HR-1991-147-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-21 |
| Publisert: | HR-1991-00147k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 147 K/1991, jnr 69/1991 |
| Parter: | Ester Holte mot Hilmar Olsen Finnmark fylkeskommune. |
| Forfatter: | Aasland, Langvand, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §170, Domstolloven (1915) §153, §404 |
Kjennelse :
Saken gjelder kjæremål over Hålogaland lagmannsretts beslutning av 24. desember 1990 om å anse kjæremål fra Ester Holte mot rettens kjennelse av 30. april 1990 som ikke innkommet.
Sakens bakgrunn er i hovedtrekk følgende:
Etter begjæring fra Finnmark fylkeskommune tok namsmannen i Hasvik 27. juli 1989 utlegg i Ester Holtes bil for et krav på samlet kr 36.505. Kravet gjaldt saksomkostninger som hun var pålagt ved rettskraftige avgjørelser.
Ester Holte påklaget utleggsforretningen. Ved Hammerfest namsretts kjennelse 9. januar 1990 ble klagen nektet tatt til følge. Etter kjæremål fra Ester Holte ble kjennelsen stadfestet ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse 30. april 1990. Denne kjennelsen ble forkynt for Ester Holte ved hovedstevnevitnet 12. september 1990, etter at postforkynnelse var forsøkt. Ved skriv datert 25. september 1990, poststemplet 29. september 1990 påkjærte hun lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I rekommandert brev 5. november 1990 fra lagmannsretten ble Ester Holte gjort oppmerksom på at kjæremålsfristen var oversittet. Hun ble orientert om adgangen til å søke oppreisning. Dersom hun mente kjæremålsfristen var overholdt, ble hun gitt frist til 15. oktober for innbetaling av manglende gebyr, kr 20. Det ble opplyst at oversittelse av fristen ville medføre at kjæremålet ble ansett som ikke innkommet. Ved Breivikbotn postkontors ekspedisjon 4. desember 1990 ble det rekommanderte brevet returnert som "ikke avhentet".
Ester Holte ble deretter tilskrevet i vanlig brev 10. desember 1990 og gitt frist til 17. desember med å forklare hvorfor det rekommanderte brev ikke var hentet. Hun ble gjort oppmerksom på at lagmannsretten etter fristens utløp ville ta standpunkt til sakens videre behandling. Verken svar på brevet eller det manglende gebyrbeløp innkom innen fristen.
Lagmannsretten traffødt xx.xx.1990 beslutning i henhold til tvistemålsloven §170 annet ledd om å anse kjæremålserklæringen som ikke innkommet. Ester Holte har i rett tid påkjært beslutningen.
Som grunn for at lagmannsrettens kjennelse 30. april 1990 ikke ble påkjært tidligere, opplyser Ester Holte at hun i hele mai til medio juni var opptatt med å avslutte skoleåret. Hun var deretter opptatt med å forberede neste skoleår. Da hun nærmest var ferdig med å skrive kjæremålet ble hun fullstendig slått ut av sykdom. Hun ringte derfor den 26. september til lagmannsretten og meddelte kjæremålet muntlig, og forklarte samtidig sykdomsituasjonen. Kjæremålet ble fullført og postlagt så snart hun kunne.
Hun bestrider at hun forsettelig har valgt å holde seg i uvitenhet om rettens brev av 5. oktober 1990. Hun har ingen forklaring på hvordan brevet kan ha unngått henne. Hun hevder at hun ikke har kjent til noe slikt rekommandert brev før hun mottok lagmannsrettens brev av 10. desember med svarfrist 17. desember. Hun hentet dette brevet 20. desember, etter at hun et par dager ikke hadde hatt tid til å hente posten. Den 21. desember reiste hun på juleferie. Hun kontaktet lagmannsretten 27. desember og fikk lagmannsrettens beslutning 28. desember. Det manglende gebyr er betalt, og hun ber om at kjæremålet blir betraktet som innkommet.
Det er ikke innhentet uttalelse fra kjæremålsmotpartene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å anse et kjæremål som ikke innkommet fordi fullt gebyr ikke var innbetalt innen den frist som var satt. Det dreier seg ikke om et videre kjæremål, og utvalget har full kompetanse jf tvistemålsloven §404.
Det er på det rene at det manglende gebyr ikke innkom innen den fristen lagmannsretten hadde satt, og det var da riktig å anse kjæremålet ikke innkommet, jf tvistemålsloven §170 annet ledd. Spørsmålet i saken er om det er grunnlag for å gi oppreisning overfor fristoversittelsen. Selv om det ikke uttrykkelig fremgår av kjæremålet over lagmannsrettens beslutning, forstår utvalget den kjærende part slik at hun har ment å begjære oppreisning.
Etter domstolloven §153 første ledd kan oppreisning bare gis dersom det ikke kan legges vedkommende til last at en frist er forsømt, eller når det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning, og forsømmelsen ikke er forsettlig.
Kjæremålsutvalget er kommet til at det må legges den kjærende part til last at lagmannsrettens frist ikke ble overholdt. Hun hadde innsendt et kjæremål etter utløpet av kjæremålsfristen, og hun måtte forvente at det ville komme en eller annen form for meddelelse fra rettsapparatet. Hun har oppgitt postboksadresse, og det er ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor det rekomanderte brevet ikke nådde henne, heller ikke på hvorfor hun ikke mottok brevet av 10. desember 1990 før 20. desember. At hun ikke henter posten, må hun selv ta risikoen for. Kjæremålsutvalget legger til grunn at begge brevene nådde henne kort tid etter at de var avsendt, og at det ikke var noe i veien for at hun kunne ha sendt det manglende gebyr innen den fastsatte frist. På bakgrunn av de mange problemer som er oppstått i forbindelse med å nå henne via postforsendelser, finner kjæremålsutvalget ikke grunnlag for å gi oppreisning etter første alternativ i domstolloven §153 første ledd. Utvalget kan heller ikke se at det ellers foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning. I denne forbindelse bemerkes at det i kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse av 30. april 1990 ikke er påvist feil som utvalget kan prøve. En realitetsbehandling av dette ville derfor ført til avvisning.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.