HR-1991-158-B - Rt-1991-1335
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-26 |
| Publisert: | HR-1991-00158-B - Rt-1991-1335 (469-91) |
| Stikkord: | Bankrett, Pengekravsrett, Sjekkrett, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om omfanget av retten for en trassatbank til å tilbakevise sjekker og krav om erstatning for tap som følge av at sjekker var blitt tilbakevist av trassatbanken. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00158 B, L.nr 158B/1991, nr 232, 233, 234 og 235/1990 |
| Parter: | Banque Nationale de Paris Norge A/S (tidl. A/S Kjøbmandsbanken) (Advokat Sverre A. Thornes) mot 1. B.B. Kapital A/S (tidl. Christiania Fonds A/S og Bodd Fonds A/S) (advokat Ole Chr Wærenskjold) 2. Jøtun Fonds A/S (tidl. Wichstrøm Finans A/S) 3. Elcon Securities A/S 4. Scanfonds A/S 5. Nordbroking A/S 6. Carnegie A/S 7. Forenede Fonds A/S 8. Scancorp. Fonds A/S) (advokat Stig Tufte-Johnsen for parter 2-8) 9. Tennant Fonds A/S 10. Alfred Berg Norge A/S 11. Den norske Bank 12. Christianina Bank og Kreditkasse (advokat Ole Chr Wærenskjold for parter 9-12). |
| Forfatter: | Kst dommer Lødrup, Hellesylt, Langvand, Christiansen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Sjekkloven (1932) §28, Tvistemålsloven (1915) §151, §98, Avtaleloven (1918) §36, §25, §45, §46 |
Kst dommer Lødrup: Saken gjelder omfanget av retten for en trassatbank til å tilbakevise sjekker, og krav om erstatning for tap som følge av at sjekker er blitt tilbakevist av trassatbanken.
Saksøkt for byretten og ankemotpart for lagmannsretten var A/S Kjøbmandsbanken. Alle aksjer i denne banken ble i 1990 kjøpt av Banque Nationale de Paris Norge A/S, som nå står som part. For enkelhets skyld vil Kjøbmandsbanken- eller banken - i det følgende bli brukt som partsbetegnelse.
Saken begynte med stevning av 4 juli 1986 fra Christiania Fonds A/S (nå B.B. Kapital A/S). Ved senere stevninger har - dels i fellesskap - de øvrige parter gått til sak mot Kjøbmandsbanken om de samme forhold. Det er således fire saker som er forenet til felles behandling, jf. tvistemålsloven §98. For Høyesterett er partsforholdet blitt noe komplisert ved at ti av ankemotpartene har erklært aksessorisk motanke, mens to av dem -Tennant Fonds A/S og Alfred Berg Norge A/S - ikke tar del i motanken. Jeg vil derfor bruke B.B. Kapital A/S Christiania Bank og Kreditkasse fl som partsbetegnelse hvor det skal dekke partene i motanken. Ankemotpartene har hatt to prosessfullmektiger, som dels har delt prosedyren mellom seg og ellers hatt sammenfallende synspunkter.
Det er begjært fastsettelsesdom for grunnlaget for de krav saken gjelder. De tap som ankemotpartene er påført, er nemlig ikke identiske med sjekkenes pålydende. Det er gitt delvis oppgjør på forskjellig måte, bl.a. ved den dividende som ble utbetalt fra Bjørn Lunn & CO A/S's konkursbo. Beregningen av de konkrete tap ligger derfor utenfor denne saken. Denne delingen av saken skjedde allerede for byretten, jf tvistemålsloven §151 annet ledd.
Til belysning av tvistene skal jeg bemerke:
Den 6 og 7 februar 1986 (det er enighet mellom partene at det ikke er riktig når det i lagmannsrettens dom bare sies 7 februar) tilbakeviste Kjøbmandsbanken 42 sjekker utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til ankemotpartene. Tilbakevisningen gjaldt sjekker bokført i tiden 31 januar til 7 februar, som mottagerne hadde diskontert i sine egne banker. Da 31 januar var en fredag, lå tilbakevisningen innen den fire dagers frist - som gjelder virkedager - som omhandles i Regler om sjekktjenesten §6. Disse reglene er vedtatt av Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge. Den relevante del av bestemmelsen lyder slik:
"V. Tilbakevisning i påtrukne bank.
a. Tilbakevisning må skje snarest og senest fjerde virkedag etter bokføringsdag. Når det gjelder sjekker utstedt av uberettiget person og forfalskede sjekker forlenges 4-dagersfristen til 20 dager. Tilbakevisning skal imidlertid også skje snarest mulig etter bokføringsdag. Fristen regnes fra bokføringsdag. Blir sjekken bokført ved EDB er bokføringsdag den dag da transaksjonen første gang er med på påtrukne banks egen transaksjonsliste. Blir sjekken ikke bokført ved EDB er bokføringsdag den dag sjekken eller avregningsliste med sjekkens data er mottatt av påtrukne bank. Sjekker som mottas i påtrukne bank skal datostemples ved ankomsten.
Når sjekken ikke arkiveres i påtrukne bank, kan tilbakevisning skje på egen tilbakevisningsblankett istedenfor ved fysisk tilbakesending av sjekken.
Det skal gis meddelelse om når sjekken ble bokført. Denne meddelelse gis som påtegning på sjekken/tilbakevisningsblanketten.
Tilbakevist sjekk/tilbakevisningsblankett skal sendes direkte til diskonterende bank."
Kjøbmandsbanken gjør prinsipalt gjeldende at denne regelen ikke bare gjelder mellom den påtrukne bank (trassatbanken) og den diskonterende bank, men at den også får anvendelse i forholdet mellom trassatbanken og en sjekkmottager. Dette bestrides av ankemotpartene, som hevder at sjekkreglene er interne regler mellom bankene, som sjekkmottagere ikke er bundet av. Subsidiært hevder ankemotpartene at banken heller ikke etter sjekkreglene kunne tilbakevise sjekker bokført i tiden 31 januar til 5 februar, idet kravet om "snarest" ikke var oppfylt for denne periodens vedkommende. Kjøbmandsbanken hevder videre, uavhengig av hvordan sjekkreglene skal forstås, at ankemotpartene er avskåret fra å rette noe krav mot den på grunn av den såkalte megleravtale som etter konkursen i Bjørn Lunn & CO A/S ble inngått mellom konkursboet og en rekke meglere, hvorav alle ankemotpartene. Dette bestrides av ankemotpartene, som i sin aksessoriske motanke krever erstatning av Kjøbmandsbanken. Erstatningskravet gjelder tap som følge av den tilbakevisning som skjedde 6 og 7 februar for sjekker som var med i transaksjonslistene disse dagene, og som det erkjennes var tilbakevist i tide. Banken bestrider at det foreligger noe grunnlag for et slikt ansvar. Partene er for øvrig enige om at det ikke er noen forskjell mellom de sjekker som i løpet av kvelden og natten var behandlet av IDA, og de sjekker som var behandlet av Oslo-clearingen; fristen for tilbakevisning begynte i begge tilfeller å løpe fra det tidspunkt banken mottok transaksjonslistene.
Den ankende part hevder også at renteberegningen i lagmannsrettens dom er uriktig. Det er ikke - hvis tilbakevisningen ikke er gyldig - morarenteloven rentenivå på 18 % som skal legges til grunn, men sjekkloven 6%, jf loven §45 og §46.
Oslo byrett avsa 29 april 1988 dom med denne domsslutning:
"Sak nr. 1708/86-I-69:
1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sak nr. 2476/86-I-96:
1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksøkte nr. 9, Tennant Fonds tilpliktes å betale A/S Kjøbmandsbanken saksomkostninger med kr 7.500,- - kroner - syvtusenfemhundre 0/00 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Saksomkostninger fra de øvrige saksøkere tilkjennes ikke.
Sak nr. 1092/87-I-43:
1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sak nr. 2944/87-I:
1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
B.B. Kapital A/S, Jøtun Fonds A/S, Elcon Securities A/S, Scanfonds A/S, Nordbroking A/S, Carnegie A/S, Forenede Fonds A/S, Scancorp Fonds AS, Tennant Fonds AS, Alfred Berg Norge A/S, Den norske Bank og Christiania Bank og Kreditkasse påanket dommen til lagmannsretten. Den 9 mars 1990 avsa Eidsivating lagmannsrett dom med slik domsslutning:
2. "Ankesak nr. 455/88:
1. Kjøbmandsbanken A/S er forpliktet til å dekke B.B. Kapital A/S' tap, med tillegg av 18 % årlig rente fra 6. februar 1986 til betaling skjer, forårsaket av manglende dekning av sjekk pålydende kr. 78.625,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til Christiania Fonds A/S.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Ankesak nr. 456/88:
1. A/S Kjøbmandsbanken er overfor de nedenfor nevnte firmaer forpliktet til å dekke tap, med tillegg av 18 % årlig rente fra 6. februar 1986 til betaling skjer, forårsaket av manglende dekning av sjekker utstedt av Bjørn Lunn & Co A/S på beløp og firmanavn som nevnt nedenfor:
a) Overfor Jøtun Fonds A/S 888.000,- -åttehundreogåttiåttetusen - kroner
b) Overfor Elcon Securities 121.800,- etthundreogtjueentusenåttehundre - kroner
c) Overfor Scanfonds A/S 255.900,- tohundreogfemtifemtusennihundre - kroner.
d) Overfor Nordbroking A/S 86.100,- åttisekstusenetthundre - kroner.
e) Overfor Carnegie A/S 274.250,- -tohundreogsyttifiretusentohundreogfemti - kroner
f) Overfor Forenede Fonds A/S 34.250,- - trettifiretusentohundreogfemti - kroner
g) Overfor Scancorp. Fonds 234.350,- tohundreogtrettifiretusentrehundreogfemti - kroner
h) Overfor Tennant Fonds A/S 227.800,- -tohundreogtjuesjutusenåttehundre- kroner.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Ankesak nr. 457/88:
1. A/S Kjøbmandsbanken er forpliktet til å dekke Alfred Berg Norge A/S tap, med tillegg av 18 % årlig rente fra 6. februar 1986 til betaling skjer, forårsaket av manglende dekning av sjekker pålydende tilsammen 1.928.650,- - enmillionnihundreogtjueåttetusensekshundreogfemti - kroner utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til Gunnar Bøhn & Co A/S.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Ankesak nr. 458/88:
1. A/S Kjøbmandsbanken er forpliktet til å dekke de nedenfor nevnte bankers tap, med tillegg av 18 % årlig rente fra 6. februar 1986 til betaling skjer, forårsaket av manglende dekning av sjekker utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S:
a) Overfor Den norske Creditbank sjekker pålydende tilsammen 649.025,- -sekshundreogførtinitusenogtjuefem- kroner.
b) Overfor Christiania Bank og Kreditkasse sjekker pålydende tilsammen 769.150,- -syvhundreogsekstinitusenetthundreogfemti-kroner.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjøbmandsbanken har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. B.B. Kapital A/S m fl har erklært aksessorisk motanke vedrørende erstatningsspørsmålet. Når det gjelder partenes anførsler for Høyesterett, viser jeg til mine innledende bemerkninger om sakens tvistepunkter.
Den ankende part og ankemotparten i motanken, Banque Nationale de Paris Norege A/S har nedlagt denne påstand:
"Banque Nationale de Paris Norge A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotpartene og ankende parter i motanken, B.B. Kapital A/S, Jøtun Fonds A/S, D, Scanfonds A/S, Nordbroking A/S, Carnegie A/S, Forenede Fonds A/S, Scancorp. Fonds A/S., Tennant Fonds A/S, Alfred Berg Norge A/S, Den norske Bank og Christiania Bank og Kreditkasse A/S har nedlagt slike påstander fordelt på de to prosessfullmektiger:
"Ankesak nr. 232/90:
1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Banque Nationale de Paris Norge AS dømmes til å betale ankemotpartene sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.
I motanken er det lagt ned slik påstand:
"1. Banque Nationale de Paris Norge AS er forpliktet til å dekke ankemotpartenes tap, med tillegg av 18 % rente fra 6. februar 1986 til betaling skjer, i henhold til sjekker pålydende:
a) Kr 18.000,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til B.B. Kapital
b. Kr 671.000,- utstedes av Bjørn Lunn & CO A/S tilB.B. Kapital A/S.
Ankesak nr. 233/88 angående Tennant Fonds A/S:
1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Banque Nationale de Paris Norge AS dømmes til å betale ankemotpartens saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Ankesak nr. 234/90:
1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Banque Nationale de Paris Norge A/S dømmes til å betale ankemotpartens saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Ankesak nr. 235/90:
For anken er det lagt ned slik påstand:
1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Banque Nationale de Paris Norge AS dømmes til å betale ankemotpartens saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
I motanken er det lagt ned slik påstand:
"1. Banque Nationale de Paris Norge AS er forpliktet til å dekke ankemotpartens tap, med tillegg av 18 % rente fra 8. februar 1986 til betaling skjer, i henhold til sjekker pålydende:
a) Kr 57.050,- utstedt av Bjørn Lunn & CO & Co. A/S til Den norske Bank
b) Kr 309550,- utstedt av Bjørn Lunn & CO & Co. A/S til Den norske Bank
c) Kr 199.800,- utstedt av Bjørn Lunn & CO & Co. A/S til Christiania Bank og Kreditkasse.
2. Banque Nationale de Paris Norge AS dømmes til å betale ankemotpartene sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
I ankesak nr. 233/1990 med unntak av Tennant Fonds A/S.
For anken er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Banque Nationale de Paris Norge A/S dømmes til å betale ankemotpartene sakens omkostninger for byrett lagmannsrett og Høyesterett."
I motanken er det lagt ned slik påstand:
"1. Banque Nationale de Paris Norge A/S er forpliktet til å dekke ankemotpartenes tap, med tillegg av 18 % rente fra 6. februar 1986 til betaling skjer, i henhold til sjekker pålydende:
a) kr 121.500,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til Jøtun Fonds A/S.
b) kr 134.300,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til Elcon Securities A/S.
c) kr 27.000,- utstedt av N. A/S til Scanfonds A/S.
d) kr 95300,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til Nordbroking A/S.
e) kr 392.400,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S tilzCarnegieA/S.
f) kr 450.000,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til Forenede Fonds A/S.
g) kr 510.950,- utstedt av Bjørn Lunn & CO A/S til Scancorp. Fonds A/S.
2. Banque Nationale de Paris Norge A/S dømmes til å betale ankemotpartene sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ved bevisopptak for Høyesterett har - foruten vitner for byretten og lagmannsretten - tre sakkyndige vitner avgitt forklaring (hvorav ett av dem ga forklaring for byretten).
Saken står i faktisk henseende for Høyesterett som for byretten og lagmannsretten. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de tidligere dommer. Ankemotpartens prosedyre har imidlertid for Høyesterett dels vært annerledes lagt opp enn for de tidligere retter.
Jeg finner det naturlig å behandle de ulike tvistepunkter hver for seg.
Megleravtalens betydning.
Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for den ankende parts påstand om at den såkalte megleravtalen skulle avskjære ankemotpartene fra å kreve Kjøbmandsbanken for de udekkede fordringer som fulgte av de tilbakeviste sjekker.
Denne avtalen ble inngått 5 juni 1986 mellom Bjørn Lunn & CO A/S' konkursbo og 26 - hvorav alle de ankende parter - av de 29 megler- og fondsforretninger som ble berørt av konkursen. Bakgrunnen for avtalen var at meglerne hadde trukket tilbake de disposisjonsbrev som var utstedt til fordel for Bjørn Lunn & CO A/S, og som gjaldt aksjesalg de ikke hadde fått betaling for som følge av Kjøbmandsbankens tilbakevisninger og oppsigelsen av kassakredittavtalen. Etter bostyrets oppfatning var det ikke adgang til å trekke brevene, og ved avtalen ble annulasjonserklæringene trukket tilbake, mot at meglerne fikk visse motytelser som jeg ikke finner grunn til å komme nærmere inn på. Ved sluttavregningen mellom megler- og fondsforretningene og boet fremkom et "overskudd" som ga en dividende på 5,42 %, som ble fordelt på avtalepartene.
Kjøbmandsbanken var ikke part i denne avtalen. Selv om de sjekker denne saken gjelder refererte seg til betalinger for disposisjoner som ble omfattet av avtalen, er det hverken uttrykkelig eller forutsetningsvis holdepunkter for at banken fikk noen rettigheter ved den. Det er også vanskelig å se hvorfor meglerne ved avtalen skulle gi avkall på sine eventuelle rettigheter overfor banken. Avtalens eneste funksjon var - såvidt jeg kan se - å løse de kompliserte eierforhold m.v. til aksjer som fulgte av Bjørn Lunn & CO A/S' konkurs.
Omfanget av bankens tilbakevisningsrett.
Kjøbmandsbankens tilbakevisningsrett må etter min mening vurderes med utgangspunkt i sjekkloven §28, hvor det heter: "En chekk skal betales ved forevisningen. Enhver motsatt bestemmelse anses som uskrevet". Bestemmelsen - som har stått uendret siden 1932 - er i første rekke utformet med sikte på det tilfellet at sjekkmottageren presenterer sjekken i trassatbanken. Men i de siste tiår er diskontering i mottagerens egen bank blitt svært utbredt. Gjennom avregningssystemet kom trekket til Kjøbmandsbankens kunnskap ved de transaksjonslister som var klare morgenen etter at sjekken ble presentert i diskonteringsbanken.
Mottagelsen av transaksjonslistene må anses som "forevisningen" i sjekkloven forstand, noe som partene også er enige om for Høyesterett. Det er på dette tidspunktet banken plikter å ta standpunkt til om vilkårene for å honorere sjekken er til stede. Trassatbanken kan ikke ha rett til å vurdere honorering i en lengre tid når forevisningen skjer gjennom transaksjonslistene enn hvor den skjer ved presentasjon av selve sjekken i banken. Mot denne bakgrunn oppfatter jeg sjekkloven §28 dithen at en tilbakevisning av sjekker på transaksjonslistene må skje samme dag listen foreligger, med mindre det skulle foreligge helt spesielle forhold som skulle tilsi en lengre frist.
Spørsmålet blir så om bestemmelsene i sjekkreglenes §6 kan stille dette annerledes. Jeg finner det lite tvilsomt at svaret her må være benektende. Sjekkreglene er tekniske behandlingsregler for sjekker mellom bankene. Hvis en sjekk innen firedagersfristen blir tilbakevist, gir §6 diskonteringsbanken rett til å debitere sjekkmottagerens konto for beløpet mot en tilsvarende avregning i mellomregnskapet med trassatbanken - krediteringen av sjekkmottagerens konto har i slike tilfelle skjedd med forbehold fra diskonteringsbanken. Men sjekkmottagerens rett overfor trassatbanken kan ikke berøres av denne regelen; her er sjekkloven §28 uttømmende.
Den ankende part har fremholdt at det ved tilbakevisning kan være nødvendig med visse undersøkelser før en går til et slikt skritt, som for utstederen kan være meget alvorlig. Firedagersregelen fyller et praktisk behov. Det kan være krediteringer som vil komme i umiddelbar fremtid, eller det kan være nødvendig med nærmere informasjon fra utstederens saksbehandler i banken. Firedagersregelen er sprunget ut av dette behovet for nærmere å vurdere kontoinnehaverens forhold, og er akseptert av næringslivet. Det er videre vist til at oppfatningen i bankkretser er at firedagersregelen også gjelder i forholdet til sjekkmottageren, og at det er fast praksis at firedagersregelen også brukes overfor denne.
Disse forhold kan imidlertid etter mitt syn ikke lede til et annet resultat enn det jeg er kommet til. Behovet for tid til å vurdere en tilbakevisning gjør seg i like stor grad gjeldende når sjekken presenteres i trassatbanken, som når belastningen av utstederens konto kommer på transaksjonslistene. Den bankpraksis som det er vist til - og som jeg ikke har grunn til å trekke i tvil - kan jeg heller ikke tillegge betydning. At man i bankkretser har lagt til grunn at firedagersregelen gjelder i forhold til sjekkmottageren, kan ikke svekke de rettigheter denne er gitt etter sjekkloven. Jeg vil i denne forbindelse nevne at sjekkreglene også synes ment som interne regler, idet det på forsiden av dem er anmerket "Ikke til utlevering". Det ville være merkverdig om en bransje kunne vedta regler med bindende virkning for tredjemann, men som de bevisst unndrar fra tredjemanns kunnskap. At Kjøbmandsbanken - som andre banker - mente at en tilbakevisning fire virkedager tilbake fra bokføringsdato også hadde virkning for sjekkmottager, kan ikke være avgjørende. Jeg tilføyer at i dette tilfellet gikk det frem av transaksjonslistene hvilke banker som hadde mottatt sjekkene, idet alle var forretningsbanker.
Etter dette blir min konklusjon at tilbakevisning bare kunne skje for de sjekker som var med på transaksjonslistene den 6 februar og senere, og tilbakevisningen skjedde samme dag de forekom på listene. Disse sjekkene var - med ett unntak - bokført den 6 og 7 februar. En sjekk på 188.000 kroner til Alfred Berg Norge var med på Oslo-clearingen, og således bokført 5 februar. Det synes noe uklart når denne sjekken ble tilbakevist. Jeg finner imidlertid ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse her, og legger således til grunn at den ble tilbakevist for sent.
Erstatningskravet.
Ved den aksessoriske motanken har B.B. Kapital A/S m fl tatt til motmæle mot lagmannsrettens frifinnelse avKjøbmandsbankenpå erstatningsrettslig grunnlag for det tapet de ble påført ved de sjekker som ble tilbakevist innen endagsfristen. Dette gjelder sjekker som er bokført den 6 og 7 februar 1986. Av disse er 17 sjekker utstedt den 5 februar for et samlet beløp på 2.745.000 kroner og den 6 februar 9 sjekker på ca 1.900.000 kroner, hvorav 5 gjelder partene med pålydende vel 1.400.000 kroner.
B.B. Kapital A/S m fl har her gjort gjeldende at Kjøbmandsbanken har opptrådt uforsvarlig ved fortsatt å la Bjørn Lunn & CO disponere sjekker etter den situasjon som var oppstått i begynnelsen av februar 1986. Banken plasserte ved dette risikoen for Bjørn Lunn & CO A/S's betalingsevne på sjekkmottagerne, som på børsen hadde kontraheringsplikt. Hvis banken så langt som mulig ønsket å redde firmaet og dermed sine egne i stor grad usikrede tilgodehavender, kunne ikke det skje på tredjemanns bekostning. Kjøbmandsbanken bestrider at det er grunnlag for et slikt erstatningskrav.
Jeg nevner at saken for Høyesterett på dette punktet er prosedert noe annerledes enn for de tidligere retter.
Jeg er - under en viss tvil - kommet til at motanken ikke kan føre frem.
Jeg tar utgangspunkt i at det er sjekkmottageren som må bære tapet om vilkårene etter sjekkloven for at trassatbanken plikter å honorere sjekken ikke er til stede. Trassatbanken plikter ikke å dekke en sjekk med mindre - som overveiende hovedregel - det er dekning for den på utstederens konto når sjekken forevises, eller det er gitt en bekreftelse etter sjekkloven §25 (eller sjekken er under det minstebeløp som er garantert). En bank har ikke noe ansvar for at det er dekning på utstederens konto; det er sjekkmottagerens risiko. En bank må innen vide rammer kunne vurdere et kundeforhold uten å komme i ansvar.
Men sjekkloven kan ikke være til hinder for at trassatbanken kan komme i ansvar etter alminnelige erstatningsregler. Når det er tale om rene formuestap, kan det opppstå spørsmål om det overhodet er erstatningsrettslig vernet. I tilfeller som dette, finner jeg ikke det særlig tvilsomt. Om erstatningsvilkårene ellers er oppfylt, må i første rekke bero på en vurdering av om bankens handlemåte må sies å være uforsvarlig i forhold til de tap som sjekkmottagerne kan være påført. Ved denne vurderingen vil altså både bankens handlemåte være av betydning, og sjekkmottagernes situasjon.
Spørsmålet er så om bankens handlemåte den 5 og 6 februar kan karakteriseres som erstatningsbetingende. Ved denne vurderingen må man - som også påpekt av B.B. Kapital A/S - se på hvordan forholdet hadde utviklet seg siden Bjørn Lunn & CO A/S's kassakredittkonto ble virksom fra 1 april 1985 - for øvrig som et resultat av bankens oppsøkende virksomhet mot slutten av 1984. Jeg finner derfor grunn til å trekke frem en rekke forhold som her har særlig interesse.
Kassakredittavtalen hadde opprinnelig en kredittramme på 3 millioner kroner og en overtrekksadgang på 2 millioner kroner. I et brev fra Kjøbmandsbanken av 22 juli 1985 til Bjørn Lunn & CO heter det at kontoen "så godt som hver dag siden åpningen har vært trukket ut over kr 5.000.000,- med en topp i juni på kr 12.460.000...". Det heter videre i brevet at man ved flere anledninger har gitt uttrykk for at slike "ekstreme trekk ... må opphøre. I møte med Dem den 21. juni ga vi uttrykk for at vi gjerne i et nært tillitsfullt samarbeid kan samtykke i overtrekk utover kr 2.000.000.- i kortere perioder og en høyere bevilgning mot styrkelse av depotet". Det fremgår videre av brevet at Bjørn Lunn & CO har lovet å komme med et tilbud om deponering av aksjer hvis kreditten skulle forhøyes. Ifølge forklaringen til bankens administrerende direktør, var man stadig i kontakt med Bjørn Lunn, som dels bagatelliserte overtrekkene, dels ga løfter om å bringe forholdene i orden. I juli tilbød Bjørn Lunn aksjer i pant. Dette var imidlertid aksjer som var kjøpt etter oppdrag som ennå ikke var "fylt", dvs at det bestilte antall aksjer ennå ikke var skaffet. Banken avviste tilbudet, da slike aksjer ikke tilhørte megleren, og følgelig ikke kunne pantsettes.
Dette viser at Bjørn Lunn & CO A/S fra starten av ikke ønsket å følge - eller maktet å følge - de rammer og regler som fulgte av kassakredittavtalen. Bankens kontrollkomite bemerket i møte den 19 juni at Bjørn Lunn & CO A/S har overtrukket kontoen med 4.810.919 kroner, og ber "styret vurdere dette forhold". Den situasjon som gjenspeiles i brevet av 22 juli, fortsatte utover høsten 1985. Mot en ytterligere sikkerhet ble kredittrammen øket til 5 millioner kroner med adgang til overtrekk med 3 millioner fra 1 november 1985 (avtalen ble imidlertid først formelt inngått 28 november). I denne forbindelse vil jeg nevne at bankens administrerende direktør synes å ha hatt en urealistisk tillit til firmaet, og dels bagatellisert problemene. I innstillingen til styret om den utvidede kreditt i november 1985 heter det således at selskapet "fra tid til annen" har hatt vanskeligheter for å holde seg innenfor bevilget ramme. I sin forklaring for Høyesterett har administrerende direktør uttalt at bakgrunnen for den utvidede kreditten november 1985 var at banken vurderte Bjørn Lunn & CO A/S som et solid firma, at overskuddet for 1985 etter hva firmaet hadde opplyst ville gi grunnlag for styrking av egenkapitalen og at banken aldri anså økonomien til Bjørn Lunn & CO A/S som bekymringsfull. Det var - så vidt jeg kan se uten å være etterpåklok - intet grunnlag for en slik optimisme. Bjørn Lunn hadde helt frem til kassakredittavtalen ble oppsagt om ettermiddagen den 6 februar 1986 misbrukt den tillit som var vist ham, og dette burde banken ha innsett.
Etter forhøyelsen av kredittrammen til 8 millioner kroner, viste trekkene en klar stigning. Allerede den 14 november (altså før avtalen formelt var i orden) var de på vel 15 millioner kroner.
Mot slutten av januar 1986 ønsket åpenbart Kjøbmandsbanken å få ryddet opp i sitt forhold til Bjørn Lunn & CO A/S. Dette hadde nok sammenheng med Bjørn Lunns problemer på børsen, og de ryktene som gikk om hans situasjon. Hva som skjedde den 5 og 6 februar er fyldig beskrevet i lagmannsrettens dom. Jeg finner imidlertid grunn til å fremheve at på dette tidspunkt var trekkene over 15 millioner kroner, dvs opp mot det dobbelte av den bevilgede kreditt. Det var avtalt et møte den 5 februar kl 1400, som imidlertid på grunn av overtrekkenes omfang om morgenen den dagen ble fremskyndet til kl 1100. Bjørn Lunn fremholdt imidlertid at banken ikke hadde grunn til bekymring, og at han ville ta med seg 10 millioner kroner til møtet, noe bankens administrerende direktør oppfattet som i kontanter/sjekker. Da Lunn møtte kl 1100, hadde han hverken med kontanter eller sjekker, men en kladdet liste over aksjer som kunne selges for 1,8 millioner kroner, og uoppgjorte aksjer for 8,2 millioner kroner, som han tilbød som sikkerhet. Lunn presiserte at overtrekket var av forbigående karakter.
Bjørn Lunn møtte ikke til et nytt møte som avtalt til kl 1500. Men etter en utsettelse til kl 1800, kom en representant for Bjørn Lunn & CO A/S. De tilbudte sikkerheter ble vurdert, uten at det ble tatt noe standpunkt til dem. Neste morgen - den 6 februar - ba banken om et møte med Bjørn Lunn så snart som mulig. Lunn innrømmet da over telefonen at den tilbudte sikkerhet i det vesentlige var av samme karakter som den som var avvist i juli, men at han ville ha med kontanter tilsvarende 4,7 millioner kroner til et møte kl 1000. Administrerende direktør fikk ikke noe klart svar på en forespørsel om omfanget av de sjekker som nå var utskrevet. Møtet kl 1000 ble kort; Lunn hadde ikke med noen verdier og fikk beskjed om at tilbakevisning ville bli iverksatt. Administrerende direktør var likevel - ifølge sin forklaring - ikke spesielt opptatt av transaksjonslistene den formiddagen for å se på Lunns sjekkutstedelser dagen før.
Etter mitt syn burde det for banken i disse kritiske dager fremstått som nærliggende at Bjørn Lunn & CO A/S ikke ville være i stand til å innfri de sjekker som ble utstedt. Ved vurderingen av bankens forhold den 5 og 6 februar, må man se hen til at Bjørn Lunn i hele kassakredittperioden hadde vist seg som en lite pålitelig kunde. Banken foretok etter det som er opplyst ikke på noe tidspunkt nærmere undersøkelser av firmaets økonomiske stilling, men stolte, som nevnt, uten videre på de opplysninger som ble gitt av Bjørn Lunn. De kunnskaper banken fikk den 5 februar om "shortselling" og andre uregelmessigheter, burde ytterligere ha manet til varsomhet. Riktignok ble det besluttet å tilbakevise sjekker, men denne beslutningen ble omgjort.
Ved vurderingen av om banken ved ikke å gripe inn overfor Lunns sjekkutstedelser den 5 og 6 februar kan ha pådratt seg ansvar overfor sjekkmottagerne, legger jeg videre vekt på at banken var av den oppfatning at sjekker som var utstedt de fire siste virkedager kunne tilbakevises. At Lunn uhindret også den 6 februar kunne utstede sjekker på tilsammen nesten 2 millioner kroner, finner jeg også kritikkverdig. Banken burde ha forstått - på bakgrunn av tidligere erfaringer - at Bjørn Lunn etter all sannsynlighet ikke ville makte å stille den lovede sikkerhet, ikke minst på grunn av utviklingen av kontoen i den siste tiden. Fra 16 januar hadde trekkene steget jevnt - med en bagatellmessig nedgang den 29 og 30 - fra 10,7 millioner kroner til 15,7 millioner den 3 februar. Banken kan ikke ha hatt noe velgrunnet håp om at Lunn plutselig skulle skaffe til veie betydelige sikkerheter. Lunns oppfatning - selv om den var uriktig - var at banken tillot ham helt frem til kassakredittens oppsigelse om ettermiddagen den 6 februar å utstede sjekker, viser at det fra bankens side ikke ble gjort noe for å avverge misbruket. Selv om sjekkmottagere ikke er kontraktsparter til trassatbanken, og avtaleloven ikke direkte gjelder i forholdet mellom dem, finner jeg at den lojalitetstankegang som bl a ligger til grunn for generalklausulen i avtaleloven §36 også her må tillegges vekt.
At jeg til tross for den til dels alvorlige kritikk jeg mener kan rettes mot banken, ikke finner at det kan pålegges ansvar for de sjekker som er rettidig tilbakevist, skyldes en helhetsvurdering av situasjonen den 5 og 6 februar. For banken var dilemmaet om Bjørn Lunn & CO A/S skulle stoppes med konkurs som en sannsynlig følge, eller om krisen kunne gli over. Banken hadde her et stort tidspress, og måtte fatte sine beslutninger raskt. Jeg nevner i denne forbindelse at Bjørn Lunn & CO A/S' problemer også ble vurdert av børsen og meglerkontrollen. I slutten av januar 1986 var det rettet mistanke mot Bjørn Lunn & CO A/S for "shortselling" (salg av aksjer man ikke eier). Meglerkontrollen gjennomgikk umiddelbart det foreløpige regnskap for 1985 m v. i et brev til Oslo Børs den 4 februar 1986 heter det at det var konstatert "shortselling", og det ble også avdekket manglende regnskapsrutiner. Det ble videre anført at selskapets likviditet var anstrengt. Men meglerkontrollen fant ikke grunn til å utelukke Bjørn Lunn & CO A/S fra børsen, men firmaet ble - ved meddelelse til børsen den 5 februar kl 1030 - pålagt visse restriksjoner. Børsen var også kjent med at banken hadde begynt å tilbakevise sjekker, men omgjort dette. Børsen var således kjent med situasjonen, og B.B. Kapital A/S m fl var alle meglere som skulle være godt rustet til å vareta sine egne økonomiske interesser. Når de likevel fortsatte å motta sjekker fra Bjørn Lunn & CO A/S, må det legges til grunn at de aksepterte den usikkerhet som forelå med hensyn til dekningsmulighetene.
Rentespørsmålet.
Under prosedyren for Høyesterett har den ankende part hevdet at - hvis lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår tilbakevisningsspørsmålet - rentereglene i sjekkloven §45 og §46 må legges til grunn, hvor rentefoten er 6 %. Videre er det hevdet - hvis ankemotpartene får medhold i sitt erstatningskrav - at det er rentenivået for slike krav som må brukes.
Jeg finner det klart at de krav ankemotpartene retter mot banken, ikke går inn under sjekkloven §45 og §46. Krav om dekning av for sent tilbakeviste sjekker er hverken et regresskrav eller et krav fra en som har innløst sjekken. Så positivrettslig som sjekkloven er, kan de nevnte bestemmelser ikke gis analogisk anvendelse på de krav som omfattes av denne saken. Det blir på denne bakgrunn ikke nødvendig å ta standpunkt til om det her hadde vært påkrevet uttrykkelig å nevne rentespørsmålet i anken.
Hverken anken eller motanken har ført frem. Jeg finner derfor at omkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett, og at de tidligere retters omkostningsavgjørelser bør bli stående. To av ankemotpartene - Tennant Fonds A/S og Alfred Berg Norge A/S - har ikke tatt del i motanken. For dem har anken vært forgjeves, og jeg finner derfor at de bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. På bakgrunn av den fremlagte omkostningsoppgave settes beløpet skjønnsmessig til 10.000 kroner for hver.
Jeg stemmer for denne
dom:
I ankesaker nr 232/90, nr 233/90, nr 234/90 og nr 235/90:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Banque National de Paris Norge A/S i sak nr 233/90 til Tennant Fonds A/S 10.000 - titusen - kroner og i sak nr 234/90 til Alfred Berg Norge A/S 10.000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger i noen av sakene.
Dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet og i det vesentlige også i begrunnelsen når det gjelder alle andre spørsmål enn erstatningsspørsmålet. Ved vurderingen av dette legger jeg mindre vekt enn ham på at Kjøbmandsbanken hadde godtatt de stadige overtrekk av kassakreditten. Dette var forhold som bare kunne få betydning for banken selv så lenge sjekkene ble innfridd. Ved vurderingen av bankens opptreden 6 og 7 februar 1986 er det riktignok et moment at den ut fra tidligere erfaringer hadde liten grunn til å stole på Bjørn Lunn, men det vesentlige i situasjonen var - slik jeg ser det - at banken under et sterkt tidspress måtte treffe en avgjørelse som ikke bare kunne få skjebnesvangre konsekvenser for bankens kunde, men også stor betydning for bankens egen utsikt til dekning. Det er forståelig at hensynet til kundens øvrige medkontrahenter, som banken ikke hadde noen direkte forpliktelse overfor, under disse omstendigheter kom i bakgrunnen. Generelt kan det sies at når situasjonen for en forretningsdrivende med kassakredittkonto utvikler seg slik at det blir nødvendig å trekke kassakreditten tilbake, vil man nesten alltid måtte regne med at det blir et visst tap for innehaverne av de sist utstedte sjekker som ikke får disse innfridd. På denne bakgrunn er jeg ikke i særlig tvil om løsningen av erstatningsspørsmålet.
I ankesaker nr 232/90, nr 233/90, nr 234/90 og nr 235/90:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Banqye Nationale de Paris Norge A/S i sak nr 233/90 til Tennant Fonds A/S 10.000,- - titusen - kroner og i sak nr 234/90 til Alfred Berg Norge A/S 10 000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger i noen av sakene.