkehøyskolen slik at den ved å godta lagmannsrettens dom også har akseptert dette.
Spørsmålet er så om retting etter granneloven §10 må skje ved at folkehøyskolen dømmes til helt å stanse driften av vindmøllen, eller om en begrenset drift av møllen kan skje uten at tålegrensen overskrides. Det vil da være tilstrekkelig å fastsette begrensninger i driften. Dette må i noen grad bero på en avveining av partenes interesser, jfr at driften av møllen ikke skal være "urimeleg eller uturvande" til ulempe for naboene. Ved denne avveining finner jeg imidlertid ikke å kunne legge så stor vekt på den svært spesielle interesse som folkehøyskolen har i driften av møllen på et sted hvor den ut fra generelle overveielser av hensynet til naboene ikke burde ha vært plassert.
Den største ulempen er støyen. Tidligere er under de ankende parters anførsler nevnt de beregnede dBA-verdier for deres eiendommer. Både herredsretten og lagmannsretten foretok befaring på stedet. De har beskrevet sine observasjoner noe forskjellig.
Under herredsrettens befaring var det ca 5,4 m/sek vind. Herredsretten skriver i dommen:
"I hagen og på gårdsplassen til C var støyen tydelig og må kunne betegnes som irriterende og plagsom ved uteopphold. På soverommet var møllestøyen knapt hørbar selv med åpent vindu, og retten kan ikke se at denne støy i særlig grad kan forstyrre nattesøvnen. I stuen med lukket dør var det svært vanskelig å registrere støyen, men når døren ble åpnet var støynivået slik at det kan karakteriseres som irriterende. Støyen hos B var betraktelig mindre, og hos E og D var den knapt hørbar. Ved generatorskifte ga møllen ifra seg en metallisk skrapelyd av noen sekunders varighet. Denne lyden syntes ikke spesielt høy, men skilte seg markert ut i det totale lydbilde, og tiltrakk seg derfor oppmerksomhet."
Under lagmannsrettens befaring var vinden gjennomsnittlig vel 6 m/sek. Lagmannsretten uttaler i dommen:
"Tilbake står støyulempene. Lagmannsretten finner det bevist at mølledriften ikke volder støy innendørs, selv om vinduene står åpne. Søvnplager blir det derfor ikke om nettene på grunn av møllen.
E blir ikke plaget av støyen."
Deretter nevnes de beregnede dBA-verdier i hagene til C og B, og det konkluderes med at støyen er over tålegrensen når noen oppholder seg i hagene.
Støyen fra vindmøllen merkes sterkest ved vindhastigheter omkring 8 m/sek. Ved noe lavere hastigheter enn dette kommer en tilleggslyd når vindmøllen skifter over fra den lille til den store generatoren og motsatt.
Støyen fra vindmøllen er åpenbart mest sjenerende i hagene til de ankende parter, og dette berører dem den delen av året de bruker hagene. I den del av landet som det her dreier seg om, regner jeg med at hagene kan være i bruk også tidlig på våren og en stund utover høsten. Som utgangspunkt bør vindmøllen derfor ikke kunne brukes i tiden 1 april til 30 september. Det kan imidlertid være behov for en kortvarig demonstrasjonsdrift av vindmøllen ved enkelte anledninger også i sommerhalvåret, f eks i forbindelse med kurs eller seminarer om sommeren. For slike tilfelle finner jeg at møllen bør kunne være i drift til sammen 20 timer, men da ikke mer enn 3 timer av gangen, og alltid på dagtid.
I vinterhalvåret antar jeg at de ankende parter ikke vil sjeneres innendørs med lukkede vinduer og dører. Det kan imidlertid være et spørsmål om de sjeneres dersom de sover med åpent vindu, noe som de ankende parter har understreket er tilfelle. Jeg finner det sannsynlig at det iallfall tidvis vil være sjenerende støy på soveværelsene. Det er naturlig å ta utgangspunkt i retningslinjene for begrensning av støy fra industri m v som er fastsatt av Statens forurensningstilsyn, og som er påberopt av de ankende parter. Ifølge disse skal industristøyen i boligområder om natten i tiden kl 22 til 06 ikke overstige 40 dBA. Den støy som vindmøllen kan lage når den er i gang, ligger klart over dette. Det kan ikke ansees rimelig eller ventelig at naboer på dette sted utsettes for støy som ligger over det som følger av retningslinjene for industristøy. Jeg finner at driften må stanses om natten mellom de nevnte klokkeslett.
Jeg går etter dette over til å se på spørsmålet om de andre ulemper ved driften av vindmøllen gjør det nødvendig med ytterligere restriksjoner.
De ankende parter har påberopt seg at vindmøllen kan innebære en fare på grunn av muligheter for iskasting, for at en møllevinge løsner og for at møllen løper løpsk i forbindelse med brann i generatoren. Etter det som er opplyst om ulykkesfrekvensen ved drift av vindmøller i Danmark, må jeg imidlertid gå ut fra at faren er så liten at den ikke kan spille noen rolle i forhold til granneloven §2.
Tilbake står ulempene ved de visuelle effekter, særlig de roterende skygger av møllevingene når møllen er i drift. Disse ulemper rammer i noen grad alle de ankende parter. Det er for Høyesterett fremlagt et omfattende materiale om de visuelle effekter. Generelt kan det sies at disse ulemper bare vil opptre i februar/mars og oktober når solen står forholdsvis lavt på himmelen, og da bare for en kortere tid hver dag når det er solskinn. Til sammen dreier det seg for hver eiendom om et nokså begrenset antall timer på årsbasis. Det er da regnet med den tid de visuelle effekter vil ramme husene. De vil ramme hagene noe mer, men stort sett på en tid av året da hagene ikke er i bruk. - Jeg mener at disse ulemper ikke gjør det nødvendig med restriksjoner ut over dem som tidligere er nevnt.
Fra de ankende parter er det anført at deres eiendommer er gått ned i verdi på grunn av vindmøllen. De beregninger av dette som er fremlagt, virker imidlertid meget usikre. Med de restriksjoner som legges på driften av møllen, er det vanskelig å se at det skulle være grunnlag for noen verdireduksjon av betydning.
Som tidligere nevnt, finner jeg at de begrensninger som nå pålegges driften av vindmøllen er omtrent like tyngende som dem som ble pålagt ved herredsrettens dom, selv om de er noe annerledes utformet. Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at saksomkostninger ikke bør pålegges for disse domstoler. Saken er for Høyesterett dels vunnet og dels tapt. Jeg finner det imidlertid riktigst at A pålegges å betale fulle saksomkostninger etter regelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd. Omkostningenes beløp settes overensstemmende med den innleverte omkostningsoppgave til kr. 150.700,- hvorav utgifter utgjør kr. 78.700,-.
Jeg stemmer for denne dom:
1. A skal ha rett til drift av sin Vestas 55 kW vindmølle med følgende begrensninger:
a. Vindmøllen skal være stanset om natten fra kl. 22 til 06.
b. I tiden 1. april til 30. september skal vindmøllen bare kunne være i drift til sammen 20 - tjue - timer, og ikke mer enn 3 - tre - timer av gangen.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B, C, D og E i fellesskap 150.700,- - etthundreogfemtitusensjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.