HR-1991-1663-S - Rt-1991-1043
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-19 |
| Publisert: | HR-1991-01663-S - Rt-1991-1043 (373-91) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kjæremålsutvalgets kompetanse, Ærekrenkelse, Mortifikasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-01663 S, L.nr. 1663S/1991, jnr. 746/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §253, Straffeprosessloven (1981) §388, LOV-1990-08-24-54, §246, §247, §388, Domstolloven (1915) §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, §404, §54, §429, §440 |
A reiste ved stevning 4. mai 1990 sak mot politiadjutant B og politiinspektør C med krav om mortifikasjon, erstatning og oppreisning i anledning av angivelig ærekrenkende beskyldninger i et brev 1. september 1989 fra Oslo politikammer til X. Brevet var et svar på henvendelse fra X og ble undertegnet av C og parafert av B.
De saksøkte krevde mortifikasjonssaken avvist under henvisning til straffeloven §253 nr. 3 bokstav b. Når det gjaldt B, ble det særskilt anført at hun bare hadde parafert brevet til X, og derfor ikke svarte for brevets innhold. Hennes interne utredning av saken for sine overordnede, måtte helt klart falle innenfor hennes vanlige tjenesteplikter.
Til kravet om erstatning og oppreisning ble det anført at dersom mortifikasjonssaken ble avvist, ville også grunnlaget for pådømmelse av disse krav falle bort, jfr. straffeprosessloven §429.
Oslo byrett avsa kjennelse 12. februar 1991 med slik slutning:
"Saken fremmes."
Saksomkostningsspørsmålet ble utsatt til behandlingen av hovedsaken.
B og C påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 4. juni 1991 med slik slutning:
"1. Søksmålet avvises for så vidt angår A, men fremmes for øvrig.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilpliktes A å betale til B 3.000,- - tretusenkroner- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes forøvrig.
3. A og C bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten."
Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at brevet 1. september 1989 til X ikke er skrevet i etterforskningsøyemed, og at saken derfor heller ikke kan avvises i forhold til B etter straffeloven §253 nr. 3 b.
Saken kan ikke avvises under henvisning til at B bare har parafert brevet. Avvisningsalternativene i §253 er uttømmende. Retten har her gått inn på sakens realitet og vurdert skyldspørsmålet, ikke avvisningsspørsmålet. For øvrig er det gal lovanvendelse når lagmannsretten finner at utsagnene i brevet må anses avgitt av C. Lagmannsretten griper også feil når den finner at behovet for å få prøvet saken mot B reduseres som følge av at saken fremmes mot C. Saken gjelder også et oppreisningskrav mot B, som reelt sett antas å stå bak beskyldningene. Det er pretendert at B har et personlig strafferettslig og erstatningsrettslig ansvar. Betydningen av "parafering" får bli et moment ved vurderingen av skyldspørsmålet eller straffutmålingen. Det er vist til Rt-1990-921.
Subsidiært blir det anført at selv om mortifikasjonskravet skulle bli avvist i forhold til B, må saken fortsette for så vidt gjelder erstatnings- og oppreisningskravet, jfr. domstolsloven §34 og Andenæs/Bratholm Spesiell strafferett annen utgave side 225.
Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen i forhold til C, er det anført at C kjæremål var forgjeves, og at avgjørelsen her ikke kan fremstå som så tvilsom at tvistemålsloven §172 annet ledd kan anvendes. Lagmannsretten har derfor anvendt loven feil. Retten legger også vekt på "sakens spesielle karakter". Det er tvilsomt om dette synspunkt har rettslig relevans.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens avvisningsavgjørelse oppheves. Saksanlegget mot B fremmes for Oslo byrett slik det er anlagt.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilpliktes B å betale kr. 6.840,-, rettsgebyret inklusive, til A innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
3. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilpliktes C å betale kr. 4.500,-, til A innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
I tilsvaret vises til anførslene for lagmannsretten. Videre anføres det at den paraferende saksbehandler ikke utad har fremsatt de uttalelser som fremgår av brevet 1. september 1989. I den grad B har fremsatt uttalelser om A, har dette skjedd gjennom intern utredning av saken innad i politiet og påtalemyndigheten. Det må da klarligvis bero på en anvendelse av straffeloven §253 nr. 3 bokstav b om mortifikasjonssøksmålet kan fremmes. Uttalelser fra en tjenestemann ved påtalemyndigheten overfor overordnede om forhold som etterforskningen angår, kan ikke bringes inn for domstolene i en mortifikasjonssak.
Når det gjelder spørsmålet om personlig straffansvar for B, pekes det på at det ikke er nedlagt påstand om straff i stevningen til Oslo byrett.
Til saksomkostningskjæremålet er det anført at Høyesteretts kjæremålsutvalg bare kan prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Det kan ikke være i strid med tvistemålsloven §180 å legge vekt på den tvil lagmannsretten har vært i eller på sakens spesielle karakter.
B og C har nedlagt slik påstand:
"For B:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
For C:
1. Lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten stadfestes.
2. C tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
A har inngitt ytterligere ett prosesskrift.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse reguleres av bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Den kjærende part hevder at kjæremålsutvalget, for så vidt gjelder avvisningsspørsmålet, har full kompetanse etter §388 nr. 1, som gjelder når lagmannsretten har avsagt en kjennelse som avviser saken fra den underordnede rett "fordi saken ikke hører under domstolene".
Kjæremålsutvalget finner det nødvendig først å ta standpunkt til dette kompetansespørsmålet.
Straffeloven §253 nr. 2 og 3 inneholder etter sin ordlyd bestemmelser om tilfelle da et krav om mortifikasjon skal "avvises". Det sentrale i bestemmelsene er imidlertid ikke den prosessuelle avvisning, men at mortifikasjonskrav ikke skal kunne reises i de tilfelle som omhandles.
Etter kjæremålsutvalgets syn gir ikke ordlyden i §388 nr. 1 noe sikkert holdepunkt for hvordan bestemmelsen er å forstå i forhold til bestemmelsene i straffeloven §253 nr. 2 og 3.
Paragraf 388 nr. 1 ble endret ved lov av 24. august 1990 nr. 54. Av Ot.prp.nr.50 (1989-1990) fremgår at foranledningen til lovendringen var en henvendelse fra Advokatforeningen der det ble foreslått at kjæremålsutvalget skulle ha full kompetanse i saker som gjaldt avvisning på grunnlag av bestemmelsen i tvistemålsloven §54. Etter at spørsmålet var forelagt Høyesterett utarbeidet høyesterettsdommer Gunnar Aasland et notat der det ble foreslått en noe mer omfattende endring i tvistemålsloven §404 nr. 1. Gjeldende lovtekst er i samsvar med høyesterettsdommer Aaslands forslag. Om avgrensning og forslag til lovendring ble det anført i notatet:
"Imidlertid kan det være spørsmål om det er noe for snevert å begrense regelen til bare å gjelde avvisning etter tvistemålsloven §54, som gjelder vilkårene for fastsettelsessøksmål. Også ved fullbyrdelsessøksmål kan situasjonen iblant være slik at avvisning vil være jevngodt med at sakssøkeren ikke kan få prøvd saken for domstolene, se som et eksempel saksforholdet i Rt-1955-1011. Også slike tilfelle bør vel omfattes, selv om de er relativt sjeldne. Man bør vel også få med de riktignok ytterst sjeldne tilfelle hvor en sak avvises på grunn av manglende partsevne, idet denne prosessforutsetning reelt sett står tvistemålsloven §54 nær...."
Departementet foreslo i proposisjonen en tilsvarende endring i straffeprosessloven §388 uten at rekkevidden av denne endringen ble nærmere omhandlet. Etter kjæremålsutvalgets syn er de avvisningsavgjørelser som omhandles i straffeloven §253 av en annen art enn de som lovendringen tok sikte på.
De vurderinger som må foretas etter §253 nr. 2 og 3 b annet ledd er av skjønnsmessig karakter, og en vurdering vil kunne bli omfattende og forutsette gjennomgang av hele saksforholdet. Det kan ikke sees at det foreligger reelle grunner til at disse vurderinger skal kunne prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg i et videre kjæremål.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at straffeprosessloven §388 nr. 1 ikke kommer til anvendelse i den foreliggende sak, og at det bare er lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning som kan prøves.
Lagmannsrettens begrunnelse for å avvise mortifikasjonskravet mot B, er at hun bare har parafert brevet og derfor ikke er ansvarlig for dets innhold. Stevning og senere prosesskrifter fra saksøker må imidlertid forstås slik at han hevder at hun er medansvarlig for brevets innhold, og at hun har medvirket ved fremsettelsen av de påklagede utsagn. Hvis retten kommer til at hun ikke har medvirket på noen måte som rammes av straffeloven §246 og §247, må dette komme til uttrykk ved frifinnelse, ikke ved avvisning av søksmålet.
Spørsmålet om det i tilfelle vil være grunnlag for avvisning etter bestemmelsene i straffeloven §253 nr. 3 kan kjæremålsutvalget ikke gå inn på, jfr. det som er sagt foran om utvalgets kompetanse.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve for så vidt angår B.
Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for utvalget med 2.840,- kroner, inklusive gebyr, jfr. straffeprosessloven §440 jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd.
Den kjærende part har også påkjært lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet for lagmannsretten i forbindelse med saken mot C. Kjæremålsutvalgets kompetanse er her begrenset til å prøve om avgjørelsen er i strid med loven, jfr. straffeprosessloven §440 første ledd jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Under henvisning til den særlige tvil avgjørelsen hadde voldt, unnlot lagmannsretten å tilkjenne A saksomkostninger. Retten har ikke uttrykkelig angitt hjemmelen for dette, men denne antas å være straffeprosessloven §440 jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at avgjørelsen er i strid med loven. Hvorvidt tvil om rettsspørsmål bør føre til at saksomkostninger ikke tilkjennes, er en vurdering utvalget ikke kan prøve. Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger med 400,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I kjæremålet mot B:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt angår B og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger betaler B til A 2.840 -totusenåttehundreogførti- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
I kjæremålet mot C:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til C 400,- -firehundre- kroner innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne kjennelse.