HR-1991-1731-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-26 |
| Publisert: | HR-1991-01731s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1731S/1991, jnr. 829/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §33, §3, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1930, er siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3 ved at han 13. januar 1991 fortsatte å kjøre til tross for at han følte seg sliten og trett slik at han sovnet bak rattet, kjørte over i motgående kjørefelt og støtte sammen med en personbil som kom i motsatt retning.
Siktede samtykket i beslag av førerkortet etter uhellet. Den 9. juli 1991 trakk han samtykket tilbake. Romerike politikammer begjærte den 11. juli 1991 kjennelse for beslag av førerkortet i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5.
Nes forhørsrett avsa 26. juli 1991 kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1930, blir å holde i fortsatt beslag inntil saken mot ham endelig er avgjort".
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 13. august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"Politiet kan holde As førerkort beslaglagt til saken mot ham er endelig avgjort, men ikke ut over 12. november 1991."
Om saksforholdet og anførslene vises til de nevnte kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedtrekk anført følgende:
Det antas å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten kun har gjengitt noe av en politiforklaring og ikke vurdert om opplysninger som fremkommer der er korrekte. Andre saksopplysninger tilsier at politiforklaringen ikke er presis nok. Lagmannsretten burde ha vurdert om Avirkelig var så sliten at det var uaktsomt å fortsette å kjøre.
Det antas å foreligge en lovanvendelsesfeil idet lagmannsretten har stilt for små krav til kriteriet skjellig grunn til mistanke. På bakgrunn av opplysningene i saken er det ikke korrekt å si at det er skjellig grunn til mistanke.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lov tolking, jf. §388 nr. 2 og 3.
Angrepet på saksbehandlingen gjelder lagmannsrettens grunner for kjennelsen, som hevdes å være utilstrekkelige til at man kan se om lagmannsretten har foretatt en forsvarlig vurdering av sakens faktiske forhold. Kjæremålsutvalget kan ikke være enig i dette, og peker på at lagmannsretten blant annet har vist til forhørsrettens begrunnelse, som er forholdsvis utførlig.
Kjæremålsutvalget kan ikke prøve lagmannsrettens konkrete lovanvendelse i den utstrekning dette går videre enn en prøving av lovtolkingen. Det er ikke grunnlag for å konstatere at lagmannsretten har tolket vegtrafikkloven §33 nr. 5 feil.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.