HR-1991-161-B - Rt-1991-1439

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-12-12
Publisert:	HR-1991-00161-B - Rt-1991-1439 (499-91)
Stikkord:	Selskapsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1991-00161 B, Lnr 161B/1991, nr 57/1990.
Parter:	1. A m. flere (Advokat Jon R Gundersen) mot B a.s (Advokat Nils J. Sejersted).
Forfatter:	Lund, Langvand, Backer, Hellesylt, Lødrup
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Aksjeloven (1976) §4-2, §105, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Aksjeselskapsloven (1957) §23, §30, §19-3, §19-4, §2-4, EMK (1999)

Dommer Lund: Vedtektene for B a.s inneholdt frem til 1980 en bestemmelse om fortrinnsrett til tegning av aksjer ved kapitalutvidelse knyttet til særlige ihendehaverdokumenter, såkalte stifter- og tegningssertifikater. Saken gjelder spørsmål om sertifikatinnehaverne har krav på erstatning for sitt tap ved selskapets tilsidesettelse av deres fortrinnsrett samt om gyldigheten av selskapets vedtak om å oppheve vedtektsbestemmelsen.

Ved stiftelsen av B a.s, den gang den 2 desember 1905, hvor de dominerende interesser var franske og svenske, ble det i vedtektenes §15 fastslått at de første tegnere av selskapets aksjer - stamaksjer og preferanseaksjer - samt av et obligasjonslån skulle ha fortrinnsrett til tegning av 1/4 av aksjene ved enhver utvidelse av aksjekapitalen. Fortrinnsretten var knyttet til såkalte stiftersertifikater som lød på ihendehaveren og kunne omsettes uavhengig av aksjene og obligasjonene. Fortrinnsretten til tegning av de øvrige 3/4 av aksjene var etter bestemmelsen fordelt på innehaverne av aksjene med 1/4 og styremedlemmene med 1/8, mens 3/8 skulle disponeres av styret i selskapets interesse.

Det ble ikke noe av obligasjonslånet, noe som førte til at §15 ble endret i 1907. Den fortrinnsrett som var knyttet til stiftersertifikatene ble satt til 19,45 prosent av aksjene. De 25 prosent som tillå innehaverne av aksjer ble ikke endret. De øvrige andeler ble noe justert.

På selskapets generalforsamling 2 april 1909 ble §15 endret slik at også den fortrinnsrett på 25 prosent som tillå innehaverne av aksjer ble skilt ut og knyttet til særlige ihendehaverdokumenter, såkalte tegningssertifikater, som kunne omsettes uavhengig av aksjene.

Fortrinnsretten til aksjetegning etter §15 var betinget av "...at den paa vedkommende tidspunkt gjældende norske lov tillader det,..."

I 1929 fremsatte B tilbud om innløsning av stifter- og tegningssertifikatene. Dette resulterte i at sertifikatene for det alt vesentlige ble innløst. Gjenværende, ikke- innløste sertifikater ga heretter fortrinnsrett til 3,62 prosent av aksjene ved kapitalutvidelse, fordelt med 0,83 prosent på stiftersertifikater og 2,79 prosent på tegningssertifikater.

Frem til 1971 ble sertifikatrettighetene respektert ved de kapitalutvidelser som fant sted. I 1971 ble imidlertid spørsmål om sertifikatenes rettsgyldighet i forhold til aksjeloven av 1957 reist fra Bs side, og selskapet innhentet en betenkning fra professor Magnus Aarbakke. På bakgrunn av betenkningen, som konkluderte med at sertifikatrettighetene var ugyldige etter aksjeloven av 1957 §30 fjerde ledd, besluttet selskapets styre å foreslå for generalforsamlingen at sertifikatene ikke skulle gis fortrinnsrett ved nytegning. Industridepartementet ble varslet om dette. Departementet forela saken for Justisdepartementets lovavdeling som i sin uttalelse la til grunn "...at den fortrinnsrett som er lagt til de omhandlete sertifikater, framleis eksisterer som en lovlig rett innenfor rammen av aksjeloven."

B innrettet seg etter lovavdelingens standpunkt, og sertifikatrettighetene ble respektert ved kapitalforhøyelser i 1971, 1973 og 1975.

I forbindelse med en påtenkt kapitalutvidelse i 1977 reiste selskapet spørsmål om lovligheten av vedtektenes §5 - hvor bestemmelsen om sertifikatrettighetene nå befant seg - i forhold til §4-2 i aksjeloven av 1976. Spørsmålet ble forelagt Justisdepartementets lovavdeling som uttalte at vedtektenes §5 var i strid med aksjeloven §4-2 annet ledd annet punktum, og at fortrinnsretten derfor ikke kunne gjøres gjeldende ved kapitalforhøyelse. Det ble ikke noe av den planlagte kapitalutvidelse i 1977. Derimot ble lovavdelingens standpunkt lagt til grunn og sertifikatinnehaverne utelukket fra fortrinnsrett til aksjetegning ved den kapitalutvidelse som ble besluttet av generalforsamlingen den 26 oktober 1979.

På grunnlag av en utredning fra høyesterettsadvokat Per Brunsvig henvendte deretter en del av sertifikateierne seg til selskapet med krav om erstatning for tilsidesettelsen. Det ble også anmodet om forhandlinger med sikte på innløsning av rettighetene. Dette ble avslått av selskapet.

Etter nok en henvendelse fra selskapet ga Justisdepartementets lovavdeling uttrykk for at §5 i vedtektene måtte endres jf aksjeloven §19-4.

Den 31 oktober 1980 vedtok generalforsamlingen å oppheve bestemmelsen i vedtektenes §5 om sertifikatinnehavernes fortrinnsrett.

Stevninger ble uttatt av i alt 26 sertifikatinnehavere i to søksmål med påstand om at generalforsamlingsvedtaket av 31 oktober 1980 skulle kjennes ugyldig og at saksøkerne skulle tilkjennes erstatning for tilsidesettelsen av deres fortrinnsrett ved kapitalutvidelsene i 1979/80, 1982 og 1988. Subsidiært ble det krevet erstatning for opphevelsen av fortrinnsretten ved vedtaket av 31 oktober 1980. Det ble også nedlagt påstand om at sertifikatinnehaverne hadde sekundær fortrinnsrett til utnyttelse av ikke-benyttede tegningsretter, og om erstatning for tilsidesettelse av denne sekundære fortrinnsrett.

Sakene ble forenet til felles behandling og avgjørelse av Oslo byrett som den 11 desember 1986 avsa dom med slik domsslutning:

"1. B A/S frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

Sertifikatinnehaverne påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Påstandene vedrørende den sekundære fortrinnsrett ble ikke opprettholdt. Lagmannsretten avsa 22 november 1989 dom med denne domsslutning:

"1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Uenigheten gjelder i første rekke forståelsen av aksjeloven §4-2.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer som utførlig gjengir partenes anførsler.

Samtlige 26 sertifikatinnehavere har anket lagmannsrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen, i noen grad også bevisbedømmelsen.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak med avhør av 6 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

De ankende parter, A m.fl har sammenfatningsvis anført:

Sertifikatinnehavernes fortrinnsrett har sitt grunnlag i en avtale mellom stifterne og mellom stifterne og selskapet, nedfelt i de opprinnelige vedtekters §15. Lagmannsrettens flertall har tolket aksjeloven §4-2 uriktig. Bestemmelsen er ikke til hinder for at andre enn aksjonærene gis fortrinnsrett som en del av selskapets stiftelsesgrunnlag. Aksjeloven §4-2 første ledd første punktum og annet ledd annet punktum etablerer ikke en eksklusiv fortrinnsrett for aksjonærene til å tegne aksjer ved forhøyelse av aksjekapitalen, kun et ufravikelig forholdsmessighetsprinsipp aksjeeierne imellom. Ordlyden gir ikke grunnlag for den antitetiske forståelse at bare aksjeeiere kan ha fortrinnsrett. Ingen samfunnsmessige hensyn tilsier en slik tolking. Forarbeidene er uklare. Etter aksjeloven av 1910 og 1957 var det avtalefrihet på dette punkt. Hvis meningen hadde vært å endre rettstilstanden, måtte dette ha kommet klart til uttrykk i loven eller forarbeidene.

Under ingen omstendighet kan bestemmelsene i §4-2 jf overgangsreglene i §19-3 forstås slik at det gjøres inngrep i etablerte rettsforhold ved å forby fortsatt utnyttelse av fortrinnsrettene. En slik tilbakevirkning ligger utenfor formålet med aksjelovrevisjonen, som ikke var å avvikle rettigheter etablert på kontraktsrettslig grunnlag i forbindelse med stiftelsen. Grunnloven §97, en bestemmelse som rekker lenger som tolkingsprinsipp enn som skranke for lovgiver, tilsier at bestemmelsen ikke gis tilbakevirkende kraft. Sertifikatrettighetene er de eneste tilfeller man har kjennskap til fra norsk praksis hvor fortrinnsrett er gitt til andre enn aksjonærene. Tilbakevirkningsspørsmålet gjelder i realiteten bare sertifikatinnehaverne, som derved rammes selektivt og vilkårlig. Det er snakk om rasjonelt funderte og økonomisk meget verdifulle rettigheter som har vært respektert ved selskapets kapitalutvidelser fra stiftelsen inntil 1979. Forbud mot fortsatt utnyttelse vil innebære en ekspropriativ overføring av verdiene til aksjonærene. Staten, som sitter med aksjemajoriteten, vil dessuten begunstiges ved at man slipper å bruke sin sekundære fortrinnsrett, jf aksjeloven §4-2 første ledd annet punktum, for å opprettholde sin prosentvise andel av aksjene i selskapet.

Hvis meningen var å fjerne sertifikatrettighetene, er det uforståelig at tilbakevirkningsspørsmålet ikke er nevnt med et ord i forarbeidene, så meget mer som rettighetene var meget vel kjent såvel i Indistridepartementet som i Justisdepartementets lovavdeling. På grunn av forarbeidenes taushet har Stortinget vært avskåret fra å ta stilling til spørsmålet. Rettighetshavernes syn er ikke på noen måte kommet til uttrykk.

Loven kan på denne bakgrunn ikke forstås slik at den endrer gjeldende rettstilstand med virkning for sertifikatrettighetene.

Reservasjonen med hensyn til "den på vedkommende tidspunkt gjeldende norske lov" i vedtektenes §5 - opprinnelig §15 - er uten selvstendig betydning i saken. Det dreier seg om en generell henvisning til norsk rett, jf de opprinnelige vedtekters §1 og §60. Reservasjonen har ikke sin forklaring i stifternes usikkerhet om fremtidig lovregulering av adgangen til å legge tegningsrett til andre enn aksjonærene, men i usikkerhet med hensyn til utlendingers deltakelse i norske aksjeselskaper, et spørsmål som var meget sterkt fremme i den politiske debatt, og som man ikke kunne se bort fra lovregulering av.

De ankende parter gjør videre gjeldende at §4-2 tredje ledd, som gir generalforsamlingen adgang til å fravike aksjonærenes fortrinnsrett, innebærer at selskapet - i henhold til sine kontraktsmessige forpliktelser overfor sertifikatinnehaverne - måtte respektere deres fortrinnsrett ved alle konkrete beslutninger om kapitalforhøyelse.

Under enhver omstendighet var selskapet forpliktet til å respektere rettighetene inntil vedtektsbestemmelsen ble opphevet 31 oktober 1980.

Det kreves erstatning for det tap sertifikatinnehaverne har lidt ved å bli utelukket fra tegningsretter ved kapitalutvidelsen i 1979/80-1982 og 1988. Tapet utgjøres av tegningsrettighetenes verdi i tegningsperioden fratrukket kurtasje.

Under forutsetning av at aksjeloven §4-2 er til hinder for at sertifikatretten fortsatt kan utøves, er selskapet erstatningsansvarlig etter analogi fra Grunnloven §105, jf også Art 1 i Protokoll av 20 mars 1952 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Tapet må da utmåles skjønnsmessig.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1.a. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s.' aksjekapital i 1979/80 betaler B a.s. til den enkelte ankepart - mot presentasjon av angjeldende stifter- og/eller tegningssertifikater kr. 155.800, pr. stiftersertifikat og kr. 10.008, pr. tegningssertifikat, samt renter av angjeldende beløp med 10 % p.a. fra 21. desember 1979 til 30. november 1980, med 15 % p.a. fra 1. desember 1980 til 31. desmeber 1986 og derefter med 18 % p.a.

b. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s' aksjekapital i 1982 betaler B til den enkelte ankepart - mot presentasjon av angjeldende stifter- og/eller tegningssertifikater - kr 34.760,- pr. stiftersertifikat og kr 2.233,- pr tegningssertifikat, samt renter av angjeldende beløp med 15 % p.a. fra 14. juni 1982 til 31. januar 1986 og derefter med 18 % p.a.

c. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s.' aksjekapital i 1988 betaler B a.s. til den enkelte ankepart - mot presentasjon av angjeldende stifter- og/eller tegningssertifikater - kr 57.168,- pr. stiftersertifikat og kr 3.672,- pr. tegningssertifikat, samt renter av angjeldende beløp med 18 % p.a. fra 24. mai 1988. 2. B a.s.' generalforsamlingsbeslutning av 30. oktober 1980 om opphevelse av selskapets vedtekter §5 kjennes ugyldig.

3. Subsidiært til foranstående punkter 1 b og c og pkt. 2 Ankepartene tilkjennes erstatning hos B a.s. på grunn av at sertifikatinnehavernes fortrinnsrett ble opphevet ved generalforsamlingsbeslutning 31. oktober 1980, idet erstatning fastsettes efter rettens skjønn og knyttet til det enkelte stiftersertifikat og tegningssertifikat og utbetales mot overlevering av vedkommende sertifikater. Beløpene begrenses oppad til kr 150.000,- pr. stiftersertifikat og kr 10.000,- pr. tegningssertifikat, med tillegg av renter.

4. Ankepartene tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Under påstandens punkt 3 er det presisert at erstatning etter punkt 1 a kommer i tillegg.

Ankemotparten B a.s har sammenfatningsvis anført:

Stiftersertifikatene har ikke et selvstendig kontraktsrettslig grunnlag, men var ledd i stifternes avtale om en vedtektsbestemt ordning, noe som bekreftes av at fortrinnsretten etter tegningssertifikatene ble skilt fra aksjene ved vedtektsendring i 1909. Det dreier seg om rettigheter som er en integrert del av den vedtektsbestemte ordning. Rettighetene fulgte selskapsstrukturen, men kunne ikke oppheves gjennom vedtektsendring. Aksjeloven §4-2 første ledd første punktum jf annet ledd annet punktum fastslår at aksjonærene har eksklusiv fortrinnsrett til aksjene ved kapitalutvidelse og forbyr vedtektsbestemmelser som gir fortrinnsrett til andre. Denne forståelse av bestemmelsene har støtte i ordlyden. Under enhver omstendighet følger dette klart av forarbeidene. Det er ikke grunnlag for å skille mellom vedtektsbestemmelser som har sammenheng med stiftelsesgrunnlaget og senere vedtektsbestemmelser. Særretter av varig karakter som etableres i forbindelse med stiftelsen, jf aksjeloven §2-4, må, for å være gyldige, inntas i vedtektene. Det kan ikke sertifikatrettighetene.

Vesentlige samfunnsinteresser tilsier at ikke andre enn aksjonærene gis forhåndsbestemt fortrinnsrett ved nytegning. Noe annet ville på avgjørende måte kunne hindre utviklingen innenfor næringslivet, idet aksjeeiere ikke ville være interessert i å treffe beslutning om kapitalutvidelser som andre høster gevinstene av. Omfanget av sertifikatrettighetene i B før innløsningen i 1929/1930 skapte således betydelige vanskeligheter for selskapet.

De relevante bestemmelser i aksjeloven av 1957 er omstridte og har derfor nokså perifer interesse ved fortolkningen av gjeldende lov. Den mest nærliggende fortolkning av §30 fjerde ledd i loven av 1957 er imidlertid at sertifikatrettighetene ikke kunne gjøres gjeldende.

Det er ikke holdepunkt for at bestemmelsene i §4-2 jf overgangsreglene i §19-3 skal kunne forstås slik at forbudet mot å gi fortrinnsrett til andre enn aksjonærene ikke gjeldereksisterende ordninger. Tvert imot er dette i strid med ordlyden i §4-2 sammenholdt med en naturlig forståelse av §19-3, hvor det kasuistisk er angitt hvilke vedtektsbestemmelser som fortsatt skal gjelde. Det er ikke urimelig å anvende forbudet i §4-2 på sertifikatrettighetene. Disse har vært utøvet i 70 år med betydelig avkastning og innehaverne har for lenge siden høstet de gevinster man i 1905 rimeligvis kunne regne med. På den annen side er sertifikatene til ulempe for B, idet de skaper praktiske vanskeligheter i forbindelse med kapitalutvidelser i selskapet.

Grunnloven §97 er uten interesse som fortolkningsprinsipp på grunn av forbeholdet i vedtektenes §5. Lovforarbeidenes taushet må sees på bakgrunn av at forbeholdet formodentlig var kjent både i Industridepartementet og for Justisdepartementets lovavdeling.

Forbeholdet refererer seg til den dynamiske utvikling i den lovgivning som kunne være relevant for de rettigheter vedtektsbestemmelsen etablerte. Det refererer seg ikke til det samlede norske rettssystem på linje med de opprinnelige vedtekters §1 og §60. Forbeholdet hadde sin bakgrunn i usikkerhet med hensyn til hva lovgivningen kunne komme til å inneholde om fortrinnsrett ved kapitalutvidelser. Forbeholdet, som var kjent for sertifikatinnehaverne - §15 var gjengitt på sertifikatenes bakside - inneholder en klar tilkjennegivelse av at fortrinnsretten kan falle bort ved lovgivning, og at sertifikatinnehaverne da ikke har krav på erstatning. Forbeholdet må som en del av vedtektsbestemmelsen tolkes objektivt. Vedtektenes §5 og sertifikatrettighetene var ugyldige fra og med aksjeloven ikrafttreden, og selskapet hadde da plikt til å oppheve vedtektsbestemmelsen jf aksjeloven §19-4.

De ankende parters krav, basert på bestemmelsen i aksjeloven §4-2 tredje ledd er uholdbare. Bestemmelsen forfølger andre formål enn å ivareta rettigheter som er forbudt etter første og annet ledd. Erstatning etter analogi fra Grunnloven §105 er utelukket, noe som uten videre følger av forbeholdet.

Forutsettes det at sertifikatrettighetene fremdeles består, erkjennes det at innehaverne har krav på erstatning. De tap som kreves erstattet aksepteres som utgangspunkt. Det må imidlertid gjøres skjønnsmessige fradrag fordi emisjonene i 1979, 1982 og 1988 under denne forutsetning ville vært lagt annerledes opp med tegningsretter av vesentlig mindre verdi.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsrettens flertall.

Når det gjelder karakteren av sertifikatrettighetene, kan jeg i det vesentlige slutte meg til det syn lagmannsretten har lagt til grunn. Uenigheten mellom partene om rettighetenes forankring synes langt på veg å være av formell karakter. Det er således ingen uenighet om at de ikke kunne oppheves ved vedtektsendring, men bare ved lovgivning. Dette har for øvrig alltid vært selskapets oppfatning. På denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å gå i detalj om dette spørsmål, men innskrenker meg til følgende:

I 1905 hadde Norge ingen aksjelov. Fortrinnsrettene var en del av det omfattende avtaleverk som var nødvendig ved etableringen av selskapet. De andeler av rettighetene som ble tillagt stifterne i vedtektenes §15 var meget betydelige, ved stiftelsen 25 prosent som "de første tegnere" og 25 prosent som "innehavere" av aksjene. Andelene fremstår som et avtalt vederlag for den økonomiske risiko de tok i forbindelse med opprettelsen. At rettighetene derved har fått en særlig kvalitet i stiftelsesgrunnlaget er partene enige om. Jeg oppfatter forholdet slik at rettighetene er forankret i kontrakt stifterne imellom og mellom stifterne og selskapet. Dette bekreftes etter min mening av at de ble skilt fra aksjene og knyttet til særlige ihendehaverpapirer, med andre ord fikk et særskilt rettsgrunnlag. For ordens skyld peker jeg på at de fortrinnsretter som ble tillagt innehaverne av aksjer ved stiftelsen i 1905 først i 1909 ble utskilt og knyttet til tegningssertifikatene. Fra Bs side er det ikke gjort gjeldende at de har en annen karakter enn stiftersertifikatene.

Spørsmålet er så om aksjeloven bestemmelser er til hinder for fortsatt utøvelse av sertifikatrettighetene; for det første om bestemmelsen i §4-2 første ledd første punktum etablerer en fortrinnsrett for aksjonærene, eller bare fastslår et forholdsmessighetsprinsipp mellom dem i den utstrekning de har fortrinnsrett på annet rettsgrunnlag.

Etter min oppfatning er det naturlig å forstå bestemmelsen slik at den etablerer en fortrinnsrett for aksjonærene. Jeg er på dette punkt enig med lagmannsrettens flertall.

Ordlyden i bestemmelsen er ikke entydig. Den bør imidlertid leses på bakgrunn av den tilsvarende bestemmelse i aksjeloven av 1957 §23 fjerde ledd første punktum som den forutsettes å samsvare med, og som lyder slik:

"I den utstrekning den nye aksjekapital ikke i medhold av annet ledd er forbeholdt andre, har den som eier en eller flere aksjer fra før, rett til å tegne en tilsvarende brøkdel av den nye kapital."

Etter denne bestemmelsen synes det rimelig klart at den enkelte aksjonær nettopp var tillagt en fortrinnsrett. En annen sak er at fortrinnsretten ikke var eksklusiv i den forstand at den ikke kunne fraskrives i vedtektene. Etter någjeldende lov er dette imidlertid utelukket ved bestemmelsen i §4-2 annet ledd annet punktum.

At aksjonærene tillegges en fortrinnsrett, fremgår dessuten av forarbeidene til aksjeloven av 1976. I Ot prp nr 19 1974/75 er det på side 51 uttrykkelig sagt om §4-2 første ledd første punktum at aksjeeierne "som idag" skal ha fortrinnsrett til de nye aksjer.

I forarbeidene er også spørsmålet om fortrinnsretten bør kunne fraskrives i vedtektene, m a o om den er ekslusiv, behandlet. Jeg viser til Innstilling om lov om aksjelskaper avgitt i mars 1970 av lagmann Hans Fredrik Marthinussen side 92 hvor det vedrørende den tilsvarende bestemmelse i forslagets §30 heter:

"Forslaget innebærer at det ikke vil være adgang til å bestemme i vedtektene at aksjeeierne generelt ikke skal ha fortrinnsrett eller at fortrinnsretten bare skal tilkomme bestemte personer eller personer som har et bestemt yrke o.l. Man har sett det slik at fortrinnsretten er av så sentral betydning at det som utgangspunkt bør overlates til aksjeeierne å avgjøre på den generalforsamling som skal beslutte kapitalforhøyelsen, om de vil gi avkall på fortrinnsretten, jf tredje ledd."

I Ot prp nr 19 1974/75 sies det på side 53:

"Uheldig vil det derimot kunne være om adgangen til å regulere spørsmålet i vedtektene ble helt fri slik at fortrinnsretten kunne bli forbeholdt visse personer eller grupper. Dette kunne på en uheldig måte bremse på lysten til å foreta kapitalforhøyelser. For så vidt kan det være et godt utgangspunkt at aksjeeierene i det enkelte tilfelle tar standpunkt til å gjøre avvik fra fortrinnsretten."

Videre uttales det l.c.:

"Departementet vil ellers peke på at det etter aksjelovutkastet framgår bare forutsetningsvis at fortrinnsretten kan forhåndsreguleres bare i visse tilfeller. Departementet foreslår dette presisert. Den sekundære fortrinnsrett etter annet og tredje punktum bør kunne reguleres i vedtektene."

Den presisering departementet omtaler ble nedfelt i §4-2 annet ledd annet punktum. Etter min oppfatning fremgår det av loven og forarbeidene at meningen har vært å sikre aksjeeierne en fortrinnsrett som ikke kan fraskrives i selskapets vedtekter.

Den ankende part har anført at §4-2 første ledd første punktum jf annet ledd annet punktum i det hele tatt ikke regulerer avtaler forut for selskapets etablering. Det kan derfor uavhengig av bestemmelsen etableres særskilte rettigheter som binder selskapet, jf aksjeloven §2-4 første ledd nr 4. Jeg er ikke enig i dette. Formålet med de ufravikelige bestemmelser i §4-2 må etter min mening være å hindre at det etableres ordninger i strid med loven regler, uavhengig av om dette skjer forut for stiftelsen eller senere.

Det neste spørsmål er om bestemmelsene i §4-2 jf overgangsbestemmelsene i §19-3 må forstås slik at de griper inn i det etablerte kontraktsforhold mellom sertifikatinnehaverne og selskapet og hindrer fortsatt utøvelse av rettighetene.

Jeg legger til grunn at bestemmelsene i §4-2 endret rettstilstanden ved å gjøre regelen om fortrinnsrett for aksjonærer ufravikelig. Hverken aksjeloven av 1910 eller 1957 inneholdt tilsvarende regler. I en uttalelse av Justisdepartementets lovavdeling av 29 september 1971 er det lagt til grunn at heller ikke andre bestemmelser i aksjeloven av 1957 var til hinder for fortsatt utøvelse av sertifikatrettene. Jeg er enig i dette. Rettighetene ble også respektert ved alle kapitalforhøyelser i selskapet inntil aksjeloven av 1976 trådte i kraft.

Bestemmelsene i §4-2 jf §19-3 jf også §19-4 må forstås slik at eksisterende fortrinnsretter for andre enn aksjonærene bortfalt ved loven ikrafttreden så fremt de hadde sin rettslige forankring i en vedtektsbestemmelse som kan oppheves ved endring av vedtektene. Spørsmålet er om meningen har vært å gripe inn i rettigheter av den karakter det er tale om i denne sak.

Generelt sett vil det åpenbart aktualisere spørsmål i forhold til Grunnloven §97 å la loven få virkning overfor kontraktsbaserte fortrinnsretter slik at verdien av rettighetene overføres til aksjonærene. Spørsmålet er overhodet ikke berørt i forarbeidene. Dette er et vesentlig argument mot å gi loven en slik virkning.

Videre er dette lovtolkingsspørsmål av særegen karakter fordi det i realiteten ikke er generelt, men trolig bare har betydning for de sertifikatrettigheter denne sak gjelder. Det er opplyst at disse rettighetene er det eneste kjente tilfelle fra praksis hvor fortrinnsrett er tildelt andre enn aksjonærene gjennom en forhåndsavtale. Samtidig er det på det rene at sertifikatrettighetene var vel kjente så vel i Industridepartementets statsselskapsavdeling som i Justisdepartementets lovavdeling på den tid aksjeloven ble forberedt.

Det var således kjent at det dreide seg om rettigheter av betydelig verdi, etablert allerede i forbindelse med selskapets stiftelse og med et rettsgrunnlag som beskyttet rettighetene mot opphevelse gjennom vedtektsendringer. På denne bakgrunn, og fordi staten som majoritetsaksjonær i selskapet ville høste fordeler ved en avvikling av sertifikatrettighetene, måtte man vente at en eventuell tilbakevirkning var blitt vurdert nettopp i relasjon til disse. Når lovforarbeidene er tause, og Stortinget derved heller ikke har hatt foranledning til å overveie spørsmålet, finner jeg ikke å kunne legge til grunn at meningen har vært å avvikle rettighetene.

Selskapet har gjort gjeldende at tilbakevirkningsspørsmålet var uproblematisk på grunn av forbeholdet i vedtektenes §5 - opprinnelig §15 - og at det derfor ikke var noen foranledning til å vurdere spørsmålet nærmere.

Jeg er ikke enig i dette. Forbeholdets innhold er uklart. Etter min oppfatning er det i hvert fall tvilsomt om forbeholdet kan forstås slik at sertifikatrettighetene forutsettes å kunne falle bort ved en senere lov som ikke hadde ført til bortfall hvis forbeholdet var utelatt. Alternativet er å oppfatte det som et varsel om at ny lovgivning kunne komme til å forby slike rettigheter, og at meningen ikke var å gjøre innehavernes rettsposisjon dårligere enn den ellers ville vært. Jeg finner ikke grunn til å ta stilling til hvorledes forbeholdet bør tolkes, men konstaterer at dette ikke kunne gjøre en nærmere vurdering av tilbakevirkningsspørsmålet overflødig.

Etter dette er jeg kommet til at de ankende parter må gis medhold i sine erstatningskrav og kravet om at generalforsamlingens vedtak om opphevelse av §5 i vedtektene kjennes ugyldig.

De ankende parter har krevet erstatning for sitt tap ved at deres fortrinnsrett ble satt til side ved kapitalutvidelsene i 1979/80, 1982 og 1988. Tapet anføres å tilsvare verdien av deres tegningsretter ved kapitalutvidelsene.

Mot dette har selskapet anført at hvis sertifikatrettighetene var blitt respektert ved utvidelsene, ville emisjonene vært lagt annerledes opp og tegningsrettenes verdi vært vesentlig lavere. Jeg finner ikke å kunne legge dette til grunn. Anførselen, som støtter seg til vitneforklaring av selskapets finansdirektør, er - slik jeg ser det - av svært hypotetisk karakter. Det er ikke dokumentert at sertifikatrettighetene hadde tilsvarende konsekvenser ved de kaptalutvidelser som fant sted frem til 1975. For ordens skyld peker jeg på at tapets omfang for øvrig ikke er bestridt fra selskapet side.

De ankende parter har vunnet saken fullstendig og må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser jf tvistemålsloven §180 jf §172 første ledd. Omkostningene settes til kr 1.947.252,- hvorav kr 230.757,- er utgifter og kr 586.495,- renter.

Jeg stemmer for denne dom:

1 a. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s.' aksjekapital i 1979/80 betaler B a.s til den enkelte ankepart - mot presentasjon av stifterog/eller tegningssertifikater kr 155.800,- pr. stiftersertifikat og kr 10.008,- pr. tegningssertifikat, samt renter med 10 % p.a. fra 21. desember 1979 til 30. november 1980, med 15 % p.a. fra 1. desember 1980 til 31. januar 1986 og deretter med 18 % p.a.

b. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s' aksjekapital i 1982 betaler B a.s. til den enkelte ankepart - mot presentasjon av stifter- og/ eller tegningssertifikater - kr 34.760,- pr. stiftersertifikat og kr 2.233,- pr tegningssertifikat, samt renter med 15 % p.a. fra 14. juni 1982 til 31. januar 1986 og deretter med 18 % p.a.

c. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s.' aksjekapital i 1988 betaler B til den enkelte ankepart - mot presentasjon av stifter- og/ eller tegningssertifikater - kr 57.168,- pr. stiftersertifikat og kr 3.672,- pr. tegningssertifikat, samt renter med 18 % p.a. fra 24. mai 1988.

2. B a.s.' generalforsamlingsbeslutning av 30. oktober 1980 om opphevelse av selskapets vedtekter §5 kjennes ugyldig.

3. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler B a.s til de ankende parter i fellesskap v/advokat Jon R. Gundersen 1.947.252,- - enmillionnihundreogførtisjutusentohundreogfemtito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Kst dommer Lødrup: Jeg er når det gjelder domsslutningens pkt 2 - om opphevelsen av vedtektenes §5 er ugyldig - kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter mitt syn har det forbehold som ble tatt i vedtektenes §15, senere §5, om at fortrinnsretten er underkastet "...den på vedkommende tidspunkt gjeldende norske lov...", den realitet at fortrinnsretten ikke lenger kan gjøres gjeldende etter aksjeloven av 1976 §4-2. Forbeholdet kan ikke bare tillegges betydning som en lovvalgsbestemmelse; allerede vedtektenes §1 bestemte at selskapet var underkastet norsk rett. Men det kan ikke antas å innebære at sertifikatrettighetenes økonomiske verdi falt bort. Innehaverne må derfor ha krav på erstatning for det økonomiske tapet de er påført. Jeg er følgelig enig med førstvoterende i dette spørsmålet, og kan på dette punkt i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Ved den erstatningsutmåling som nå har funnet sted, har sertifikatinnehaverne fått erstattet det tap de hittil er påført. For meg står det som naturlig at sertifikatene nå blir innløst, noe som en rekke sertifikatinnehavere har ønsket. B har tidligere avslått dette, under henvisning til at selskapet ikke pliktet å yte kompensasjon for bortfallet av rettighetene. En følge av mitt syn er at selskapet fikk en slik plikt i 1976.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1 a. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s.' aksjekapital i 1979/80 betaler Norsk B a.s til den enkelte ankepart - mot presentasjon av stifterog/eller tegningssertifikater kr 155.800,- pr. stiftersertifikat og kr 10.008,- pr. tegningssertifikat, samt renter med 10 % p.a. fra 21. desember 1979 til 30. november 1980, med 15 % p.a. fra 1. desember 1980 til 31. januar 1986 og deretter med 18 % p.a.

b. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s' aksjekapital i 1982 betaler B a.s. til den enkelte ankepart - mot presentasjon av stifter- og/ eller tegningssertifikater - kr 34.760,- pr. stiftersertifikat og kr 2.233,- pr tegningssertifikat, samt renter med 15 % p.a. fra 14. juni 1982 til 31. januar 1986 og deretter med 18 % p.a.

c. For tilsidesettelse av ankepartenes fortrinnsrett til aksjetegning ved forhøyelse av B a.s.' aksjekapital i 1988 betaler B a.s. til den enkelte ankepart - mot presentasjon av stifter- og/ eller tegningssertifikater - kr 57.168 pr. stiftersertifikat og kr 3672 pr. tegningssertifikat, samt renter med 18 % p.a. fra 24. mai 1988.

2. B a.s.' generalforsamlingsbeslutning av 30. oktober 1980 om opphevelse av selskapets vedtekter §5 kjennes ugyldig.

3. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler B a.s til de ankende parter i fellesskap v/advokat Jon R. Gundersen 1.947.252,- - enmillionnihundreogførtisjutusentohundreogfemtito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.