HR-1991-15-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-16 |
| Publisert: | HR-1991-00015k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 15 K/1991, jnr 19/1991 |
| Parter: | B (advokat Jon I Lunde) mot A (advokat Ole-Bjørn Hvattum). |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §403, §404 |
Kjennelse:
A reiste 19. oktober 1990 sak ved Kragerø herredsrett mot B for å få den daglige omsorgen for sønnen C født xx.xx.1983. Det ble samtidig begjært midlertidig avgjørelse inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort.
C bodde hos sin mor i X sentrum etter at partene flyttet fra hverandre ved årsskiftet 1989-1990. Etter høstferien hos faren 5. til 14. oktober 1990 ble gutten imidlertid værende hos faren på Y og har siden bodd hos ham.
Kragerø herredsrett behandlet begjæringen om midlertidig avgjørelse og avsa 8. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"Inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i sak nr. 43/1990 A skal:
1. A ha den daglige omsorgen for partenes sønn C født xx.xx.1983.
2. B ha vanlig samværsrett med ham."
B påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 6. desember 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum."
Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Til saksbehandlingen har han anført at lagmannsretten har satt til side hensynet til sakens opplysning og til det kontradiktoriske prinsipp. Lagmannsretten avsa sin kjennelse tre dager etter at B mottok tilsvaret, uten at han fikk komme med ytterligere kommentarer og uten å avvente den sakkyndiges rapport som var ventet om kort tid. Saksbehandlingen kan ikke anses forsvarlig i forhold til sakens viktighet.
Videre er det anført at retten synes å ha oversett et sentralt poeng i de opplysninger som var gitt. Den kjærende parts inntrykk, som er underbygget i tilsvaret til lagmannsretten, er at A tok sikte på å flytte tilbake til Y-grenda der faren bor. Ved tilbakeføring til moren nå vil da gutten først bli revet opp fra Henneseidgrenda nok en gang for så å bli boende i X sentrum noen tid før han igjen flytter tilbake til Y. Dette forhold burde vært tatt opp og drøftet av lagmannsretten. En fullstendig saksbehandling på dette punkt kunne ha påvirket lagmannsrettens avgjørelse.
Til lovanvendelsen er det anført at lagmannsretten har bygget på uriktig forståelse av hvordan regelsystemet virker når den begrunner sin raske avgjørelse med at hovedforhandling i hovedsaken var berammet til 17. januar 1990. Det er ikke sikkert at herredsrettens avgjørelse blir den endelige avgjørelsen i saken. Den midlertidige avgjørelsen får derfor stor betydning og lever sitt eget prosessuelle liv i forhold til hovedsaken. Dette illustreres godt i avgjørelsen inntatt i Rt-1990-136.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak A nr. 97/1990 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. B tilkjennes saksomkostningene."
A har i tilsvaret anført at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil eller feil med hensyn til tolking av lovforskrift.
Det var viktig å få en rask avgjørelse fordi gutten hadde et klart behov for omsorg fra sin mor. Videre er det anført at den sakkyndige vil kunne fremlegge sin rapport i hovedsaken. En uttalelse på det nåværende tidspunkt ville ikke kunne bidratt til en mer forsvarlig avgjørelse i saken. Det er ellers anført at det ikke er avgjørende for saken om gutten bor i X sentrum eller på Y. Gutten kan under enhver omstendighet ha nær kontakt med far og hans familie.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse i kjæremålsaksnr. A 97 1990 stadfestes.
2. Den kjærende part tilpliktes å betale saksomkostningene for herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
B har ved prosesskrift 3. januar 1991 ettersendt rapporten fra psykolog Tore Gunstein Nilsen som er oppnevnt som sakkyndig i hovedsaken.
A har i prosesskrift 7. januar 1991 anført at sakkyndighetsvurderingen inneholder en del direkte feilaktige opplysninger, og fraråder på det sterkeste at rapporten blir brukt som grunnlag for kjæremålsutvalgets avgjørelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Det sies i kjæremålet at det gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det som anføres som lovanvendelsesfeil gjelder reelt sett saksbehandlingen. Det kan for øvrig tilføyes at utvalget i henhold til §404 nr 3 bare kan prøve lovtolkingen, derimot ikke den konkrete lovanvendelse (subsumsjonen).
De spørsmål som gjelder sakens fremdrift, må i stor utstrekning avhenge av rettens skjønn, hvor hensynet til sakens opplysning må avveies mot behovet for en rask avgjørelse, sml tvistemålsloven §403 tredje ledd om muntlig forhandling i kjæremålssak. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten gjorde noen feil ved ikke å innhente ytterligere merknader fra den kjærende parts side eller ved ikke å avvente den sakkyndiges rapport, eventuelt ved ikke å foranledige bevisopptak av den sakkyndige. Utvalget kan heller ikke anse det som noen saksbehandlingsfeil av betydning at lagmannsretten ikke har gått inn på den kjærende parts anførsler om den annen parts planer med hensyn til fremtidig bopel.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.