HR-1991-192-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-01 |
| Publisert: | HR-1991-00192s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 192/1991, jnr 37/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, §257, §260, §263, §394, §49, §54, §62, §63, Fengselsloven (1958) §41, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §350, §370 |
Oslo byrett avsa 4. desember 1990 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §258, jfr. §257, §258, jfr. §257, jfr. §49 og §394 annet ledd samt vegtrafikkloven §31, jfr. §3 og §24, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, §63 annet ledd og §263 til en straff av fengsel i 7 - sju - måneder hvorfra går 78 - syttiåtte - dager for varetekt. Straffen innbefatter resttid på 167 - etthundreogsekstisju - dager etter tidligere dommer, jfr. fengselsloven §41, jfr. straffeloven §54 nr. 3.
Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §260, jfr. post I i tilleggstiltalen av 13. november 1990."
Domfelte har begjært fornyet behandling for lagmannsrett for så vidt gjelder domfellelsene for overtredelse av straffeloven §258, jf §257, jf §49, i henhold til tiltalebeslutning av 17. august 1990 punkt II a og b. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsrettsbehandling for disse forhold må nektes.
Domfelte har dessuten begjært fornyet behandling for domfellelsen etter tilleggstiltalebeslutning av 20. november 1990 for overtredelse av straffeloven §258, jf §257.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at byrettens dom bør oppheves på dette punkt, jf straffeprosessloven §370 tredje ledd, jf §350 første ledd nr 1.
Byretten har lagt følgende til grunn:
"Retten finner det bevist at tiltalte en gang i tidsrommet mellom mandag 20. juli ca kl. 1300 og tirsdag 21. juli 1987 ca kl. 2315 banet seg adgang til X skoles fritidshjem ved å skru av listene rundt et vindu og ta ut glassruten, hvoretter han fra stedet borttok bl.a. en reiseradio med kassettspiller, en del verktøi, to headsett til stereoanlegg og et grønt lite pengeskrin. Han handlet forsettlig og i vinnings hensikt og blir å dømme for grovt tyveri."
Domsgrunnene begrenser seg til å konstatere at gjerningsbeskrivelsen i tiltalen finnes bevist, uten noen angivelse av hva retten har bygget på ved bevisvurderingen. Det er på det rene at domfeltes fingeravtykk fantes på vinduet. I begjæring om fornyet behandling, subsidiært anke av 14. desember 1990 har domfeltes advokat anført følgende:
"A hevdet i retten at han i det aktuelle tidsrommet rundt den 20. juli 1987 var på besøk hos sin mor B i Y. Moren hadde gjort ham oppmerksom på at det muligens hadde vært innbrudd i X skoles fritidshjem. A hadde blitt med moren og sett om det hadde vært innbrudd. Han hadde da tatt på vinduet.
Eneste bevis mot A er at det ble funnet hans fingeravtrykk på vinduet. Det er jo naturlig i og med at han har tatt på vinduet.
A fortalte om denne hendelsen til meg første gang 2. desember 90. Jeg prøvde å få tak i B før og under rettssaken for å få henne til å møte som vitne, uten at det lykkes."
Etter utvalgets mening burde retten etter omstendighetene ha brukt domfeltes forklaring som utgangspunkt for sin bevisvurdering. Slik saken står gir domsgrunnene ikke noe brukbart utgangspunkt for å vurdere om det bør gis samtykke til fornyet behandling, og etterforskningsdokumentene gir heller ikke den tilstrekkelige støtte for vurderingen. Etter omstendighetene finner utvalget at dommen bør oppheves. Opphevelsen kan ikke sees å ha noen betydning for straffutmålingen.
Slutning:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt domfelte er dømt etter tilleggstiltalebeslutningen av 20. november 1990 for overtredelse av straffeloven §258, jf §257.