HR-1991-149-A - Rt-1991-1414

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-12-12
Publisert:	HR-1991-00149-A - Rt-1991-1414 (498-91)
Stikkord:	Arverett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1991-00149 A, Lnr 149/1991.
Parter:	Ankesak nr 128/1990: Tonje Strøm (advokat Arne Meltvedt) mot A (advokat Per Urdahl). Ankesak nr 253/1990: Fyresdal Vel (advokat Arne Meltvedt) mot A (advokat Per Urdahl).
Forfatter:	Dolva, Tjomsland, Røstad, Schei, Skåre
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Arveloven (1972) §63

Dommer Schei: Saken gjelder, noe unøyaktig, gyldigheten av fire testamentariske disposisjoner samt en erklæring om forkjøpsrett avgitt av en 87-88 år gammel dame.

Tordis Veum, som var født xx.xx.1897, eide Munkedamsveien 98, en leiegård sentralt i Oslo. Eiendommen ble kjøpt av hennes far i 1928. Han overførte den straks til Tordis og hennes to år eldre søster, Signy. Søstrene, som begge var ugifte og barnløse, bodde sammen i en leilighet i gården. Etter Signys død i 1977 ble Tordis, som arving etter Signy, eneeier av eiendommen.

I 1979 flyttet Tonje Strøm sammen med sine sønner Atle og Even Aas inn som leieboere i Munkedamsveien 98. I 1983 overtok Atle en annen leilighet i eiendommen, sammen med sin samboer, Camilla Stoltenberg. Tordis Veum hadde etter at Tonje Strøm og hennes sønner flyttet inn i gården, atskillig kontakt med dem.

Tordis Veum overveiet å selge Munkedamsveien 98. Det ble innhentet forskjellige takster på eiendommen. Flere interesserte kjøpere, herunder Tonje Strøm, bød på den.

Den 9 oktober 1984, dagen før Tordis Veum skulle legges inn på Røde Kors sykehus til behandling av et sår som ikke ville gro, opprettet hun testament. Testamentet ble ført i pennen av Anne Marie Brændvang, som er jurist og bekjent av Tonje Strøm. I henhold til testamentet ble Tonje Strøm gitt «førsteretten» til å kjøpe eiendommen. Kjøpesummen skulle settes til eiendommens verdi fastsatt ved takst av Veritas for fast eiendom. Kr 400.000,- av kjøpesummen skulle kunne avgjøres med en pantobligasjon som skulle forrentes med 10% p.a. Obligasjonen skulle være uoppsigelig i 10 år.

Samtidig med testamentet ble det utstedt en erklæring om at Tonje Strøm ved «enhver overdragelse» av Munkedamsveien 98 hadde forkjøpsrett til eiendommen. Erklæringen ble tinglyst.

Etter testamentet ble Fyresdal Vel satt inn som arving. Dette vellet var i sin tid opprettet etter initiativ av Tordis Veums far. Det ble innsatt to legatarer i testamentet. Den ene av disse var Atle Aas, som skulle arve en himmelseng.

Tordis Veum og hennes søster Signy hadde i mange år vært aktivt med i forskjellige lag og foreninger. Deres hjem var et slags «sentrum for bygdekultur». Det var stadig lags- og møtevirksomhet hjemme hos dem. En som iallfall til en viss grad deltok i dette, var A. Denne virksomheten i Munkedamsveien 98 falt bort etter Signys død i 1977.

Etter at Tordis Veum i januar 1985 var utskrevet fra Røde Kors, oppsøkte A henne. Det er omtvistet når de sist hadde hatt kontakt med hverandre. Det er videre omtvistet hvor hyppig og på hvilken måte de hadde kontakt den første perioden etter at A tok kontakt. På et tidspunkt i perioden mellom innleggelsen på Røde Kors sykehus og midten av april 1985 oppsto det hos Tordis Veum tanker om å tilbakekalle testamentet og erklæringen av 9 oktober 1984. A kontaktet advokat Per Urdahl om dette. Den 22 april 1985 skrev advokat Urdahl en erklæring om tilbakekall som ble undertegnet av Tordis Veum og bekreftet av ham og A som testamentsvitner.

Den 8 mai 1985 opprettet Tordis Veum et nytt testament. Det ble her innsatt en rekke legatarer. A skulle overta Munkedamsveien 98 foruten enkelte løsøregjenstander. Han skulle yte Fyresdal Vel kr 400.000,- og Tordis Veums niese Else Daldorff og Røde Kors henholdsvis kr 100.000,- og kr 25.000,- for dette. Det Tordis Veum ellers etterlot seg og som ikke var tildelt legatarene, skulle tilfalle hennes nevø, Rolf Daldorff.

Den 12 januar 1986 opprettet Tordis Veum nok et testament. Rolf Daldorff var avgått ved døden, og A fikk hans plass som arving. For øvrig ble det strøket tre legater i testamentet av 8 mai. A tok disse legatarenes plass.

Etter utferdigelsen av testamentet/erklæringen av 22 april 1985 om tilbakekall av disposisjonene av 9 oktober 1984, oppsto det tvist i forhold til Tonje Strøm om tilbakekallet hadde virkning for erklæringen om forkjøpsrett. Med Tordis Veum som saksøker, ble det, 30 april 1986, reist søksmål for Oslo byrett med krav om at erklæringen skulle ansees bortfalt, subsidiært at den skulle kjennes ugyldig. Etter Tordis Veums død, 1 august 1986, trådte A inn som part. Tonje Strøm reiste nå motsøksmål med krav om at hun var eier av Munkedamsveien 98 mot å yte vederlag i henhold til foreliggende takst på kr 3,1 millioner, subsidiært mot en pris fastsatt ved ny takst.

Etter overføringen av saken fra Oslo byrett til Asker og Bærum herredsrett, avsa herredsretten 20 januar 1987 dom i saken med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Erklæringen om forkjøpsrett for Tonje Strøm vedrørende Munkedamsveien 98, datert 9. oktober 1984 anses bortfalt.

I motsøksmålet:

A frifinnes.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Tonje Strøm anket herredsrettens dom til lagmannsretten.

Etter herredsrettens dom anla Fyresdal Vel sak mot A med krav om at Tordis Veums testamentariske disposisjoner av 22 april 1985 og testamentene av 8 mai 1985 og 12 januar 1986, skulle kjennes ugyldige. Også denne saken ble overført til Asker og Bærum herredsrett. Herredsretten avsa 14 april 1989 dom med slik domsslutning:

«1. Tordis Veums testament/erklæring av 22. april 1985, testament av 8. mai 1985 og testament av 12. januar 1986 kjennes ugyldige.

2. A betaler innen 2 - to - uker til Fyresdal Vel saksomkostninger med kr 88.235,- kroner åttiåttetusentohundreogfemogtredve -.»

A anket herredsrettens dom til lagmannsretten.

Lagmannsretten forente de to ankesakene og avsa 29 november 1989 dom og kjennelse.

I ankesaken mellom Tonje Strøm og A hadde dommen slik slutning:

«1. Herredsrettens dom av 20. januar 1987 stadfestes.

2. Tonje Strøm dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A saksomkostninger for lagmannsretten med 58.400,- - femtiåttetusenfirehundre - kroner.»

I ankesaken mellom A og Fyresdal Vel hadde kjennelsen slik slutning:

«1. Saken avvises.

2. Hver av partene betaler sine egne omkostninger for herredsretten.

3. Fyresdal Vel pålegges innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale A saksomkostninger for lagmannsretten med 66.200,- - sekstisekstusentohundre - kroner.»

Lagmannsretten la i ankesaken mellom Fyresdal Vel og A til grunn at så vel erklæringen som testamentet av 9 oktober 1984 ble gyldig tilbakekalt ved erklæringen av 22 april 1985. Lagmannsretten fant at Fyresdal Vel da ikke hadde rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av testamentene av 8 mai 1985 og 12 januar 1986.

Fyresdal Vel påkjærte avvisningskjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget la i kjennelse av 22 mars 1990 til grunn at Fyresdal Vel hadde rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av disposisjoner av betydning for boet. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling i lagmannsretten.

Etter hjemvisningen avsa lagmannsretten 1 juni 1990 dom i saken mellom Fyresdal Vel og A med slik domsslutning:

«1. A frifinnes når det gjelder testament/tilbakekallelse av 22. april 1985, testamentet av 8. mai 1985 og tilleggstestamentet av 12. januar 1986.

2. Hver av partene betaler sine egne omkostninger for herredsretten.

3. Fyresdal Vel pålegges innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale A saksomkostninger for lagmannsretten med 66.200,- - sekstisekstusentohundre - kroner.»

Lagmannsrettens dom av 29 november 1989 er av Tonje Strøm påanket til Høyesterett. Dommen av 1 juni 1990 er påanket av Fyresdal Vel. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. De to ankesakene har for Høyesterett vært forenet til felles behandling.

Det har for Høyesterett vært fremlagt et betydelig dokumentmateriale. De fleste av dokumentene forelå også for lagmannsretten. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak med avhør av i alt 22 vitner, og av partene A, Tonje Strøm og formannen i Fyresdal Vel. Av vitnene er fem nye for Høyesterett. Med den reservasjon at bevisførselen for lagmannsretten var umiddelbar, foreligger sakene i faktisk henseende for Høyesterett i det alt vesentlige slik de gjorde for lagmannsretten.

Herredsrettens og lagmannsrettens dommer inneholder utførlige redegjørelser for saksforholdet og partenes anførsler. Jeg vil nedenfor gi en oversikt over hovedpunktene i anførslene og viser for øvrig til referatet av anførslene i de avsagte dommene. Enkelte punkter i saksforholdet har jeg redegjort for innledningsvis. Det øvrige saksforhold vil jeg redegjøre for under mine egne bemerkninger nedenfor, så langt det er nødvendig for avgjørelsen. For øvrig viser jeg til de avsagte dommer.

De ankende parter, Tonje Strøm og Fyresdal Vel, har for Høyesterett i hovedtrekk anført:

Det oppsto et nært forhold mellom Tordis Veum og Tonje Strøm og hennes sønner. At Tordis Veum ville sikre henne rett til å overta eiendommen var naturlig og rimelig. Fyresdal Vel var en selvfølgelig arving for Tordis Veum. Testamentet og erklæringen av 9 oktober var i samsvar med Tordis Veums ønske. Det er ikke grunnlag for å underkjenne disposisjonene som ugyldige, og det er heller ikke grunnlag for å anse erklæringen om forkjøpsrett som bortfalt.

Tilbakekallet/erklæringen av 22 april 1985 og testamentene av 8 mai 1985 og 12 januar 1986 er alle ugyldige på grunn av utilbørlig påvirkning fra As side. En rekke forhold tilsier dette. Tordis Veums oppfatning om at hun var febril og ble narret til å underskrive testament og erklæringen av 9 oktober 1984, oppsto etter at A kom inn i bildet. A hadde ikke hatt kontakt med Tordis Veum på 20 år. Fra januar 1985 var han en hyppig gjest hos henne. Det oppsto for Tordis Veum en følelsesmessig binding til A, følelser A ikke gjengjeldte, men utnyttet. Den 22 april 1985 hadde A ryddet av veien det opprinnelige testament. Mindre enn tre uker senere hadde han sørget for å få satt seg selv inn som reell hovedarving etter Tordis Veum. Den 12 januar 1986 bedret han sin stilling ytterligere.

A hadde ingen nærhet til Tordis Veum, utover den følelsesmessige avhengighet han skapte hos henne gjennom sin påvirkning. Hans stilling som hovedarving har intet fornuftsmessig grunnlag. De opplysninger han selv gir er uten troverdighet.

Hensynet til beskyttelsen av testatorer tilsier at kravene for å konstatere «misleg påverknad» etter arveloven §63 ikke settes for høyt. Forholdene i saken er slik at eventuell bevistvil må gå ut over B.

Dersom tilbakekallelsen av 22 april 1985 er gyldig, kan den ikke få virkning for erklæringen om forkjøpsrett. Dette er en livsdisposisjon det ikke sto Tordis Veum fritt å tilbakekalle.

Den ankende part, Tonje Strøm, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

Tonje Strøm frifinnes.

I motsøksmålet:

Tonje Strøm er berettiget til å bli eier av Munkedamsveien 98, Oslo, mot å betale det beløp som fastsettes ved ny takst av Boliginstituttet Veritas, basert på verdien på taksttidspunktet.

I begge søksmål:

Tonje Strøm tilkjennes saksomkostninger for alle tre instanser.»

Den ankende part, Fyresdal Vel, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Fyresdal Vel tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, A, har for Høyesterett i hovedtrekk anført:

Tordis Veum var febril og i ubalanse da testamentet og erklæringen av 9 oktober 1984 ble avgitt. Hun hadde ikke tilstrekkelig forståelse av det hun skrev under på. Situasjonen ble utnyttet av Tonje Strøm og hennes hjelper.

Allerede på Røde Kors hadde Tordis Veum en klar oppfatning av at hun var lurt, og hun ønsket å tilbakekalle testament og erklæring. Ønsket oppsto med andre ord før A kom inn i bildet, og det er derfor meningsløst å si at tilbakekallet har sin årsak i mislig påvirkning fra hans side. Han bisto Tordis Veum for å få gjennomført et tilbakekall hun allerede, og av fri vilje, hadde bestemt seg for.

Først etter tilbakekallet oppsto spørsmålet om han skulle arve. Det var Tordis Veum som tok dette opp. Han selv var reservert med henblikk på tanken. Testamentet av 8 mai var skrevet på maskin av ham. Dette skjedde imidlertid etter Tordis Veums anvisninger, og ut fra utførlige notater utarbeidet av henne. Hun kontrollerte at testamentet fullt ut samsvarte med notatene. Testamentet bærer for øvrig preg av grundighet og av at disposisjonene var vel gjennomtenkt, jfr alle legatene til venner og familie.

Testamentet av 12 januar 1986 var nødvendiggjort av Rolf Daldorffs død. Tordis Veum ga beskjed om at det måtte lages nytt testament. Hun bestemte hva det skulle inneholde. Selv skrev han det på maskin. Formuleringene her var hans, men de gjenga utelukkende det Tordis Veum hadde bestemt.

Testasjonen til ham må sees på bakgrunn av den interesse Tordis og hennes søster Signy hadde for bygdekultur. Selv har han vært sentral i dette arbeidet, han traff søstrene gjennom lagsarbeid. Munkedamsveien 98 var et senter for bondekultur og kulturelt arbeid i Oslo. Tordis ønsket at dette arbeidet skulle føres videre, og det var for øvrig hans egen plan å gjøre dette.

Noe forsøk på følelsesmessig å påvirke Tordis Veum har det fra hans side overhodet ikke vært. Han har ikke hatt noe ønske ut over å hjelpe henne.

Det er overhodet ikke grunnlag for å konstatere «misleg påverknad» etter arveloven §63. De ankende parters angrep på ham er oppkonstruert og basert på fantasi.

Erklæringen om forkjøpsrett kan ikke sees uavhengig av testasjonen. Tordis Veum kan ikke ha ment å gi Tonje Strøm noen ugjenkallelig rett til å kjøpe eiendommen, og Tonje Strøm kan ikke med rimelighet ha oppfattet henne slik.

Ankemotparten, A, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«I ankesak nr. 128/90: Tonje Strøm mot A:

1. Lagmannsrettens dom av 29. november 1989 stadfestes.

2. Tonje Strøm betaler saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

I ankesak nr. 436/89: Fyresdal Vel mot A:

1. Lagmannsrettens dom av 1. juni 1990 stadfestes.

2. Fyresdal Vel betaler saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at ankene fra Tonje Strøm og Fyresdal Vel må føre frem. Før jeg går inn på den konkrete drøftelse, finner jeg grunn til å komme med enkelte mer generelle bemerkninger om bevisbedømmelsen.

Som allerede påpekt er det i saken fremlagt et stort dokumentmateriale. Det er ved bevisopptak avhørt en rekke vitner, og partene har også forklart seg i bevisopptak. Vitner og parter har til dels gitt tilleggsforklaringer. Det er fremlagt flere utenrettslige erklæringer. I bevisopptaket er disse erklæringene i noen grad supplert, korrigert og kommentert av utstederne. Ved vurderingen av forklaringene, samt de utenrettslige erklæringer det er avgitt forklaringer i tilknytning til, er det av verdi å kunne foreta umiddelbar bevisføring. Bevisføringen for Høyesterett er middelbar. På den måten har derfor lagmannsretten delvis hatt et bedre bevisgrunnlag enn Høyesterett. Dette tilsier forsiktighet med å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse der parts- og vitneforklaringer er sentrale.

Når jeg på viktige punkter legger et annet saksforhold til grunn enn det lagmannsretten har gjort, skyldes ikke dette først og fremst en tilsidesettelse av lagmannsrettens forståelse av de enkelte parts- og vitneforklaringer. Forskjellen bunner, slik jeg ser det, hovedsakelig i at jeg ved bevisvurderingen trekker inn forhold lagmannsretten ikke har vektlagt i tilstrekkelig grad. Dette gjelder særlig forhold knyttet til tilbakekallelsen av 22 april 1985 og testamentene av 8 mai 1985 og 12 januar 1986. Det jeg her vektlegger er for det første As rolle i forbindelse med utferdigelsen av disse dokumentene - ytre sett. Dernest legger jeg atskillig vekt på om testasjonen til ham fremtrer som naturlig og rimelig, blant annet ut fra tilknytningsforholdet mellom ham og Tordis og Signy Veum.

Av betydning for bevisbedømmelsen er det etter min mening også at det med hensyn til fremleggelsen og påberopelsen av to dokumentbevis foreligger grovt klanderverdig forhold fra As side. Dette kommer jeg tilbake til.

Jeg behandler først gyldigheten av testamentet og erklæringen om forkjøpsrett av 9 oktober 1984. Dokumentene er gjengitt blant annet i lagmannsrettens dom. Hovedtrekkene i dem er for øvrig beskrevet i den saksfremstilling jeg har gitt innledningsvis.

Også lagmannsretten har bygget på at testamentet og erklæringen om forkjøpsrett av 9 oktober 1984 var gyldige. For egen del finner jeg dette lite tvilsomt. Det er ikke bevismessige holdepunkter for at Tonje Strøm og Anne Marie Brændvang pådyttet Tordis Veum et testament og en erklæring hun ikke ønsket, men ikke maktet å motsette seg, eller at de på noen måte utnyttet eller dro fordel av en febril tilstand eller annen svekkelse hos henne. Jeg går ikke nærmere inn på dette. Ingen av domstolene har konstatert ugyldighet på et grunnlag som nevnt, og saken byr ikke på tvil på dette punkt.

Det har vært hevdet at testementet bærer preg av å være et hastverksprodukt idet det bare i beskjeden grad er disponert over løsøret til fordel for andre enn Fyresdal Vel. I den første herredsrettsdommen og i lagmannsrettsdommen er dette påpekt. Til dette bemerker jeg at det nok er riktig at testamentet kom noe brått i stand. Men det ble satt opp etter en lengre samtale mellom Anne Marie Brændvang og Tordis Veum. Det stemmer godt med det Tordis Veum hadde gitt uttrykk for overfor flere at Fyresdal Vel skulle arve det alt vesentlige. De to tingslegatene i testamentet viser at Tordis Veum tenkte på disponeringen av løsøret. Det er mulig at enkelte personer ble glemt som tingslegatarer da testamentet ble satt opp, men det fratar likevel ikke testamentet karakter av i hovedtrekk å gjenspeile det som for Tordis Veum må ha vært en naturlig testasjon. Jeg tilføyer her at det synes å ha vært et nært og godt forhold mellom Tordis Veum og Tonje Strøm og hennes to sønner og, som jeg straks kommer tilbake til, var hun positivt innstilt til at Tonje Strøm skulle overta eiendommen. Også i denne henseende var derfor testasjonen naturlig.

Når det gjelder erklæringen om forkjøpsrett, kan jeg ikke se at det var noe utilbørlig i at en slik erklæring ble utstedt. Situasjonen på høsten 1984 må ha vært slik at Tordis Veum med sannsynlighet snart ville overdra eiendommen. Hun var utsatt for en betydelig pågang for å få kjøpt eiendommen fra personer det vel er naturlig å karakterisere som gårdsspekulanter, uten at jeg legger noe annet i det enn at det var personer som ønsket å kjøpe eiendommen for å gjøre økonomisk ut av den det som var mulig. Vi vet at Tordis Veum følte dette ubehagelig, samtidig som hun hadde reist spørsmålet om Tonje Strøm kunne tenke seg å kjøpe eiendommen. Etter min mening hadde forkjøpsretten langt på vei et fornuftig og rimelig formål. Om forkjøpsretten, i den form den var gitt i erklæringen, i enhver henseende var hensiktsmessig utformet, og om det i alle situasjoner ville være utelukket for Tordis Veum å tilbakekalle den, finner jeg unødvendig å ta stilling til.

På et tidspunkt mellom innleggelsen på Røde Kors 10 oktober 1984 og midten av april 1985, fikk Tordis Veum den oppfatning at hun ønsket seg ubundet av testamentet og erklæringen av 9 oktober 1984, iallfal så langt dette ga rettigheter til Tonje Strøm. Ankemotparten har sterkt fremholdt at det sto Tordis Veum fritt å tilbakekalle. Det kreves ikke noen begrunnelse for tilbakekall, og en begrunnelse er i tilfelle rettslig sett likegyldig. Som et utgangspunkt er nok dette riktig - iallfall i forhold til testamentet - men her er spørsmålet om den oppfatning om tilbakekall som hun utvilsomt fikk, er et resultat av utilbørlig påvirkning fra As side. Er det tilfellet, vil tilbakekallet være ugyldig.

Sentrale bevistemaer ved avgjørelsen av dette spørsmålet har for det første vært på hvilket tidspunkt Tordis Veum fikk den oppfatning at testamentet og forkjøpsrettserklæringen burde tilbakekalles, og når hun fikk kontakt med A. Ble oppfatningen om tilbakekall etablert før hun traff A igjen, er hennes ønske om tilbakekall ikke et resultat av påvirkning fra ham.

Lagmannsretten la til grunn at hun ønsket å tilbakekalle allerede under oppholdet på Røde Kors, som varte frem til 4 januar 1985. Kontakt med A fikk hun etter lagmannsrettens mening først 30 januar 1985.

Etter min mening er det bevismessig usikkerhet om begge disse tidspunktene. Forklaringen til tre av de vitnene lagmannsretten viser til gir, med det innhold de protokollerte forklaringer for Høyesterett har, ikke grunnlag for konklusjonen om at hun allerede under oppholdet på Røde Kors ønsket å tilbakekalle disposisjonene. Det fjerde vitnet er det grunn til å reise tvil om troverdigheten av. Som lagmannsretten også peker på, er det for øvrig flere vitneprov hvor oppholdet på Røde Kors ikke angis som tidspunktet da Tordis Veum begynner å gi uttrykk for at hun ønsker å tilbakekalle testamentet og erklæringen. Jeg viser også til erklæring av Ester Helene Fjuk, som var pasient på Røde Kors samtidig med Tordis Veum, og som der etablerte et vennskap med henne. Erklæringen er ikke forenlig med at Tordis Veum allerede under oppholdet på Røde Kors ønsket å tilbakekalle disposisjonene.

Eivind Saxlund har forklart at Tordis Veum var misfornøyd med testamentet og forkjøpsrettserklæringen da han besøkte henne 22 og 28 februar 1985. Han gjorde henne da oppmerksom på at testamentet fritt kunne tilbakekalles. Eivind Saxlund gir ingen opplysninger om at hun på det tidspunktet hadde noen oppfatning av at hun var blitt lurt i forbindelse med opprettelsen av dokumentene. Den første datoen dette kan tidfestes til med noenlunde sikkerhet, er 26 mars 1985, jfr erklæring fra Signy Nesland datert 30 mai 1985. Jeg bemerker at det for øvrig er nærliggende å oppfatte bevismaterialet slik at Tordis oppfatning om testamentet og forkjøpsrettserklæringen først har vært at hun var fornøyd med det som hadde skjedd 9 oktober, for så senere å føle usikkerhet og uro omkring disse disposisjonene. På et enda senere tidspunkt er hennes oppfatning så at hun ble lurt den 9 oktober. Den tidsmessige utviklingen når det gjelder skiftet i oppfatninger lar seg ikke fastslå med sikkerhet. Men i seg selv er det av interesse at oppfatningen har vært undergitt en slik utvikling.

A har angitt 30 januar 1985 som den dagen da han tok kontakt med Tordis Veum. Han hevder at han så ikke var hos henne før 13 april, men at han snakket med henne i telefonen et par ganger i uken. Tonje Strøm og hennes svigerdatter, Camilla Stoltenberg, har forklart at As kontakt med Tordis Veum i denne perioden var en annen og langt hyppigere. De hevder at han var hos henne nærmest hver kveld. For perioden etter 13 april er det erkjent at A hyppig var hos Tordis Veum.

Jeg konstaterer at det er usikkerhet både omkring måten og hyppigheten av kontakten mellom Tordis Veum og A i tiden etter at han første gang tok kontakt med henne, 30 januar eller tidligere, og frem til 13 april. For meg er det ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt her.

For tiden etter 13 april 1985 er det som nevnt uomtvistet at A hadde en rekke møter og samtaler med Tordis Veum og for så vidt også at han utviste aktivitet i forbindelse med tilbakekallelsen 22 april av testamentet og erklæringen av 9 oktober samt ved opprettelsen av testamentet av 8 mai 1985. Men omfanget og karakteren av hans aktivitet er omtvistet.

Det var A som tok kontakt med advokat Per Urdahl for å få bistand til tilbakekallet av disposisjonene av 9 oktober. Han skrev to brev i Tordis Veums navn, av henholdsvis 15 og 20 april 1985, til advokat Per Urdahl som Tordis Veum undertegnet. Det siste brevet finner jeg grunn til å gjengi i sin helhet:

«Jeg viser til mitt brev av 15. d.m. og kan gi noen opplysninger om det jeg husker fra den nevnte kveld.

Jeg skulle 10. oktober 1984 legges inn på Røde Kors klinikk - det var forresten på min 87-års dag. Sent på kvelden 9. s.m., det må ha vært i 21-tiden, får jeg besøk av leieboeren i fjerde etasje, Tonje Strøm, tidl. fru Aas. Hun hadde med seg en dame som jeg ikke kjente. Det skal visstnok ha vært Anne Marie Brændvang, som er gårdeier i nærheten og til daglig underdirektør i Finansdepartementet. Det ble nevnt for meg at hun hadde vært dommerfullmektig.

Jeg var syk og hadde feber. På grunn av min tilstand den gang har jeg vanskelig for å huske detaljer av det som foregikk. Men jeg erindrer at de to damene først snakket om at jeg burde sette opp et testamente. Jeg svarte at jeg ikke hadde noe som skulle testamenteres. Deretter snakket de om min eiendom her i Munkedamsvn. 98.

Fru Brændvang uttalte seg rosende om min egen leilighet i gårdens tredje etasje og sa at hun godt kunne tenke seg å bo i et slikt husvære. Jeg vet bestemt at jeg sa til de to damene at jeg var syk og hadde feber, noe de forøvrig visste, og at jeg bare hadde ett i tankene: Innleggelsen på Røde Kors den neste dag.

Jeg sa ellers at jeg ikke kunne underskrive på noen som helst papirer i min tilstand uten å rådføre meg med Eivind Saxlund, som etter farens død av og til har gitt meg og min søster juridisk hjelp. Til dette ble det svart at Eivind Saxlund var syk og at jeg såleds ikke kunne komme i forbindelse med ham.

Opplysningen om Eivind Saxlund viser seg å være uriktig. Saxlund ringte meg 15. d.m. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd den 9. oktober f.å. Saxlund bemerket at han ikke hadde vært syk på det nevnte tidspunkt. I min elendige tilstand er jeg redd for at jeg har kommet i skade for å underskrive på noen papirer mot min vilje, - hva slags papirer er uklart for meg. Jeg mener å erindre at det ut på kvelden kom til stede en tredje person som medundertegnet på et dokument. Og jeg husker at Tonje Strøm i den forbindelse sa: «... Så himmelsengen blir stående.»

Damene gikk igjen ved 23-tiden. Da var jeg utkjørt. Neste dag ble jeg innlagt på Røde Kors, hvor jeg ble operert og var pasient i 3 måneder.»

Jeg bemerker at dette brevet, skrevet på maskin av A som Tordis Veums brev i «jeg-form», inneholder en redegjørelse om det som skjedde 9 oktober 1984 som på vesentlige punkter er klart uriktig, og som innebærer noe langt mer enn den misnøye med dokumentene av 9 oktober som Tordis Veum ga uttrykk for i samtalene med Eivind Saxlund 22. og 28. februar 1985.

Tordis Veum hadde en lengre konferanse med advokat Per Urdahl i forbindelse med tilbakekallelsen. Her deltok A, og A undertegnet også som testamentsvitne sammen med advokat Urdahl på testamentet/erklæringen av 22 april om tilbakekall.

Forberedelsene til opprettelsen av nytt testament startet nokså umiddelbart etter tilbakekallelsen. A hevder at det var Tordis eget ønske å opprette nytt testament og at innholdet i testamentet helt ut ble bestemt av henne. Han skrev testamentet for henne på sin skrivemaskin.

Jeg finner grunn til å gå noe inn på innholdet av testamentet. Testamentet inneholder for det første en rekke bestemmelser om at nærmere angitte gjenstander skal tilfalle slektninger eller venner. Det heter så i testamentet:

«A, ...bakken 2, Oslo, som min søster Signy og jeg har kjent i tredve år og som i likhet med meg har slektsrøtter i Nord-Gudbrandsdalen, skal i betraktning av hans store arbeid for norsk bygdekultur, arve eiendommen Munkedamsveien 98 i Oslo. Han skal betale til:

1) Fyresdal Vel v/styret kr 400.000 - firehundretusenkroner. Fyresdal Vel ble stiftet i 1880 av min far, daværende stortingsmann A. Jørgensen Veum, og har til formål å gavne en bygd som jeg alltid har følt meg nær knyttet til med slektsbånd og på annen måte. Denne gave ble bestemt for flere år siden og vedkommende er orientert tidligere.

2) Else Daldorff, Stensgate 7, 0358 Oslo 3 kr 100.000 - etthundretusenkroner.

3) Røde Kors Klinikk, Fredrik Stangs gate 11-13, Oslo 2, kr 25.000 - tjuefemtusenkroner - som påskjønnelse for god pleie da jeg nylig var pasient der. Betalingen skal skje innen tolv måneder etter arvefallet.

Følgende gjenstander skal tilfalle A: Kisten fra Gudbrandsdalen, skatollet, spisestuen, gammelt bord i dagligstuen, himmelsengen og klokken på peisen.

Testament/erklæring av 22. april d.å. skal gjelde fortsatt, men andre testamenter trekkes med dette tilbake. Det øvrige som jeg måtte etterlate meg ved min død skal tilfalle min foran nevnte nevø Rolf Daldorff.»

Det kan så langt konstateres at etter å ha utvist betydelig aktivitet i forbindelse med at Tordis Veum tilbakekalte sitt tidligere testament, fører A i pennen et nytt testament for Tordis Veum som sikrer ham betydelige økonomiske fordeler, og som inneholder klart anerkjennende omtale av ham. Det kan være en viss usikkerhet ved størrelsen av de verdiene han oppnådde etter testasjonen, men det kan - da også tatt i betraktning de forpliktelser han ble pålagt - ikke være tvilsomt at han oppnådde en gevinst som langt oversteg en million kroner. Jeg viser her til den takst som ble innhentet året etter på kr 3,1 millioner, og som ble lagt til grunn av Tonje Strøm i påstanden i motsøksmålet. Selv om det tidligere var avgitt takst og bud på kr 1 million, må det i 1985 ha vært klart at eiendommen hadde en ganske annen og høyere verdi.

Det er sterkt omtvistet hvilken rolle A spilte ved testamentsopprettelsen utover å skrive testamentet på maskin. A hevder som nevnt at testamentets innhold fullt ut ble bestemt av Tordis Veum. Hun laget notater med angivelse av hvem som skulle arve. Hans oppgave var å sette dette sammen til testament, men det var nærmest et avskrivningsarbeid idet også formuleringene til de enkelte punkter var skrevet av etter Tordis Veums notater. De ankende parter har gjort gjeldende at A gjorde mer enn å skrive av bestemmelser som var fattet av Tordis Veum. De anfører at språkformen i testamentet viser at dette har vært forfattet av A og ikke er et produkt av Tordis Veums notater.

Jeg er enig med de ankende parter i at det fremtrer som overveiende sannsynlig at testamentet er forfattet av A, i den forstand at det er hans og ikke Tordis Veums formuleringer som er brukt. Jeg viser her til de forklaringer som er avgitt av personer med god kjennskap til Tordis Veums skriftlige formuleringsevne, og til den erklæring og forklaring som professor Finn Erik Vinje har avgitt. Hvilken betydning det skal tillegges at formuleringene og utformingen av testamentet er As og ikke Tordis Veums, kan være usikkert. Men det har iallfall den vekt at det ytterligere understreker aktivitet fra As side ved opprettelsen av dette dokumentet, som altså innebærer betydelige fordeler for ham.

Ved vurderingen av om Tordis Veum har vært utsatt for utilbørlig påvirkning ved opprettelsen av testamentet, er det etter min mening av betydning å se på om testasjonen til A fremtrer som naturlig eller rimelig ut fra hans tilknytning til Tordis og Signy.

I testamentet er som tilknytningspunkt nevnt at A, som Tordis Veum, hadde slektsrøtter i Nord-Gudbrandsdal. Dette er riktig, men er - iallfall sett isolert - neppe særlig viktig. Det er videre vist til As «store arbeid for norsk bygdekultur». At A har deltatt i dette arbeidet blant annet gjennom forskjellige tillitsverv i lag og organisasjoner, er på det rene. I dette arbeidet hadde han i noen grad kontakt spesielt med Signy, men også med Tordis Veum, uten at det ut fra de opplysningene vi har i saken, kan legges til grunn at denne kontakten skapte noen spesiell form for nærhet eller vennskap mellom dem. Kontakten synes å ha vært temmelig sporadisk, og med unntak av en periode i slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene, da Signy og A satt i et lagstyre sammen, synes kontakten å ha hatt et noe tilfeldig preg. Bortsett fra at A og Tordis Veum kan ha støtt på hverandre noen få ganger i løpet av de siste 10 - 20 årene, hadde de i denne perioden ingen kontakt.

Ser vi på den tilknytning som har vært mellom Tordis Veum og A frem til 1985, fremtrer testasjonen som overraskende og lite naturlig. I denne forbindelse kan det også nevnes at frem til april/mai 1985 var det ingen som hadde hørt noe om at A var påtenkt som arving, derimot var andre omtalt, spesielt Fyresdal Vel.

Testasjonen til A kan bare forstås på bakgrunn av den kontakt det var mellom ham og Tordis Veum vinteren og våren 1985. At en testasjon har sin bakgrunn i en kontakt som er etablert umiddelbart før opprettelsen av testamentet, behøver selvfølgelig ikke medføre ugyldighet av det. Men - og det er for meg helt vesentlig - når tilknytningsforholdet i et tilfelle som dette oppstår nærmest samtidig med at testamentsarvingen utøver betydelig aktivitet for å få tilbakekalt et tidligere testament samt få opprettet et nytt, så tilsier selve situasjonen at det kan ha vært utilbørlig påvirkning.

Uten at jeg finner grunn til å utdype dette, vil jeg nevne at det for Tordis Veum raskt synes å ha oppstått en følelsesmessig tilknytning til A. Det er gitt uttrykk for dette i flere vitneforklaringer, hvis troverdighet det ikke er grunn til å trekke i tvil. Det rettslige poeng jeg ser i de følelser Tordis Veum hadde for A, er den mulighet for påvirkning og utnyttelse dette skapte.

For å oppsummere så langt: A utviste betydelig aktivitet i forbindelse med tilbakekallet 22 april av testamentet og erklæringen av 9 oktober. Han skrev brev til advokat Urdahl i Tordis Veums navn. Han deltok i konferanser med advokaten og underskrev som testamentsvitne på tilbakekallelsen. Han skrev det nye testamentet, ikke bare førte det i pennen, men ga det også egen språkdrakt. Han ga i testamentet uttrykk for anerkjennelse av eget arbeid og ble gjennom testamentet sikret en millionverdi. Testasjonen til ham kan ikke forklares ut fra hans tidligere kontakt med Tordis Veum og Signy. I hele perioden med tilbakekall og testamentsopprettelse er det hyppig, trolig daglig, kontakt mellom A og Tordis Veum. Tordis Veum er følelsesmessig knyttet til ham. Sees dette samlet, er jeg ikke i tvil om at konklusjonen må bli at vi her må bygge på at det foreligger mislig påvirkning eller mislig utnyttelse av et avhengighetsforhold, jfr arveloven §63.

Når det gjelder bevisvurderingen, peker jeg på at A må ha forstått, iallfall burde ha forstått, at hans opptreden og aktivitet utad kunne bli oppfattet som påvirkning av Tordis Veum. Han hadde, senest på det tidspunkt da det oppsto spørsmål om han selv skulle arve, klar oppfordring til å trekke nøytrale personer inn i forbindelse med testamentsopprettelsen og selv trekke seg unna. Hensett til den aktive rolle han har spilt, sammenholdt med de øvrige forhold jeg har pekt på, er han nærmest til å bære risikoen for den tvil som kunne være til stede om utilbørlig påvirkning har foregått. Jeg tilføyer at om man skulle stille kravet til bevis for utilbørlig påvirkning så strengt at bestemmelsen ikke kunne anvendes i dette tilfellet, ville arveloven §63 gi et meget svakt vern mot utnyttelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvem bevistvil bør gå ut over i denne saken, har jeg også lagt en viss vekt på at A forsettlig eller grovt uaktsomt har villedet herredsretten ved behandlingene der med hensyn til to fremlagte dokumentbevis. For lagmannsretten lå det an til en tilsvarende villedning.

I herredsretten ble det fremlagt to brev fra Rakel Onsum Berg til høyesterettsadvokat Per Urdahl. Brevene var datert 8 og 18 september 1986. De var begge skrevet på brevarket til «Dovregubbens Hall», et etablissement på Vålåsjø på Dovre, drevet av Rakel Onsum Berg. Brevene ble postlagt av Rakel Onsum Berg og underskrevet av henne. De fremtrådte i enhver henseende som hennes brev. Jeg finner grunn til å gjengi brevene.

Brevet av 8 september 1986 lyder:

«Herr h.r.advokat Per Urdahl,

Nedre Vollgate 4.

0158 Oslo 1

Tordis J. Veum

Som slektning av Tordis J. Veum (hun var min mors kusine) har jeg gjennom hele livet vært mye sammen med Tordis og stått henne nær. Hun besøkte ofte mitt barndomshjem og hun var senere gjest hos meg.

Gjennom alle år har jeg på min side vært gjest hos Tordis i hennes hjem på Skillebekk, både under min skoletid i Oslo og senere. Etter at hennes søster Signy døde ble forbindelsen oss imellom enda tettere.

Både under mine besøk hos Tordis og i telefonsamtaler beklaget hun seg meget over det som hendte kvelden før hun ble innlagt på Røde Kors Klinikk 10. oktober 1984, og som hennes leieboer Tonje Strøm ikke frivillig rettet opp. Dette formørket den siste levetiden for Tordis.

Tordis sa gjentatte ganger til meg at hun den nevnte kveld ble presset til å skrive under på noe som hun ikke var enig i. Det hadde aldri vært hennes mening at leieboeren Tonje Strøm skulle betenkes i noe testament eller at hun skulle ha forkjøpsrett til hennes eiendom.

Tordis sa ofte at hun på bakgrunn av mange års samvær og vennskap med A hadde lært å verdsette ham høyt. Til meg betrodde hun også at A skulle arve gården. Dette gjorde henne trygg og glad, sa hun flere ganger - så sent som den uken hun døde. Jeg møter gjerne som vitne under rettssaken, enten nå eller senere.

Med hilsen

Rakel Onsum Berg (sign.)»

Brev av 18 september 1986 lyder:

«Herr h.r.advokat Per Urdahl,

Nedre Vollgate 4,

0158 Oslo 1

Tordis J. Veum.

Jeg viser til mitt brev av 8. d.m. og vil tilføye at jeg sammen med min datter Mette Onsum Bentdal besøkte Tordis i hennes hjem på Skillebekk dagen før hun ble innlagt på Røde Kors Klinikk høsten 1984, dvs. 9. oktober.

Tordis var i en meget dårlig tilstand, hun hdde feber og orket ingen ting. Hun var åndsfraværende og hadde vanskelig for å følge med i samtalen. Jeg kan således bekrefte Mettes erklæring av 7. november 1985.

Med hilsen

Rakel Onsum Berg (sign.)»

Brevenes innhold går altså på forhold av betydning for gyldigheten av disposisjonene av 9 oktober 1984. Som påpekt fremtrer de som Rakel Onsum Berg brev. Det faktiske forhold var imidlertid at brevene var skrevet i Oslo av A, på brevpapir Rakel Onsum Berg hadde sendt ham. A sendte dem så til Dovre. Der ble de undertegnet av Rakel Onsum Berg og så av henne sendt høyesterettsadvokat Urdahl for deretter å bli fremlagt for herredsretten. Hverken ved fremleggelsen eller siden ble det gitt opplysninger om tilblivelsesmåten.

Under ankeforhandlingen for lagmannsretten reiste Tonje Strøm og Fyresdal Vel spørsmålet om Rakel Onsum Berg hadde skrevet brevene. Bakgrunnen var at man fant at skrifttypen i brevene var påfallende lik skrifttypen i de dokumenter som var skrevet på Bs maskin. Etter det som er opplyst, må jeg legge til grunn at Rakel Onsum Berg bekreftet at det var hun som hadde skrevet brevene og at A benektet at de var skrevet av ham. Dette gjentok de senere under ankeforhandlingen, og det var først etter at de nåværende ankende parter hadde opplyst at brevene ville bli undersøkt av skriftsakkyndig at det faktiske forhold ble opplyst. Jeg tilføyer at A etter at det ble klarlagt at brevene var skrevet av ham, hevder at de ble utarbeidet med grunnlag i en skriftlig utredning laget av Rakel Onsum Berg.

Jeg kan vanskelig se dette annerledes enn at det fra As side under bevisførselen for herredsretten og lagmannsretten med hensyn til de to dokumentbevis er utvist et grovt klanderverdig forhold. Dette må få betydning ved vurderingen av troverdigheten av de opplysninger A har gitt også i andre sammenhenger, opplysninger som til dels er helt sentrale i forhold til de krav han har fremsatt i sakene.

Jeg er altså kommet til at testamentet av 8 mai 1985 er ugyldig. Men hva med gyldigheten av tilbakekallelsen av 22 april 1985? Her minner jeg om at det ikke kan fastslås med sikkerhet når Tordis Veum fikk den oppfatning at testasjonen og forkjøpsrettserklæringen til fordel for Tonje Strøm burde tilbakekalles. Tidspunktet for når A tok kontakt med Tordis Veum og for karakteren og hyppigheten av kontakten dem imellom i perioden etter, er det også uklarhet ved. Det kan ikke fastslås at Tordis Veum, før kontakten med A ble reell og nær, hadde bestemt seg for å kalle tilbake disposisjonene av 9 oktober.

Etter min mening er det ikke mulig å se tilbakekallet av 22 april løsrevet fra opprettelsen av testamentet av 8 mai. Dette fremtrer som to sider av samme sak og tidsmessig også som ledd i én og samme prosess. A er aktiv i hele perioden, såvel ved tilbakekallet som ved opprettelsen av det nye testamentet. Det ville være overraskende om tilbakekallelsen ikke var influert av utilbørlig påvirkning når testamentet 2 1/2 uke senere er ugyldig på grunn av dette. Alminnelige bevisrisikoregler tilsier at disposisjonen av 22 april 1985 kjennes ugyldig når testamentet av 8 mai 1985 er det.

Etter dette er jeg kommet til at tilbakekallelsen av 22 april og testamentet av 8 mai er ugyldige. Det samme må da gjelde for testamentet av 12 januar 1986, som knytter seg til testamentet av 8 mai 1985. Testamentet av 9 oktober 1984 er gyldig og virksomt og skulle i utgangspunktet bestemme arvefordelingen etter Tordis Veum. Det kan imidlertid reises spørsmål om testamentet av 8 mai 1985 kan være delvis gyldig og derfor så langt supplerer og korrigerer testamentet av 9 oktober. Jeg tenker da på de bestemmelser i testamentet av 8 mai som ikke er til fordel for A. Spørsmålet om testamentet på denne måten kan opprettholdes delvis er tvilsomt. Særlig tvilsomt er det om beløpslegatene kan være gyldige. Det kan iallfall ikke gjelde begrensningen av Fyresdal Vels arverett til å gjelde kr 400.000. Tingslegatene synes å stå noe sterkere, idet de i mindre grad er knyttet opp til testasjonen til A. Jeg tar ikke noe bestemt standpunkt til om testamentet av 8 mai 1985 delvis kan opprettholdes på denne måten. Dommen i nærværende sak har i ethvert tilfelle ikke rettskraft i forhold til tingslegatarene etter testamentet av 8 mai 1985. Jeg tilføyer imidlertid at prosessfullmektigen for Fyresdal Vel i skranken for Høyesterett har opplyst at vellet vil respektere tingslegatene.

Det følger av testamentet av 9 oktober 1984 at Tonje Strøm har rett til å kjøpe eiendommen. Det er da ikke nødvendig for meg nærmere å gå inn på karakteren og virkningen av forkjøpsrettserklæringen.

Anken i begge ankesaker har ført frem. Etter det resultat jeg er kommet til og den begrunnelse jeg har for resultatet, er det klart at Fyresdal Vel og Tonje Strøm må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser, Tonje Strøm så vel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet. Det er fremlagt omkostningsoppgave med spesifikasjon av utgifter og salær for begge ankesaker i alle tre instanser. Jeg legger omkostningsoppgaven til grunn. For ankesak nr 128/1990 utgjør omkostningene for alle instanser samlet kr 247.700,-. Jeg bemerker at det ikke er krevet renter av omkostningene påløpt i herredsretten og lagmannsretten. For ankesak nr 253/1990 utgjør saksomkostningene for lagmannsretten og Høyesterett samlet kr 205.700,-. Det er ikke krevet renter av omkostningene for lagmannsretten. Saksomkostninger ble i denne saken tilkjent av herredsretten, og herredsrettens omkostningsavgjørelse må stadfestes.

Jeg stemmer for denne dom:

Ankesak nr 128/1990:

I hovedsøksmålet: Tonje Strøm frifinnes.

I motsøksmålet: Tonje Strøm er berettiget til å bli eier av Munkedamsveien 98, Oslo mot å betale det beløp som fastsettes ved ny takst av Boliginstituttet Veritas, basert på verdien på taksttidspunktet.

I begge søksmål: I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Tonje Strøm 247.700,- - tohundreogførtisjutusensjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Ankesak nr 253/1990:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Fyresdal Vel 205.700,- - tohundreogfemtusensjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder testamentet og erklæringen om forkjøpsrett som ble opprettet 9 oktober 1984, viser jeg til førstvoterendes redegjørelse. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på enkelte forhold som etter min mening bidrar til å forklare den etterfølgende utvikling.

Jeg legger til grunn at Tordis Veum allerede før dette møtet hadde gjort seg tanker om hvem som skulle arve henne, og at Fyresdal Vel var forutsatt tilgodesett. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at hun hadde tenkt konkret gjennom det som skulle bestemmes. Det er videre på det rene at Tonje Strøm hadde gitt uttrykk for ønske om å få kjøpe gården. Også spørsmålet om forkjøpsrett har formentlig vært fremme før dokument om dette ble opprettet. Det er imidlertid på det rene at det ikke forelå noe forslag om hvordan en eventuell forkjøpsrett skulle utformes, og om hva som skulle gjelde med hensyn til det økonomiske oppgjør.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn at Brændvang - som var en venn av Tonje Strøm - hadde et møte med Tordis Veum den 8 oktober, og at spørsmålet om forkjøpsrett og testament ble drøftet. Dokumentene ble imidlertid ikke skrevet før under møtet mellom de to neste dag, og deretter undertegnet. Tordis Veum hadde for så vidt kort tid til å tenke seg om. Det var også uheldig at det ikke ble anledning for henne til å konsultere Saxlund som hun tidligere hadde benyttet som rådgiver, og som hun hadde forutsatt skulle hjelpe henne med testament. Det synes å ha vært lagt til grunn at Saxlund var syk. I ettertid har det vist seg at dette ikke var riktig.

Grunnen til hastverket var utvilsomt at Tordis Veum skulle innlegges på sykehus den 10 oktober, og man ønsket å ha dokumentene underskrevet før innleggelsen. Ankemotparten har søkt å bevise at hun følte seg syk disse dagene. Dette finner jeg ikke holdepunkter for, men det synes klart at hun var spent med sikte på det forestående sykehusopphold.

Det er på det rene at Tordis Veum i tiden etter at dokumentene var undertegnet overfor en rekke personer ga uttrykk for tvil om hvorvidt hun hadde handlet riktig, og dels også for direkte misnøye med det som hadde skjedd. Hun synes også å ha vært usikker på hva som egentlig var bestemt. Det siste har sammenheng med at verken originaldokumentene eller kopier synes å ha befunnet seg i hennes leilighet.

Også for de tidligere instanser har det vært et sentralt spørsmål om hennes utsagn er et resultat av påvirkning fra As side, eller om de er fremkommet før kontakten mellom henne og A ble etablert, eller ihvertfall før A viste aktivitet med hensyn til spørsmålet om tilbakekall og nytt testament.

Lagmannsrettens dom inneholder for så vidt gjelder disse spørsmål, en omfattende gjennomgang av de enkelte vitneprov. Retten fant det godtgjort at Tordis Veum allerede under oppholdet på sykehuset høsten 1984 kom i tvil om hun hadde handlet fornuftig, og at hun etter hvert angret. Retten viser i denne forbindelse til det som var uttalt av fire navngitte vitner. Det ene av disse vitner - Rakel Onsum Berg - ser jeg bort fra av grunner som førstvoterende har vært inne på. For de øvrige vitner gjelder det at de i bevisopptaket ikke sier noe bestemt om når Tordis Veum fortalte om sin anger og tvil, og dette har de heller ikke vært eksaminert om. Jeg må under disse omstendigheter legge til grunn at de har gitt en mer omfattende forklaring for lagmannsretten, og at denne er riktig.

Lagmannsretten henviser også til andre vitneprov som refererer seg til den første tiden etter hjemkomsten fra sykehuset. Bevisopptaket gir ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens tidfesting, og heller ikke for å si at lagmannsretten tar feil med hensyn til innholdet av disse utsagn.

Førstvoterende nevner i forbindelse med bevisvurderingen en erklæring fra Ester Helene Fjuk. Denne erklæring er utformet av de ankende parters prosessfullmektig etter samtale med henne. Lagmannsretten har ikke nevnt erklæringen, og jeg regner med at det har sammenheng med bevisumiddelbarhetsprinsippet.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A besøkte Tordis 30 januar 1985, dvs etter at Tordis Veum hadde vært hjemme fra sykehuset nærmere fire uker. Jeg kan ikke se at det finnes holdepunkter for at kontakten mellom de to ble etablert før den nevnte dato.

Også når det gjelder kontakten mellom Tordis Veum og A etter 30 januar 1985, viser jeg til lagmannsrettens dom. Det er lagt til grunn av lagmannsretten at fram til 13 april 1985 hadde de bare telefonisk kontakt, og det var først fra denne dag at A viste aktivitet med hensyn til å bistå og eventuelt påvirke Tordis Veum. Når det gjelder utsagnene fra Tonje Strøm og hennes svigerdatter om hyppige besøk i leiligheten allerede tidlig på vinteren, er de ikke knyttet til at A er sett på stedet. I anledning vitneprovet fra Saxlund, som hadde vært Tordis Veums rådgiver i økonomiske spørsmål, viser jeg til at hun kontaktet ham om testament så sent som i midten av april 1985, uten at det kan ha vært nevnt noe konkret om hva det skulle gå ut på. Saxlund utarbeidet ved denne anledning et forslag til testament som ikke er noe mer enn et innledningsformular. Jeg nevner dette fordi det understøtter lagmannsrettens vurdering når den legger til grunn at den aktive bistand fra As side først begynte 13 april 1985.

Når jeg - slik jeg har redegjort for - henholder meg til lagmannsrettens bevisbedømmelse så langt, har det sammenheng med bevisumiddelbarhetsprinsippet. Lagmannsretten har selv hørt vitnene - bevisopptaket gir ikke noe nøyaktig uttrykk for hva som er sagt, og det gir heller ikke grunnlag for å vurdere det enkelte vitnes troverdighet. Jeg kan ikke finne konkrete holdepunkter for at lagmannsrettens bevisvurdering - så langt den er gjennomgått - er uriktig.

Etter det jeg her har påpekt er det etter min mening ikke noe påfallende ved at testamentet ble tilbakekalt. Det er ikke påstått at Tordis Veum har vært intellektuelt svekket. Hastverket kombinert med at disposisjonene den 9 oktober 1984 ikke var planlagt, forklarer de ettertanker hun gjorde seg. Det er sannsynlig - som førstvoterende påpeker - at forestillingen om at hun burde gjøre noe med det tidligere testament m.v. har utviklet seg etterhvert. A har utvilsomt bidratt vesentlig til at hennes tanker resulterte i at testamentet ble tilbakekalt. Dette betyr imidlertid ikke at tilbakekallet er resultatet av utilbørlig påvirkning. Denne vurdering kan bli annerledes hvis man anser deler av det nye testament som ugyldige på grunn av slik påvirkning - i så fall oppstår spørsmålet om å se tilbakekallet i sammenheng med testamentet. Men som jeg skal komme til anser jeg testamentet som gyldig. Spørsmålet om tilbakekallet kunne omfatte også forkjøpsretten, kommer jeg likeledes tilbake til.

Det er heller ikke noe påfallende ved store deler av det etterfølgende testament. Ifølge A er det skrevet på grunnlag av hennes notater og det gir på mange måter inntrykk av å være meget bedre gjennomtenkt enn det første. Tordis Veum har åpenbart hatt en rekke gjenstander i huset som hun var glad i og som hun i dette testamentet gir til en rekke navngitte personer. Hun tilgodeser også sin nevø og niese. Den omstendighet at Fyresdal Vel får mindre enn tidligere var bestemt, er det etter min mening ikke grunn til å feste seg ved. Det tvisten reelt sett gjelder, er det punkt i testamentet som går ut på at A skulle ha den faste eiendom. Selv om man gjør fradrag for de tre sumlegater og for pantegjelden, lå det en betydelig personlig begunstigelse i denne bestemmelse. Et kjøpetilbud som ble drøftet høsten 1984 og vinteren 1985 lød på 1.000.000 kroner.

I testamentet er det som begrunnelse vist til As store arbeid for norsk bygdekultur. Det er anført i saken at denne begrunnelse må sees i sammenheng med det arbeid og de oppfatninger hennes far sto for, og med at leiligheten i Munkedamsveien tidligere - da Tordis søster også bodde der - var samlingssted for en rekke personer med interesse for bygdekultur, heriblant B. Den begrunnelse som her er gitt kan ikke uten videre avvises som et påfunn. En annen sak er det at Tordis Veum må ha fått tillit til A som hjelper og venn, og at en helt vesentlig del av forklaringen ligger her. Men jeg kan ikke finne tilstrekkelige holdepunkter for at det som skjedde var resultatet av utilbørlig påvirkning, eller utilbørlig utnyttelse av svakheter hos henne.

Det kan reises kritikk mot As opptreden i saken. Det at han sto for den endelige utforming av testamentet var vel i og for seg ikke galt, men det ville ha vært fornuftig om han hadde sørget for at Tordis fikk en uavhengig rådgiver som kunne ha drøftet testamentets innhold med henne. Jeg er også enig med førstvoterende i at det er kritikkverdig at A skrev brev som fremtrådte som skrevet av Rakel Onsum Berg. Jeg kan imidlertid ikke se at noen av disse forhold har direkte bevismessig betydning, og de bør heller ikke føre til at A får tvilsrisikoen i forhold til spørsmålet om tilbakekallet, og testamentet er resultat av utilbørlig påvirkning fra hans side.

Testamentsendringen 12 januar 1986 har sammenheng med at nevøen var død og at niesen ikke var i stand til å forvalte penger. En endring av testamentet var for så vidt naturlig. Godtar man testamentet fra 8 mai 1985 som gyldig, er det ikke grunn til å feste seg ved at As rettigheter i boet utvides.

Som påpekt, er forkjøpsretten for Tonje Strøm nevnt både i testamentet og i en særskilt erklæring, og det er anført at den derved har et avtalegrunnlag og ikke kan tilbakekalles. Også på dette punkt er jeg enig med lagmannsretten. Det er litt uklart hvordan man har tenkt seg sammenhengen mellom de to dokumenter. Lagmannsretten har imidlertid etter min mening med rette påpekt at den særskilte erklæring om forkjøpsrett gjelder ved «overdragelse» av eiendommen, og at den derved dekker den situasjon som oppsto om Tordis ønsket å selge før hun døde. Dette innebærer at spørsmålet om forkjøpsrett på skifte, alene ble regulert i testamentet. Det er nok så at det likevel kan ligge et avtalemoment i bestemmelsen. Imidlertid kan den omstendighet at forkjøpsretten var nevnt i testamentet, ha bidratt til misforståelser. Brændvang har opplyst at hun overfor Tordis ga uttrykk for at testamentet kunne kalles tilbake. For Tordis kan det ikke ha vært lett å forstå at dette ikke skulle gjelde forkjøpsretten i henhold til erklæringen.

Allerede det jeg her har påpekt tilsier etter min mening at også testamentets bestemmelse om forkjøpsrett kunne kalles tilbake. Jeg finner det ikke nødvendig å trekke inn avtaleloven §36 slik lagmannsretten subsidiært har gjort det. De momenter lagmannsretten nevner i denne forbindelse har imidlertid betydning for min vurdering av hvorvidt forkjøpsretten kunne anses bindende avtalt.

Jeg finner det videre klart at tilbakekallet 22 april 1985 er ment å skulle omfatte også forkjøpsretten.

Etter dette kan ingen av ankene etter min mening føre fram. Jeg finner likevel at A ikke bør tilkjennes saksomkostninger. Som jeg tidligere har vært inne på, kan det reises kritikk mot visse sider av hans aktivitet i forbindelse med tilbakekallet og testamentet i mai 1985. Også hans forhold vedrørende brevene skrevet for Rakel Onsum Berg er kritikkverdige. Det kan under disse omstendigheter legges A til last at det ble rettssak.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men vurderer enkelte forhold noe annerledes enn han, og jeg har funnet saken mindre utvilsom enn det han har gitt uttrykk for.

Jeg legger til grunn at testamentet og forkjøpsavtalen av 9 oktober 1984 ble opprettet og hadde et innhold i samsvar med det Tordis Veum da ønsket. Henvendelsen fra Tonje Strøm om å få avtalen skrevet like før Tordis Veum skulle innlegges på sykehus, kan likevel ha kommet nokså brått på henne. Opprettelsen av dokumentene må ha fremstått som en viktig begivenhet for Tordis Veum. Dette kan forklare at hun etter en tid ble i tvil om hun hadde handlet riktig. Det forhold at dokumentene ikke var tilgjengelig for Tordis Veum - testamentet ble først levert henne av Brændvang i mai 1985 - kan ha styrket hennes usikkerhet. Det er slett ikke usannsynlig at Tordis som var en meget gammel dame, har uttalt seg forskjellig til forskjellige personer om de dokumenter som ble satt opp 9 oktober 1984. Jeg holder derfor åpen muligheten for at Tordis Veum uavhengig av kontakten med A var kommet i tvil om de disposisjoner hun hadde foretatt 9 oktober 1984.

Jeg ser også testasjonen til fordel for A som objektivt sett noe mindre påfallende enn det førstvoterende har gitt uttrykk for. Tordis Veum hadde ikke nære slektninger eller andre spesielt nærstående. Hun kjente - som nevnt av førstvoterende - A fra tidligere.

Når jeg likevel er kommet til samme resultat som førstvoterende, er det ut fra en samlet vurdering av As aktivitet - som førstvoterende har redegjort for - i forbindelse med tilbakekallet 22 april 1985 og opprettelsen av testamentet 8 mai 1985. A har nok i hovedsak handlet i samsvar med de ønsker Tordis Veum ga uttrykk for. Jeg er likevel kommet til at han har opptrådt på en slik måte i forhold til Tordis Veum, som på bakgrunn av sin situasjon og den følelsemessige tilknytning hun fikk til ham, må ha vært lett påvikelig, at testasjonene til fordel for ham må settes til side på grunn av «misleg» påvirkning, jfr arveloven §63. Jeg er enig med førstvoterende i at A burde trukket inn mer nøytrale personer i forbindelse med opprettelsen av testamentet 8 mai 1985, og at hans omfattende aktivitet må tillegges betydning ved plasseringen av bevistvilen.

Jeg legger mindre vekt på omstendighetene omkring fremleggelsen av brevene fra Rakel Onsum Berg. Det kan ikke utelukkes at det her kan ha oppstått misforståelser under rettsforhandlingene, og jeg peker også på at lagmannsretten verken påtalte forholdet eller nevnte det i dommen.

Jeg er - om enn under noen tvil - enig med førstvoterende i at tilbakekallet 22 april 1985 har så nær sammenheng med det testamentet som ble opprettet 8 mai 1985, at også tilbakekallet må anses ugyldig.

I saksomkostningsspørsmålet er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Dolva: Jeg er enig med tredjevoterende, dommer Tjomsland.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schei.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom: