HR-1991-1951-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-10-25 |
| Publisert: | HR-1991-01951s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1951/1991, jnr. 938/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §260, Veitrafikkloven (1965) §31, §317, §318, §52, §53, §22, §24, Straffeprosessloven (1981) §294, §350 |
Statsadvokatene i Hordaland utferdiget 27. februar 1990 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1957. Denne ble satt under tiltale ved Bergen byrett til fellelse etter straffeloven §260, første ledd, jfr. tredje ledd, subsidiært straffeloven §317, første ledd jfr. §318, første ledd, vegtrafikkloven §31, første ledd, annet ledd og tredje ledd, jfr. §22, jfr. første ledd, vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr. §24, første ledd, første punkt. Under hovedforhandling 2. september 1991 la aktor ned slik påstand:
"A frifinnes for tiltalebeslutningens post I - det prinsipale grunnlag. For øvrig dømmes tiltalte i samsvar med tiltalebeslutningen datert 27. februar 91 til en straff av fengsel i 60 dager gjort betinget med en prøvetid på 2 år, jfr. straffeloven §52 og §53. Tiltalte dømmes til en ubetinget bot stor kr. 7.000.-, subsidiært 15 dager fengsel. Forsvareren la ned denne påstand: "Tiltalte må frifinnes. Ellers må han anses på mildeste måte." Bergen byrett avsa 4. september 1991 dom med denne domsslutning: "A, født xx.xx.1957 frifinnes." Saksforholdet fremgår av byrettens dom. Statsadvokatene har påanket dommen for så vidt gjelder frifinnelse etter tiltalens post I, det subsidiære grunnlag og for post II og III. Anken grunner seg på feil ved saksbehandlingen idet byretten etter straffeprosessloven §294 skulle ha utsatt forhandlingene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at anken må tas til følge og dommen oppheves, jfr. regelen i straffeprosessloven §350 første ledd nr. 1.
Byretten har i domsgrunnene gjengitt hovedtrekkene i tiltaltes forklaring og i forklaringen fra den lensmannsbetjent som pågrep tiltalte og en annen person 11. november 1989. Lensmannsbetjenten forklarte for retten at han hadde mottatt anmeldelse fra B som hadde meddelt at det forelå mistanke om brukstyveri og promillekjøring. B hadde ved anmeldelsen opplyst at det hadde vært 2 personer i angjeldende bil, og at disse to nå hadde begitt seg inn på X. Inne i hytte nr. 17 fant lensmannsbetjenten to personer som svarte til den beskrivelse B hadde gitt, "både når det gjaldt kroppsbygning, alder, utseende samt klær". Ingen av de andre som befant seg i hytta, hadde likhet med de to personer B hadde beskrevet, føreren av bilen og ledsageren. Lensmannsbetjenten tok - heter det videre i dommen - de to med til blodprøvetaking og avhør.
I domsgrunnene er uttalt at byretten "ut fra en materiell bevisvurdering" la vekt på at det var samsvar mellom den beskrivelse B hadde gitt av de to angjeldende personer og de to som ble pågrepet. "Samlet sett tyder disse forholdene på at tiltalte har kjørt den bilen som er omhandlet i tiltalebeslutningen" - hvilket ville innebære overtredelse av straffebudet om heleri, kjøring i påvirket tilstand og kjøring uten førerkort.
Utfra "en mer formell bevisbetraktning" kom byretten imidlertid til at tiltalte ikke kunne domfelles. Dette var grunngitt med at B - som ikke hadde vært hos politiet for egentlig avhør - ikke hadde møtt til hovedforhandling etter innkalling som vitne. Politiet hadde ikke lyktes i å få pågrepet ham til fremstilling under hovedforhandlingen som heller ikke var begjært utsatt.
Det heter så i dommen:
"Siden B er den eneste som hevder å ha vært vitne til kjøringen med den bil som er omhandlet i tiltalebeslutningen, anser retten dette vitnet som så sentralt at det er av vesentlig betydning at vitnet møter i retten slik at tiltalte (forsvareren) får anledning til å eksaminere vitnet. Når slik eksaminasjon heller ikke har funnet sted på noe annet stadium i straffesaken, og vitnet ikke har avgitt underskrevet forklaring for politiet, mener retten at bevisførselen ikke er tilstrekkelig til å eliminere enhver rimelig tvil om at tiltalte har vært fører av den bil som er omhandlet i tiltalebeslutningen."
Utvalget finner det klart at byretten i den foreliggende situasjon på embets vegne skulle ha våket over at saken ble fullstendig opplyst, og i dette øyemed ha besluttet å innhente nye bevis og å utsette forhandlingene, jfr. regelen i straffeprosessloven §294.
Dommen må etter dette oppheves.
Slutning:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.