HR-1991-194-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-18 |
| Publisert: | HR-1991-00194k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 194 K/1991, jnr 111/1991 |
| Parter: | Y (advokat Jacob Aars-Rynning) mot X, D og Y1. |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981) §6, §384 |
Kjennelse :
Ved stevning av 16. august 1990 til Nord-Troms herredsrett reiste Y sak mot X og hennes datter D, født xx.xx.1968, samt mot Y1, med påstand om at Y1 skulle kjennes å være far til D, subsidiært at skulle kjennes ikke å være far. D er født utenfor ekteskap, og Y vedgikk farskapet 3. februar 1970.
Herredsretten avsa 19. september 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Y påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 2. januar 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Både herredsretten og lagmannsretten kom til at søksmålsfristen i barneloven §6 tredje ledd var oversittet, og at det ikke forelå særlige grunner til å gjøre unntak.
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen i lagmannsretten. Lagmannsretten har uttalt at kjæremålet til lagmannsretten var forkynt for motpartene, men at ingen av disse hadde avgitt tilsvar. Kjæremålet er ikke lovlig forkynt for D da det foreligger et brudd på postverkets rutiner for utlevering av rekommanderte sendinger. Det foreligger ingen garanti for at sendingen er kommet henne i hende. Hun har da også i telefonsamtale med Y bestridt ethvert kjennskap til saken. Den unnlatte forkynnelse kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, da hun var avskåret fra å uttale noen mening blant annet om hvorvidt saken etter hennes mening burde tillates ført. Det er dessuten relevant at man har å gjøre med en sak hvor partene ikke har fri rådighet over sakens gjenstand.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten."
Av kjæremålsmotpartene har bare D inngitt tilsvar. Hun opplyser at hun fikk kjæremålserklæringen til lagmannsretten i hende og kvitterte for mottak. Hun valgte ikke å kommentere kjæremålet og gjør gjeldende at lagmannsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil. Hun ber om at lagmannsrettens kjennelse blir stående slik at Y ikke gis medhold.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, og kjæremålsutvalget har kompetanse til å behandle saken etter tvistemålsloven §404 nr 2.
Det anføres i kjæremålet til Høyesterett at kjæremålserklæringen til lagmannsretten ikke er lovlig forkynt for D, og at dette kan ha virket bestemmende på innholdet av lagmannssrettens avgjørelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at feil i saksbehandlingen bare kan komme i betraktning når retten finner det sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §384 første ledd. I uttalelse av 5. februar 1991 i anledning kjæremålet til Høyesterett har D opplyst at hun har mottatt kjæremålserklæringen til lagmannsretten, og at hun valgte å avstå fra å kommentere kjæremålet. Hun har videre uttalt at hun "var i trygg forvissning om at lagmannsretten ville fatte en korrekt avgjørelse, hvilket retten også gjorde."
Kjæremålsutvalget finner på denne bakgrunn at en eventuell feil ved forkynnelsen ikke kan antas å ha hatt betydning for den avgjørelse som lagmannsretten tok. Kjæremålet må derfor forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.