HR-1991-1716-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-19 |
| Publisert: | HR-1991-01716s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1716S/1991, jnr. 789/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §123, §275, §395, Domstolloven (1915) §38, Straffeprosessloven (1981) §388, §402 |
Ved stevning av 4. august 1990 anla A privat straffesak ved Oslo byrett mot byrettsdommer B med påstand om straff etter straffeloven §123, §275 og §395. Påstanden var grunnet på at B som dommer i Oslo byrett hadde nektet å ta i mot As stevning i sak mot Justisdepartementet.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 8. november 1990 ble saken etter domstolloven §38 overført til behandling ved Asker og Bærum herredsrett.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 14. januar 1991 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Etter kjæremål avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse med følgende slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at det er uriktig av lagmannsretten å avvise saken så lenge den er under etterforskning av påtalemyndigheten. Han viser også til at han har klaget saken inn for Kongen i statsråd.
I prosesskrift datert 9. september 1991 har A opplyst at han 22. august d.å. er blitt meddelt av Oslo politikammer at Eidsivating statsadvokatembeter har henlagt sak nr. 19379/90, og at han nå har fått underretning om at politikammeret registrerte anmeldelsen mot B 20. mars 1990 og at den ble avvist 8. juni 1990.
B har i kjæremålstilsvar anført at saken må avvises av kjæremålsutvalget med samme begrunnelse som gitt av lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Det utvalget kan prøve er bare lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Utvalget oppfatter kjæremålet dithen at det retter seg mot lagmannsrettens tolkning av straffeprosessloven §402 nr. 3 og straffeloven §123.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket noen av de nevnte bestemmelser uriktig. Hvorvidt påtalemyndigheten da stevningen mot B ble tatt ut, hadde nektet å etterkomme As begjæring om offentlig påtale, er et faktisk spørsmål og et rettsanvendelsesspørsmål som ikke kan prøves i et videre kjæremål.
Det tilføyes at den omstendighet at påtalemyndigheten på et senere tidspunkt skal ha henlagt og/eller avvist As anmeldelse mot B, slik det hevdes i prosesskriftet av 9. september d.å., er uten betydning for As adgang til å reise privat straffesak på det tidspunkt da det skjedde.
Kjæremålet blir således å forkaste. Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.