HR-1991-1577-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-08-29 |
| Publisert: | HR-1991-01577s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1577S/1991, jnr. 594/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §445, §446 |
A ble ved tiltalebeslutning utferdiget 5. mars 1990 av statsadvokatene i Møre og Romsdal, etter ordre fra riksadvokaten, satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett til fellelse etter "straffeloven §233 første ledd for å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag:
Lørdag 20. mai 1989 ca kl. 0200 ved eller på bopel i X stakk han en kniv med ca 16 cm. langt blad i brystet på B . Kniven gikk gjennom høyre brysthule og lunge, øvre hulvene og høyre hovedluftrørsgren. Det oppsto massive blødninger og B døde kort tid etter."
Gulating lagmannsrett avsa den 27. april 1990 dom med slik domsslutning:
"A frifinnes."
A hadde da vært varetektsfengslet siden 20. mai 1989.
I brev av 27. juli 1990 til Gulating lagmannsrett reiste A krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd, alternativt etter §445, samt oppreisning etter §446.
Gulating lagmannsrett avsa den 21. mars 1991 kjennelse med slik slutning:
"Staten betaler i oppreisning til A kr. 25.000,- -tjuefemtusen- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet gjøres det gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet frem til at det ikke er sannsynliggjort at A ikke har foretatt den handling han var tiltalt for. Det anføres at det opprinnelig ikke var urimelig at saken ble fremmet, men at det ikke var grunnlag for subsumsjonen etter de første tre månedene, da saken var ferdig etterforsket. Det hevdes at den feilvurderingen som ble foretatt med hensyn til subsumsjonen i seg selv er av slik karakter at det gir grunnlag for erstatning og det er her vist til de store følger det fikk for A at han satt i varetekt i nær et år.
Når det gjelder oppreisningsspørsmålet, anføres det at det tilkjente beløp på kr. 25.000,- er alt for lite tatt i betraktning den store påkjenning varetektsoppholdet har hatt for A, spesielt tatt i betraktning at han og de andre involverte i saken er fra et lite sted. A har også i brev av 24. juni 1991 utdypet noen av sine synspunkter. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"Staten betaler i erstatning og oppreisning til A kr. 150.000,-."
Påtalemyndigheten har i uttalelse til kjæremålet anført at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede, idet det ikke er sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han var tiltalt for. Under enhver omstendighet kan det, etter påtalemyndighetens oppfatning, ikke sees godtgjort at A har lidt noe økonomisk tap. Det er følgelig heller ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445.
Til oppreisningsspørsmålet har påtalemyndigheten vist til at man etter omstendighetene ikke fant å burde påkjære denne, men at det ikke er grunnlag for å heve det tilkjente beløp.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke kan anses sannsynliggjort at A ikke har foretatt den handling som var grunnlag for tiltalen. Det kan ikke anses tvilsomt at A tilføyet fornærmede et knivstikk i brystet, og at fornærmede døde som følge av dette. A ble likevel frifunnet for for tiltalen for forsettlig drap. Hendelsesforløpet er imidlertid usikkert, og det kan, tross frifinnelsen, ikke sees å være godtgjort at det forelå en nødvergesituasjon. Som påpekt av lagmannsretten var det ikke vitner til selve handlingen, og de impliserte var beruset. Kjæremålsutvalget finner derfor at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede. Kjæremålsutvalget finner at det heller ikke er grunnlag for erstatning etter §445. Det er ikke godtgjort at den kjærende part er påført økonomisk tap ved forfølgningen.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å forhøye det tilkjente oppreisningsbeløp. Utvalget vil tilføye at det er et vilkår for oppreisning etter §446 at betingelsene for erstatning etter §444 eller §445 er til stede. Det er uklart på hvilket grunnlag lagmannsretten har funnet å kunne tilkjenne oppreisning. Påtalemyndigheten har imidlertid ikke påkjæret kjennelsen, og utvalget finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.