HR-1991-1802-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-10 |
| Publisert: | HR-1991-01802s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1802/1991, jnr. 748/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §161, Straffeprosessloven (1981) §391, §166, §227, §49, §392 |
Ved Agder lagmannsretts dom av 22. september 1989 ble A dømt for forbrytelser mot straffeloven §161 annet ledd, §166 annet ledd, jf. første ledd, jf. §49 og §227 til en straff av fengsel i 8 måneder. A ble blant annet funnet skyldig i å ha overlevert flere kilo dynamitt samt fenghetter og lunte til B til tross for at A visste eller måtte anta at sprengstoffet var bestemt til sprengning av X på Y i Z.
A anket dommen til Høyesterett på grunnlag av feil saksbehandling, lovanvendelse og straffutmåling. Påtalemyndigheten anket til skjerpelse av straffen. Ved Høyesteretts kjennelse av 21. mai 1990 ble begge ankene forkastet.
I brev av 3. desember 1990 til Agder lagmannsrett begjærte A saken gjenopptatt. Agder lagmannsrett forkastet gjenopptakelsesbegjæringen i kjennelse av 17. juli 1991.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler og bevis som anført for lagmannsretten.
Han hevder at det foreligger nye opplysninger som synes egnet til å føre til frifinnelse eventuelt endring av dommen. Det er vist til at politiet ikke før nå har fremlagt rapporter som ville ha foranlediget innstevning av polititjenestemenn under hovedforhandlingen. A fikk ikke den fornødne hjelp fra sin forsvarer under behandlingen i lagmannsretten og ved anke til Høyesterett. Dette skyldes at forsvareren i desember 1989 ble pågrepet og fengslet siktet for økonomisk kriminalitet. Som en følge av dette har forsvareren ikke hatt tid og konsentrasjon til å utføre sin oppgave på en betryggende måte. Telefonavlyttingene ble ikke brukt som bevismiddel under hovedforhandlingen. Komplette utskrifter av disse ville bevist As uskyld. Det er lagt for stor vekt på de forklaringer som vitnet C har avgitt. Dessuten har C i ettertid forandret forklaring noe som viser at hans vitneprov har mindre verdi. Det er vist til at D som kjenner C, etter at lagmannsrettens kjennelse forelå, har tilskrevet As forsvarer og gitt uttrykk for at det er store muligheter for at Cs forklaring er uriktig.
A anfører at de opplysninger som er nye i forhold til det materiale som forelå for den dømmende rett "synes egnet" til å føre til frifinnelse, jf straffeprosessloven §391 nr. 3. Hvis ikke en av de påberopte omstendigheter fører til gjenopptakelse etter §391 nr. 3, bør de samlet tilfredstille de krav som straffeprosessloven §392 setter opp.
Påtalemyndigheten er blitt gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at begjæringen om gjenopptakelse kke kan føre frem. Domfeltes anførsler for kjæremålsutvalget er i det alt vesentlige de samme som for lagmannsretten. Utvalget - som har full kompetanse - viser til lagmannsrettens begrunnelse, som utvalget i det alt vesentlige kan slutte seg til. I likhet med lagmannsretten har utvalget ikke funnet grunn til å innhente en ny politirapport hvor telefonsamtalene 2. januar 1989 gjengis i sin helhet. Utvalget kan ikke se at det som er anført fra domfeltes side, hvor det blant annet er vist til Cs erklæring 16. februar 1991, gir grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 eller etter §392 annet ledd. Utvalget har da også tatt i betraktning brevet 30. august 1991 fra D som forsvareren har sendt utvalget. Heller ikke en samlet vurdering av alle domfeltes anførsler kan føre til at begjæringen etterkommes.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.