HR-1991-1834-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-17 |
| Publisert: | HR-1991-01834s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1834S/1991, jnr. 878/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388 |
A født xx.xx.1961 ble 26. juni og 11. juli 1991 ilagt parkeringsgebyr for ulovlig parkering i X. Han klaget til X kommune, men kommunen var ikke villig til å frafalle parkeringsgebyrene. Saken ble etter anmodning fra A sendt over til Sandefjord forhørsrett som 8. august 1991 avsa kjennelse med følgende slutning:
"1. Klage over parkeringsgebyr fra A nr. 3577470 og nr. 3577668 tas ikke til følge.
2. A pålegges å betale X kommune saksomkostninger med kr. 500,-."
Etter kjæremål avsa Agder lagmannsrett 6. september 1991 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet vert forkasta"
A har i brev av 16. september 1991 påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at det foreligger en saksbehandlingsfeil, da vitnet B ikke fikk innkallelse som vitne. Dette vitne kunne ha bekreftet at bilen var lovlig parkert, noe som ville ha ført til at parkeringsgebyrene ville ha blitt opphevet.
X kommune er ikke gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jfr. straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, og dette spørsmålet kan utvalget prøve.
Utvalget finner at kjæremålet ikke kan føre frem. Utvalget kan ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke innhentet rettslig avhør av et vitne, som ut fra det saksforhold lagmannsretten legger til grunn, og som utvalget må bygge på, ikke hadde observet bilen på det tidspunkt parkeringsgebyret ble utskrevet.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.