HR-1991-1460-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-08-20 |
| Publisert: | HR-1991-01460s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1460S/1991, jnr. 680/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §185, §257, §258, §49, §388, Straffeprosessloven (1981) |
A er ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating 21. juni 1991 tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jfr. femte ledd for kjøp av ca 100 g amfetamin og for innførsel av ca 100 g amfetamin fra Sverige til Norge, straffeloven §162 første og annet ledd, jfr. §49 for å ha overlatt 60-70 g amfetamin til B for at han skulle selge stoffet, straffeloven §162 første ledd for å ha overdradd ca 10 g amfetamin til B og for overtredelse av straffeloven §258 jfr. §257 for å ha tatt en Ford Sierra, fjernet motor og gearkasse fra den, og deretter gravd restene ned på sitt småbruk i X.
A ble varetektsfengslet med brev- og besøkskontroll 26. april 1991. Fengslingen har senere vært forlenget, sist ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse 24. juli 1991 der fengslingsfristen ble satt til 21. august 1991.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som i kjennelse 26. juli 1991 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av straffeprosessloven §388 nr. 3. Han hevder at lagmannsretten har oversett bestemmelsen i straffeprosessloven §185 annet ledd. Tross den klare uttalelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse 12. juli 1991, har politiet igjen begjært varetektsfengsling med brev- og besøkskontroll frem til hovedforhandling som er berammet til 21. oktober 1991. Begjæringen er begrunnet med at det foreligger bevisforspillelsesfare så lenge vitnene C og D ikke er avhørt. Begrunnelsen hevdes å være en skinnbegrunnelse. Politiet burde i løpet av tre måneder kunne ha avhørt vitnene som har kjent bopel i Y. Den foretatte fremgangsmåte strider mot straffeprosessloven intensjoner.
A har nedlagt slik påstand:
"A løslates."
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Siktede har anført at det foreligger brudd på regelen i straffeprosessloven §185 annet ledd idet påtalemyndigheten ikke har oppgitt når saken ventes ferdig etterforsket. Til dette bemerker utvalget at etter den begrunnelse som er gitt for fengslingen, er det vanskelig å se hvorledes kravet kunne vært oppfylt i dette tilfellet. Fengslingsgrunnen er "kvalifisert fare for bevisforspillelse" og det er i den forbindelse av forhørsretten, som lagmannsretten har sluttet seg til, vist til "at to navngitte personer i saken er etterlyst, men ennå ikke pågrepet." Noe grunnlag for å anta at lagmannsretten har bygget på en feil forståelse av straffeprosessloven §185 annet ledd er det derfor ikke.
Utvalget kan forøvrig ikke se at straffeprosessloven §185 første ledd er tolket feil eller at det er begått saksbehandlingsfeil av lagmannsretten som utvalget kan prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.