HR-1991-1626-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1991-09-10
Publisert:	HR-1991-01626s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr. 1626S/1991, jnr. 805/1991.
Parter:
Forfatter:	Bugge, Langvand, Gussgard
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §268, Straffeprosessloven (1981) §172, §257, §267, §388

Ved Oslo forhørsretts kjennelse 5. juli 1991 ble A varetektsfengslet med brev- og besøksforbud frem til 2. august 1991. Til grunn for fengslingen lå Oslo politikammers siktelse av samme dag for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd jfr. §267. Siktelsen omfatter i dag også overtredelse av straffeloven §257.

Fengslingen ble forlenget ved Oslo forhørsretts kjennelse 2. august 1991. Ved Oslo forhørsretts kjennelse 30. august 1991 ble siktede løslatt. Etter kjæremål fra påtalemyndigheten avsa Eidsivating lagmannsrett 4. september 1991 kjennelse med slik slutning:

"Den siktede, A, født xx.xx.1971, og ...., blir å pågripe og holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover fredag 27. september 1991."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil lovtolking. Han har blant annet vist til at det ikke av lagmannsrettens avgjørelse fremgår på hvilket konkret grunnlag han skal holdes fengslet. Lagmannsretten har bare konstatert at de formelle betingelser etter straffeprosessloven §172 er oppfylt.

Fengsling etter straffeprosessloven §172 er ikke obligatorisk selv om de formelle betingelser er oppfylt. Når en av de medskyldige i ranet er løslatt, kan det ikke være grunn til å benytte bestemmelsen i forhold til andre deltagere i ranet. Han er dessuten bare 19 år og ikke tidligere straffet. Ytterligere fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep siden han nå er i arbeid som budbilsjåfør, og han kan regne med at straffen kan bli samfunnstjeneste. Det må også kunne legges vekt på at han har tilstått og medvirket til oppklaring av ranet.

Siden han nå faktisk er på frifot, vil ny pågripelse og varetektsfengsling være ytterligere belastende.

A har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: A blir å løslate.

Subsidiært: Kjennelsen oppheves."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det som kan prøves i det videre kjæremål bare er saksbehandlingen ved lagmannsretten og dens tolking av en lovforskrift, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.

Lagmannsrettens konkrete lovanvendelse knyttet til straffeprosessloven §172, som kjæremålet tildels retter seg mot, er utvalget avskåret fra å overprøve.

Lagmannsrettens saksbehandling er angrepet på det grunnlag at avgjørelsesgrunnene er mangelfulle, ved at retten skal ha unnlatt å vurdere om det er et virkelig behov for forsatt å holde A varetektsfengslet med hjemmel i straffeprosessloven §172. Dette er utvalget ikke enig i.

Lagmannsretten har lagt til grunn, og det er ikke bestridt, at de lovfestede vilkår for varetektsfengsling i §172 er til stede : Det foreligger skjellig grunn til å mistenke A for en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, og det foreligger tilståelse og andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. For lagmannsretten forelå forsvarerens brev av 2. september 1991, også gjengitt i det videre kjæremål, hvor det er utførlig redegjort for de grunner som etter forsvarerens oppfatning taler for at A ikke bør undergis fortsatt varetektsfengsling. Lagmannsretten gir i sin kjennelse uttrykk for at den har vurdert forsvarerens anførsler. Det uttales også at lagmannsretten for sin del - i motsetning til forhørsretten - ikke fant å kunne legge vekt på at en av de tre siktede i saken er blitt løslatt. Etter en samlet vurdering, heter det deretter, "kan lagmannsretten ikke se at varetektsfengsling er et uforholdsmessig inngrep i betraktning av sakens art og alvor og forholdene ellers".

Kjæremålsutvalget finner denne begrunnelse tilstrekkelig og forkaster kjæremålet.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.