HR-1991-2030-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-10 |
| Publisert: | HR-1991-02030s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 2030/1991, jnr. 996/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §49, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1961, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jfr. første ledd jfr. femte ledd og straffeloven §162 annet ledd jfr. første ledd jfr. femte ledd jfr. §49. Ved Oslo forhørsretts kjennelse 27. juni 1991 ble han fengslet i medhold av straffeprosessloven §184 jfr. §185 jfr. §171 første ledd nr. 2 med frist 25. juli 1991. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist til 13. november 1991 ved Oslo forhørsretts kjennelse 16. oktober 1991. Denne kjennelsen ble påkjært av A til Eidsivating lagmannsrett som forkastet kjæremålet ved kjennelse 23. oktober 1991. Begjæringen om fortsatt fengsling var grunnet på regelen i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, mens lagmannsretten begrunnet fengslingen med at det var grunn til å frykte for at siktede ville unndra seg straffforfølgingen eller fullbyrdelsen av straffen, jfr. §171 første ledd nr. 1. Saksforholdet ellers fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved av eget tiltak og uten underretning til forsvarer å ha begrunnet sin avgjørelse med faren for unnvikelse. Dette fengslingsgrunnlaget var ikke påberopt av påtalemyndigheten, og det er ikke konkrete opplysninger i saken om faren for unndragelse. De tidligere kjennelser er avsagt på grunnlag av faren for bevisforspillelse. Oslo forhørsrett har til og med i kjennelse 18. september 1991 gitt uttrykk for at det ikke foreligger unndragelsesfare.
Lagmannsretten bygger på et mangelfullt faktisk grunnlag, og det er en saksbehandlingsfeil at A/hans forsvarer ikke har fått anledning til å uttale seg om fengslingsgrunnlaget.
Det anføres videre at det ikke foreligger unndragelsesfare. A var politimann i Jugoslavia og flyktet til Norge, hvor han søkte politisk asyl på grunn av politisk uholdbare forhold i Jugoslavia. Han har kjøpt hus i Norge og har hustru og barn her. Borgerkrigen i Jugoslavia gjør det også særdeles usannsynlig at han vil reise fra Norge dersom han blir løslatt.
Det vises ellers til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 4. november 1991, lnr. 1978/1991.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Utvalget viser til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 4. november 1991 som gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse av 23. oktober 1991 fra en av de øvrige siktede i saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.